Kjære 2012

Du har i sannhet vært et turbulent år.
Du har løftet meg opp, for så å rive meg ned.
Du har kastet meg hit og dit, gitt meg håp for så å ta det fra meg igjen.

Du har latt meg føle hvordan det er å kjenne isende angst.
Du har gitt meg øyeblikk med himmelstormende lykke.

Du har gitt meg innsyn og verdifull livserfaring
 - som har gitt meg styrke.
 - som har gitt meg mot.
 - som har gjort meg litt klokere enn jeg var i fjor.

Nå er du på hell, men jeg fortsetter. Jeg tar med meg alt du har gitt meg - på godt og vondt - og går mot 2013 med faste skritt, med en strofe fra en god, gammel sang som motto:

Kjemp for alt hva du har kjært!

Gamle Evensens juleglede

Det var julaften formiddag. Gamle Evensen satt og ventet. Han hadde sant og si ventet lenge allerede, enda han visste godt at de aldri kom før klokka tolv. Likevel kunne han ikke la være å tusle bort til vinduet av og til og kikke spent og litt utålmodig ut, og det hadde han holdt på med siden før ti.

Gamle Evensen gledet seg som en liten unge. I stua sto alt klart, bordet var dekket med juleduk og julelys, en stor mugge med saft sto klar, og Evensen hadde egenhendig vært på butikken og kjøpt smultringer. Fem tallerkener med nisser på, og fire glass og en kaffekopp sto klare. Det var bare gjestene som foreløpig manglet.

Evensen kikket på klokka igjen. Nå var den straks tolv, og han reise seg for å ta enda en tur bort til vinduet, men stoppet halvveis og ble stående å lytte med et smil om munnen. Der utenfra hørtes kjente lyder av noen som trampet av seg snøen på trappa - en av dem sparket litt i veggen, hørte han - og stemmer som skrålte juleglade og fulle av liv, slik bare unger kunne skråle. Så - tre bank på døra, langt ifra forsiktige, og inn tumlet de alle fire, røde i kinnene av vinterkulde og forventning, med toppluene på snei og votter fulle av snø etter snøballkasting underveis.

Vesla var først. Hun var forresten ikke så lita lenger, sju år var hun blitt, og hadde vært skolejente i halvannet år allerede. Den første gangen gamle Evensen hadde truffet brødrene hennes var hun bare noen timer gammel, da de sto på døra hans og skulle selge lodd for å finansiere julegave til den nye søsteren sin, som hadde kommet litt tidlig på dem alle sammen. Evensen hadde kjøpt alle loddene og gitt avkall på "premin" - som de for den saks skyld ikke hadde fått skaffet enda - og sørget for at Vesla fikk julegave fra brødrene sine den første jula hun levde. Etter det hadde han fått besøk av guttene hvert år på julaften formiddag, og da Vesla ble stor nok, var hun også med. Hvert år serverte Evensen saft og smultringer, og de hadde en hyggelig juleprat rundt bordet.

Nå slengte de seg ned. De fant fort sine faste plasser, Evensen ved den ene kortenden, den eldste av guttene ved den andre, Vesla så tett opp til Evensen som hun kunne komme på den ene langsiden, og de to andre på den andre langsiden. Saft og smultringer gikk ned på høykant, mens de skravlet i munnen på hverandre for å oppdatere Evensen på alt som hadde skjedd siden sist.

Plutselig ble Vesla stille, og så alvorlig på gamle Evensen.
- Hvorfor har ikke du noen dame, Evensen? spurte hun, med bekymring i blikket.
Evensen ble litt perpleks.
- Noen dame - nei, si det ... sa han tankefullt. - Jeg hadde jo en kone en gang, men hun ble syk og døde. Det er faktisk 17 år siden, når jeg tenker etter.
- 17 år! ropte Vesla. - Det er jo kjempelenge siden! Er det ikke leit å være helt alene, da?
Brødrene nikket voldsomt, jo, det måtte det være, mente de. Selv var de jo en hel gjeng, og det å være alene, kunne de aldri tenke seg å være. Iallfall ikke mer en toppen en time av gangen.
- Men hva gjør du når vi går da, i dag som det er julaften og allting? spurte den mellomste.
- Jeg rydder vekk og vasker opp dette her, sa Evensen og pekte på det som sto på bordet. - Også setter jeg meg og hviler litt, før jeg rusler en tur ut og ser etter at småfuglene har nok mat på fuglebrettet. Senere spiser jeg julemat, dere vet at det får jeg jo på døra, jeg som er så gammel. Også ser jeg litt på TV etter det. Ja, og så sovner jeg som regel i stolen. Det er jo litt stille, men jeg er jo vant til det.
- Du burde få deg dame du, Evensen, sa den største, og smilet hans tydet på at dette var noen han selv hadde nært kjennskap til. - Det ville nok blitt mye hyggeligere da!
- Joda, nikket Evensen tankefullt. Det kunne nok hende, det. Han hadde sant og si tenkt tanken selv også, fra tid til annen, men det var liksom aldri blitt til at han gjorde noe med det.

