Å brenne alle broer

Jeg kastet de siste tingene oppi bagen. Strakte hånden ut etter mobiltelefonen, men ombestemte meg så. Jeg hadde ikke lenger bruk for den, den kunne ligge igjen. Fant fram passet, kikket nok en gang på utløpsdatoen. Det holdt akkurat, det gikk ut om fire dager.

Jeg sjekket innholdet i bagen en siste gang. Jeg satset på å reise lett, bagen var alt jeg hadde. Jeg trengte ikke mer.

Så gikk jeg ut, låste døren. Nøkkelen puttet jeg i en konvolutt som jeg så slapp ned i postkassen min. Noen ville før eller siden finne den der, regnet jeg med.

Så satte jeg meg i bilen og kjørte mot flyplassen.

Underveis kjente jeg et lite stikk i hjertet. Visste ikke om det var angst eller anger, eller kanskje forventning. Visste bare at det var ingen vei tilbake. At jeg egentlig ikke kunne velge annerledes.

Vel framme på flyplassen, fant jeg en ledig parkeringsplass helt i utkanten av parkeringsområdet. Jeg lot bilen stå ulåst med nøkkelen i tenningen, det var enklest sånn. Jeg fikk straks plass på en shuttlebuss til terminalen, det var som om noen hadde lagt alt til rette for meg, for at dette skulle gå så greit som mulig. Jeg gikk til første ledige skranke og la fram mitt ærend; en flybillett til første fly med ledig plass, bestemmelsessted spilte en mindre rolle. Damen bak skranken nølte litt og så undersøkende på meg, men tastet så i vei på datamaskinen.
- Vi har en ledig plass på et fly til Istanbul om en time, går det bra?
- Ja, Istanbul er et fint utgangspunkt, svarte jeg. - Det passer perfekt.
- Tur-retur?
- Nei takk, jeg skal bare én vei.

Ti minutter senere sto jeg med boardingkortet i handa.

Sikkerhetssjekken gikk greit, jeg hadde jo bare bagen min med det aller nødvendigste for å klare meg den første tiden. Jeg rakk akkurat en kopp kaffe i en kafé før flyet mitt ble ropt opp. Presis på den oppsatte tiden for avgang taxet flyet bortover rullebanen.

Så økte flyet farten, motorene gikk for fullt, og vi raste bortover rullebanen. Og idét jeg kjente at hjulene forlot bakken, lente jeg meg tilbake, kjente hvordan kroppen slappet helt av for første gang på lenge, lenge.

Og bak meg sto alle broene i fyr og flamme.