Så var juleseskapet slutt, ungene trakk på seg jakker, støvler, luer og votter igjen, og Evensen fikk en lang juleklem fra hver av dem, før de tumlet ut i vinterkulda igjen, glade og forventningsfulle - for nå nærmet kvelden seg, og de hadde sett at det lå et lite hav av pakker under juletreet, og enda hadde Evensen stukket til dem hver sin lille pakke idet de dro. Huiende og leende løp de bortover veien, og Evensen sto og så etter dem, og kjente at det brått ble veldig stille.

Evensen sto lenge på trappa med snøfnugg dalende ned i det grå skjegget, og kjente at han var ensom.

Han ble stående så lenge at han begynte å fryse, men da han gikk inn igjen, hadde gamle Evensen bestemt seg. Vesla og brødrene hennes hadde sagt klart og tydelig det han selv hadde tenkt i mange år, og nå fikk han jammen se og gjøre noe med det.

I morgen den dag skulle han tusle de 200 meterne nedover veien, bort til det vesle, røde huset der enkefru Andersen bodde. Han hadde hatt et godt øye til henne lenge, og så vidt han kunne skjønne, så likte hun ham også.

Det er jammen verdt et forsøk, tenkte han. Og kanskje - kanskje har jeg noen å feire jul sammen med neste år!

Og gamle Evensen kjente julegleden risle gjennom seg.

En liten julehistorie (fra "Kjerstins tankevandringer" 2005)

Siden vi atter en gang nærmer oss jul, og gamle Evensen stakk hodet innom her om dagen og antydet at det kunne komme en oppfølger, kommer julehistorien fra 2005 herved i reprise:

EN LITEN JULEHISTORIE

Tre forsiktige bank på døra, nesten ikke hørbare. Gamle Evensen reiste seg møysommelig, kroppens protester tydet på nært forestående væromslag. Ja ja, så ble det vel kaldere igjen, hva annet kunne man vente. Det var tross alt godt inn i adventstiden.
Utenfor sto tre guttunger i tripp-trapp-høyde, trolig brødre, etter utseendet å dømme.
- Skal du kjøpe lodd? spurte den høyeste, den eldste, han kunne være omtrent 10. Den mellomste holdt fram en bunke med sammenbrettede papirlapper. Den minste – trolig rundt 4-5 år gammel – dro den ene votten kjapt under nesen, ting tydet på at den manøveren hadde han utført flere ganger denne dagen.
- Hvor mye koster det, da? undret Evensen.
- To kroner loddet. Men du får tre for en femmer.
Den eldste kunne tydeligvis litt om salgsteknikk.
- Kan jeg vinne noe fint, da?
Guttene vekslet kjappe blikk.
- Det er en fruktkurv, sa den eldste, det var han som var salgssjef, skjønte Evensen.
– Men vi har den ikke med oss, altså. Du må få den senere, hvis du vinner.
- Vi ha’kke laga’n enda heller, glapp det fra den minste. Han fikk straks irettesettende blikk fra sine to eldre brødre, og kikket beskjemmet ned i bakken.
- Hvem er det til inntekt for, da?
- Hæ?
- Hvem får pengene?
Det spørsmålet kom visst overraskende på dem, for alle tre ble helt stumme, de så fra den ene til den andre før den eldste til slutt stotret fram:
- Det er til noen som trenger dem!
- Er det kanskje til tsunami-ofrene i Thailand, eller orkan-ofrene i Amerika?
- Nei …
- Foreldreløse barn i Afrika, eller kanskje hjemløse her i Norge?
Nei, det var nok ikke det heller. Guttene ble plutselig veldig urolige, den eldste sto og småsparket på en stein som lå ved inngangsdøra, og som fungerte som dørstopper om sommeren. Den mellomste dyttet borti ham og hvisket noe i rivende fart inn i øret hans, Evensen hørte to ord, ”fortelle” og ”sant”.
Den eldste trakk resignert på skuldrene.
- Jo, det er til søstera våres, nærmest hvisket han. – Hun ble født i natt, også har vi ikke penger til julegave til henne, for vi visste ikke at hun skulle bli født enda. Mamma sa at hun ikke kom til å bli født før lenge etter julaften, også ble hun det likevel …

Fem minutter senere lukket Evensen døra. I handa hadde han ti papirlapper, møysommelig nummererte fra 1 til 9. Den tiende sto det ”premi” på. De var blitt dyre, loddene, ti kroner stykket hadde han gitt for dem, og han hadde forsikret ungene om at det ikke var så farlig med den ”premin”. Han hadde så mye frukt og slikt, så han kom nok ikke til å få spist opp mer, trodde han. Og det hadde jammen vært ”premi” nok å se ansiktene til guttungene da han ga dem hundrelappen, og se dem hoppe og danse nedover veien etterpå.

Han kikket i speilet i gangen da han gikk forbi, og nikket et fornøyd ”God jul” til seg selv.
Og jammen skimtet han en liten glorie over hodet sitt også, han var iallfall nesten sikker på at det var det det var.

Mañana, mañana

Det er ingen tvil - jeg er født i feil land. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til at jeg havnet her i kalde nord, jeg vet bare at det må ha skjedd en misforståelse.
Her sitter jeg, med to par sokker, ulltrøye og tykk genser og - i tillegg - et pledd godt tullet rundt hele meg. Det er -18 celsius ute, og jeg fryser og fryser. Jeg liker ikke snø, jeg liker ikke kulde, jeg kan ikke fordra vinteren, rett og slett.
Jeg skulle vært spanjol (ja, jeg VET det om økonomien der nede, men la oss holde slike trivialiteter utenfor og late som alt er ok, om bare en stakket stund). Ikke bare er jeg et sol-og-varme-menneske, jeg er også svært god på det spanjolene er aller best til - å utsette alt til i morgen (og det er alltid en ny "i morgen").

"Mañana, mañana" sier spanjolen, og lener seg rolig tilbake og lar sola steke over allerede solbrun kropp.
"I morgen, i morgen".
Og det sier han jammen dagen etter også.

Det er utvilsomt det perfekte land for meg. Hør bare her:

Jeg skulle skifte fra vinter- til sommerdekk her i våres. Men tida gikk mens jeg tenkte "Jeg tar det i morgen. I morgen skal jeg ordne det".
Jeg slapp å bytte til vinterdekk i høst. De satt fortsatt på.
Min femarmede lysestake står julepyntet med fine, røde lys. Slik har den stått siden sist jul, og hvem vet, kanskje står den slik til neste jul også.
På kjøkkenet står tre kartonger som jeg mente å frakte bort til nærmeste post i butikk (et par minutter med bil herfra) og få sendt avgårde - de har stått der i minst to måneder.
Og bak i bilen ligger to store poser med klær som jeg skulle puttet i egnet container (også et par minutter med bil herfra), de har ligget der siden i sommer.

Men det haster ikke. Jeg kan sikkert ta det i morgen!

Finn-Gabriel og glorien

Engelen Finn-Gabriel hadde problemer med glorien sin.
I det siste hadde den lyst svakere og svakere, og nå var det bare så vidt det glødet i den.

Finn-Gabriel var dypt bekymret.

Det verste var egentlig ikke at glansen hadde falmet, nei - det verste var at han ante ikke hva det kom av. Finn-Gabriel var en meget samvittighetsfull engel, som satte sin ære i å gjøre en god jobb, uansett hva han ble satt til. Men nå måtte det jo være noe han hadde gjort galt, det var det eneste som kunne forklare den falmende glorien.

Så Finn-Gabriel satte seg ned og begynte å tenke. Så vidt han kunne huske, hadde glorien skint klart og med full styrke for vel en måned siden, så det måtte ha vært noe som hadde skjedd etter den tid.

For fire uker siden var han utplassert som skytsengel hos en mann som drev med ekstremsport. Det hadde vært en tøff tid. Finn-Gabriel hadde jobbet som en helt - eller som en engel - for å redde mannen ut av alle farene han utsatte seg for. Selv om det var tre engler som jobbet på skift, var det ikke fritt for at det ble en del overtid. Denne mannen var stadig på farten. Spesielt elsket han å kjøre som en villmann på ski, og helst nedover fjellsider der det var bratte stup og svære steiner som stakk opp av snøen, busker og kratt. En gang hadde Finn-Gabriel måtte binde seg fast i en snor i mannens anorakk for å ikke falle av under en særdeles vill ferd nedover en stupbratt fjellside der ingen av dem ante hva som lå foran dem. Det hadde gått bra, utrolig nok - og det var kun Finn-Gabriels fortjeneste. Etter den turen hadde han søkt om overflytning, han var rett og slett i ferd med å bli utbrent. Kunne det være derfor, tro? Var hans utbrenthet smittet over på glorien?
Men, nei - det kunne ikke derfor heller, det var flere av englene som hadde jobbet i lignende stillinger som hadde måtte søke om overflytning, og han kunne ikke si han hadde lagt merke til at deres glorier var blitt noe dårligere av den grunn.

Det var nok noe annet som var årsaken, avgjorde Finn-Gabriel.

Etter skytsengeljobben var han blitt plassert ut i en av de travleste gatene i New York for å passe på fotgjengerne som krysset gaten der. Det hadde slett ikke vært noen dans på roser det heller, folk svimte jo ut i gaten uten å så mye som kaste et blikk verken til høyre eller venstre, og gamle damer med rullator braste ut i veien med en klokkertro på at rullatoren var minst like stor og solid som en middels panservogn. Flere ganger hadde han måttet kaste seg inn mellom biler og busser og trive tak i folk som var i ferd med å bli knust under harde, travle bilhjul. Men han hadde gjort en utmerket jobb. Den tiden han jobbet der var det bare fem mennesker som var blitt påkjørt, og det var kun fordi han bare kunne redde en av gangen. De raste jo ut i veien fra alle kanter samtidig, og det var ikke mulig for en stakkars engel å være alle steder på en gang. Dessuten hadde Sjefen klappet ham på vingene og rost ham for en flott utført jobb da han var ferdig, så det kunne nok heller ikke være årsaken.

Finn-Gabriel sukket tungt og kikket opp på den svakt glødende glorien. Dette var ikke bra. Og nå nærmet det seg jul også, og han skulle være med i den gjengen som skulle dale ned i skjul og synge halleluja, og da måtte man ha utstyret i orden!

Den siste jobben han hadde gjort før han merket at noe var galt med glorien, var en veldig enkel jobb. Han sto rett innenfor Perleporten, der St. Peter sto og tok imot nye sjeler. Finn-Gabriel jobbet som materialforvalter, og sto og delte ut kjortler og vinger til de nye englene. Gloriene fikk de ikke før de hadde vært der i seks måneder, da var prøvetiden over. Det var en enkel, men likevel trivelig jobb. Alle som kom var lykkelige over å få komme inn i Himmelen - alternativet var ikke noe særlig å trakte etter - så det vanket bare smil og godord til den som fikk jobbe der. Nei, jobben han hadde utført i Perleporten kunne umulig ha tatt glansen ut av glorien hans.

Finn-Gabriel sparket litt irritert i den skyen han satt på, så små dotter løsnet og fòr rundt ørene på ham.

Det var en annen ting som plaget ham også, han var nemlig redd for at de andre skulle se hvordan det var fatt med glorien hans, for var det noe som var skamfullt der oppe i Himmelriket, så var det at glorien sluknet. Det var mye verre enn å få svidd vingene litt, noe som hendte en gang i blant, hvis en av englene ble litt for høy på pæra og trodde seg uovervinnelig, og tok unødlige sjanser med den de var satt til å passe på.
Men er mørklagt glorie - det var et tegn på at du var i ferd med å bli avsatt som engel, og det hadde - så vidt Finn-Gabriel kunne huske - bare skjedd én gang før. Da var det en eplekjekk engel som hadde funnet det for godt å dra skyen sin godt over seg og sove over vakten sin, da han skulle være skytsengel for en stor rockestjerne på slutten av femtitallet. Det gikk fryktelig galt, rockestjernens fly styrtet, og alle ombord ble drept. Noen dager etterpå ble engelen observert vandrende hvileløst omkring med slukket glorie, og like etter forsvant han, og ingen så ham noen gang igjen.

Finn-Gabriel hadde foreløpig klart å skjule hvordan det var fatt med glorien hans, han hadde sørget for å omhylle seg med skyer når andre var i nærheten, og foldet vingene over hodet når han skulle sove.
Men nå følte han at han måtte ha hjelp. Dette klarte han ikke å finne ut av på egen hånd, og dessuten var han fortapt uansett, om glorien sluknet helt.

Finn-Gabriel reiste seg tungt, og gikk med langsomme skritt mot skyen Sjefen holdt til i. Det var like greit å gå helt til topps, tenkte han. Det var neppe noen som kunne hjelpe ham lenger nede på rangstigen.

Sjefen satt med laptop-en på fanget da Finn-Gabriel forsiktig kikket inn. Han så fryktelig opptatt ut, men Finn-Gabriel våget seg med et lite kremt, han var allikevel så ille ute, at det neppe ville gjøre noen stor forskjell. Sjefen kikket opp på ham, litt irritert først, men så fikk han se Finn-Gabriels triste glorie.
- Min kjære Finn-Gabriel, sa han. - Hvorfor i all verden går du rundt med en halvsluknet glorie? De andre har vært borte på IT-avdelingen og fått oppgradert sin til versjon 7.2 for lengst - fort deg nå, før den slukner helt!

Fallen Engel

Engelen min falt i gulvet i dag ...

Jeg kom bare så vidt borti henne da jeg skulle flytte på noe annet, og dermed deiset hun rett i det harde gulvet med et lite brak. (Små engler lager ikke store lyder når de faller, men den lyden de lager er utrolig hjerteskjærende).
Jeg hørte at hun ble skadet. Jeg hørte lyden av noe som ble knust.

Denne lille engelen betyr noe helt spesielt for meg, jeg fikk henne av min egen Engel, en gang for mange, mange år siden. Hun har alltid hatt sin plass fremme hos meg siden hun kom i hus, selv om hun egentlig var ment kun for julen. Men denne engelen hører livet til, derfor skal hun aldri ryddes vekk.

Og nå lå hun på gulvet, og jeg visste ikke om hun ville la seg reparere.
Jeg kastet meg ned på knærne, og tok henne forsiktig opp.
Skadene var ikke så store som jeg fryktet. Noen skrubbsår, overflatiske skrammer. Men den venstre hånden var borte. Og - når jeg så etter - hele den høyre armen også. Den som holdt det lille hjerte med inskripsjonen "JOY" på.
Under stolen fant jeg hånden. Armen lå litt utpå gulvet, det lille hjertet var heldigvis fortsatt intakt.
Jeg satt og så på elendigheten, og tanken som fór gjennom hodet mitt var - hvis det er noen som helst symbolikk i dette her, så må jeg gjøre det jeg kan for å bøte på skaden, akkurat slik vi alltid gjør, når englene våre faller ned og skader seg.

Jeg fant fram lim, satte meg ned og limte henne sammen igjen. Jeg brukte god tid, og passet på å få bitene sammen igjen så nøyaktig som det overhodet lot seg gjøre. Selvfølgelig ble hun ikke like bra som før, men jeg har gjort så godt jeg kunne, mer kan man ikke gjøre.

Nå står engelen min igjen på plassen sin, nesten like god som før hun falt.
Og jeg vet at jeg har gjort mitt aller beste for å bøte på skaden.

Et liv

Det var mørkt og stille rundt meg. Jeg sto alene ute, jeg visste ikke hva som hadde fått meg til å gå ut, det var bare noe som plutselig hadde kommet over meg. Idét jeg snudde meg for å gå inn igjen, løftet jeg blikket mot himmelen, og stanset brått, forundret - og litt redd.

Det lå en sølvtråd over himmelen. Den var skinnende og blank, den skinte sterkere enn noen stjerne, og var så klar at jeg følte at jeg nesten kunne strekke meg opp og røre ved den. Jeg hadde aldri sett noe lignende, noen gang.

Plutselig var det som om den vokste og kom nærmere, og jeg så at den ikke var hel. Det var bittesmå brudd i den, og i hvert av disse bruddene var det festet noe som lignet bilder - og med ett så jeg hva det var. Det var bilder fra hendelser i livet mitt - sølvtråden var livet mitt.

Jeg så meg selv som nyfødt, med mine foreldre smilende rundt meg. Det var en kald og mørk vinterdag, men full av håp for det nye livet som var begynt.

Jeg så min første skoledag, ei lita jente med blomstrete kjole og hvite knestrømper, det hadde regnet, og jeg hoppet over søledammene og passet nøye på å ikke trå i dem. Jeg hadde jo helt nye sko! Jeg hadde rød ryggsekk og musefletter, forventningfull og spent gikk jeg mot skolen med hånden trygt i min mors.

Jeg så bilder fra ungdomsårene mine, min første kjærlighet, min første kjærlighetssorg, jeg så latter og tårer, håp og mismot, gleder og sorger.

Jeg så mine barn bli født, og bildene var så vakre at jeg nesten gråt. Jeg så deres første skoledager, min sønn full av energi, ivrig etter å få nye venner. Jeg så min datters engstelse for alt det nye og ukjente.

Jeg så min fars begravelse, med familie og venner i sorg rundt graven. Jeg så min mor som var blitt alene etter et ekteskap som hadde vart i mer enn 60 år.

Jeg så et liv.

Det var bilde etter bilde med minner. Noen var fulle av glede, andre så triste at det helt tok pusten fra meg der jeg sto. Men i den siste delen av sølvtråden var bildene blanke. Der lå min fremtids bilder, resten av livet mitt, som skal fylles, litt etter litt.

Har du en hobby som du er blitt glad i

Plutselig en dag oppdager man at man er i ferd med å gå i tiltaksløshetsfella.
Man kommer hjem fra jobb, lager seg litt mat, og etter å ha spist slår man på TV-en, setter seg i godstolen, legger bena på fotskammelen, og der blir man sittende mens kvelden skrider frem.

- Nei, dette går ikke! tenker man, når man oppdager hva man fordriver kveldene med.
Man må få seg en hobby, rett og slett. Men hva skal man finne på?

Så kommer man på at man har jo en hobby fiks ferdig i kjelleren! Man blir så ivrig at man småjogger ned kjellertrappa, inn i boden, og der! - nokså nedstøvet, men i fin stand - ligger den gode, gamle bowlingkula. Og skoene. Og håndleddstøtten man en gang trodde man hadde bruk for. Hobbyen min!

Man var faktisk tildels merittert i de gode, gamle dager, kan man opplyse om, med en tredjeplass i NM klasse B på Veitvet i Oslo i 1989 som største bragd. Noen kretsmesterskap ble det også, og deltakelse i turneringer rundt omkring i landet, man har vært på Lillestrøm og Hamar, i Fredrikstad, Bergen og Trondheim, for å nevne noe. Også så moro som man hadde det! Nei, her er det bare en ting å gjøre, tørke støv av kule og sko, og komme seg i bowlinghallen fortere enn svint!

Og lykken står en virkelig bi. Jammen viser det seg at man har en bekjent som også nylig har gjort comeback innen bowlingsporten, og plutselig har man en treningspartner også. Perfekt!

Bowling er en flott sport for en som begynner å dra litt på årene (hvilket man gjør), for den som kanskje drasser på noen kilo for mye (hvilket man også gjør), og som aldri riktig trivdes i tauene, på bukken eller i 60-metersløypa i gymtimene på skolen (hvilket man altså ikke gjorde).

Men kom ikke her og si at bowling ikke er sport ... Dagen etter første treningsrunde våkner man med en klar fornemmelse av at man har kroppen full av muskler som har ligget brakk i lengre tid, man kjenner dem i ryggen, i nakken og i alle armer og bein.

Men nå må det litt utstyrsfornying til! Den gode, gamle bowlingkula vakte allmen munterhet da den så dagens lys igjen der oppe i hallen, det var visst lenge siden kuler av den sorten hadde rullet nedover banene i Hønefoss bowlingsenter. Det viser seg rett og slett at også bowlingkuler har endret seg disse årene jeg har vært fraværende - de er fortsatt runde og har tre hull i seg, det er ikke det - men det er visst også det eneste som er som før. Og siden man har ambisjoner om å bli Skikkelig God må man selvfølgelig investere i det nyeste nye, så man har satt seg på liste for å få boret seg en ny kule snøggast råd.

Nå skal det bli vei i vellinga ... STRIKE!

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Vakkert høstvær lokket meg ut på en gåtur i dag, og som så ofte ellers gikk turen til en av byens flotteste naturperler - en oase rett utenfor byen som har alt, skog og vann, en liten badeplass, grønne plener, benker å hvile på, med fuglekvitter og fred og ro. I løpet av den timen jeg ruslet rundt der så jeg ikke et eneste menneske, og jeg hadde vært skikkelig gærn og lagt igjen mobilen hjemme, så det ble en time i full rekreasjon.

På vei tilbake mot byen gikk jeg innom ei lita slette der det står noen benker og bord, og jeg observerte at her hadde det vært folk på ferde - eller, nærmere bestemt - de evinnelige taggerne. Det ene bordet var dekorert med fargerike, kunstferdige initialer - faktisk veldig forseggjort, og på en måte fint - men like fullt temmelig malplassert midt i idyllen, der det kun skal være naturen selv som lager fargene og mønsterene.

Så var det noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var nemlig skrevet en setning der på bordet, med sølvfarge og pen håndskrift, med taggerens kunstferdige svung:

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Der hadde det altså sittet en ungdom med taggetusjer eller hva det nå heter, og satt igjen merket sitt i form av de kunstneriske og fargerike initialene, og midt oppi det hele hadde han (eller hun) kommet til den erkjennelsen at mamma hadde fått vondt da han (eller hun) sparka. Og det hadde sunket såpass inn at det var verdt å nedtegnes til allmenn beskuelse, til og med med sølvfarge.

Jeg tilga taggeren på flekken. Det må da være håp for sånne?

Hun som tapte spillet

Du har sett henne flere ganger, der hun går nedover gaten med bøyet hode og langsomme skritt. Eller kanskje har du ikke sett henne, bare observert en skygge som passerer i utkanten av synsfeltet ditt, når du kjører forbi henne på vei hjem fra jobb, med hodet fullt av hva du skal spise til middag.

Hun har slitte Converse på bena. Hun har svart bukse, svart t-skjorte og svart hettejakke, med hetten godt trukket over det svartfargede håret. Hun er tynn og blek, hun har mørke ringer under øynene, og et hardt drag rundt munnen.

Hvis du av en eller annen grunn skulle stanse og snakke til henne, ville du se at øynene er sløve og livløse, og hvis hun svarte deg, ville stemmen være lav og monoton. Hun ville unngå øyekontakt med deg, og hun ville ikke stanset, men gått videre på sin jakt etter noe å stille smerten med.

Du ville kanskje tenke - Å, enda en av disse dophuene som forsurer miljøet her, enda en av disse som ikke gidder å tilpasse seg samfunnet, som absolutt må ødelegge både seg selv og andre, og som bare driter i alt. Enda et av disse utskuddene ...
Men hun er bare en av de som har tapt i dette spillet som kalles Livet. En av de som aldri kjente seg godtatt av noen, som ble mobbet på skolen bare fordi hun var som hun var, og som aldri fant en sann venn. En av de som er blitt skuffet gang på gang, som ikke har klart å nå opp til kravene hun følte ble stilt henne, og som endte opp med å føle at den aller største skuffelsen - det var henne selv.

Så fant hun et miljø som tok imot henne. Hun fant mennesker som kalte seg venner, og som sa de kunne hjelpe henne til å få det bedre. Hun fant den langsomme veien mot tidlig død, fra et liv som likevel ikke gir henne noe.

Den dagen kommer da hun ikke går der lenger, med bøyet hode og sløvet blikk. Vil du merke at hun er borte da?

Så var det dette været, da

Ja, så var det dette været! Det er jo det vi snakker mest om alle sammen, alle har vi et forhold til været. Det kan foregå ulykker, ran og innbrudd i vårt nærområde, men når vi har snakket ferdig om det - og det tar sjelden mer enn en ti minutters tid - ristet litt på hodene våre og sukket over alt det fæle som skjer, vender vi alltid tilbake til det som tross alt opptar oss mest:
- Men dette været, da! sier vi, og drar regnjakken tettere rundt kroppen, - det regner jo hele tida! Hva er dette for slags sommer!
Og vi rister oppgitt på hodet, tømmer vannet ut av gummistøvlene, og vasser videre nedover veien.

Men samtidig merker jeg en foruroligende forandring ved meg selv.
Lørdag forrige uke åpenbarte seg med sol og varme, jeg sto opp, myste mot sola og prøvde å finne på noe lurt å bruke den fine fridagen til. Diverse ideer - gå en tur, sitte ute i sola, reise på stranda (!) - ble forkastet.
Hva jeg endte opp med?
Jeg dro på jobb.
Frivillig.
På en lørdag.
I solskinn.

Så, etter noen dager med sedvanlig grått-vått-trist vær, åpenbarte sola seg igjen her forrige dagen.
Kommer svett og varm hjem fra jobb, trekker på et plagg jeg ikke har brukt på evigheter - shorts kalles det - og setter meg på verandaen med avisen og en kopp kaffe. Nå skal jeg nyte godværet!
Det er varmt.
Ulidelig varmt!
Jeg tørker svetten, prøver å tenke at dette er jammen godt - sola steiker og jeg sitter her og koser meg, endelig et streif av sommer!
Jeg klarer nesten en time. Så er det jamnt slutt.
Jeg spurter inn, av med klærne, inn i dusjen, og kjenner normaliteten siger innover meg når vannet plasker ned over meg.

Det er bare å innse det, jeg har fått alvorlige skader forårsaket av denne våte sommeren.
Jeg har  fått solskrekk.

Til alt hell bøtter det ned igjen i dag, så jeg kan trygt bevege meg utendørs uten å bli rammet på ny.

Monsteret bak døra

Jeg har et monster bak døra. Et rødt, altetende, brølende monster med lang hals og bred munn, og en mage som rommer det utroligste - så sant det ikke er for stort til å passere gjennom dets munn. Like fullt kan det finne på å sluke gjenstander som du aldri ville tro kunne passere gjennom den tynne halsen - men monsteret har uante krefter, og en helt utrolig appetitt.

Det later som om jeg er dets herre, henger lydig etter når jeg drar det etter meg, men plutselig kaster det seg til side, dunker inn i dørkarmer, vegger og møbler, kiler seg fast mellom sofa og bord, og når det ser sitt snitt, kjører det over tærne mine og smeller med stor kraft rett inn i leggen min så jeg forgjeves prøver å overdøve dets brøl. Og det skremmer vettet av katta, som på mirakuløst vis plutselig bare er fire centimeter høy, og uten problemer klarer å smyge seg under sofaen og gjemme seg inne i det aller innerste hjørnet, der monsteret ikke når.

Rett som det er åpner det den onde kjeften sin og sluker ting jeg absolutt ikke vil det skal sluke. Ned gjennom den lange, tynne halsen glir det, gjenstander som tilfeldigvis har havnet under bordet, i sofaen eller i hjørnene. Det suger det med stor kraft ned i sin mage, som er full av smuler, støv, kattehår og dritt, og klarer alltid på bemerkelsesverdig vis å gjemme det inniblant alt dette, så jeg ikke klarer å finne det igjen, selv om jeg åpner monsterets buk og roter rundt inne i dets mage.

Dessverre er monsteret en nødvendighet i de fleste hjem. Man trenger det til å rydde unna bøss og skitt, man trenger det for å kunne vise fram et Presentabel Hjem om noen skulle forville seg på besøk, og man trenger det for å holde kaninbestanden nede i ens hjem.

Så inntil noen klarer å lage et system der jeg bare kan trykke på en knapp på fjernkontrollen, eller legge inn en kommando på PC-en, har monsteret sin trygge plass bak døra.

Men vi er ikke - og vil aldri bli - venner. Det vil jeg gjerne ha stadfestet, en gang for alle.

Til mine lesere

Bloggen min rundet totalt 3000 treff forrige dagen, etter den spede begynnelse i november 2011. Det setter jeg stor pris på! Riktignok dro Mokkamann-innlegget opp snittet kraftig med over 2000 treff, men likevel, tallene tyder på at jeg har lesere som kikker trofast innom, og det gleder en enkel skriversjel.

Jeg leste en gang en oppskrift på hvordan man skulle få mange lesere til slike blogger, og da var det blant annet nevnt at man burde ha bilder - bilder fenget alltid. Jeg har valgt å helt utelate bilder, da det er det skrevne ordet som er det essensielle med min blogg. Jeg er (meget hobbybasert) skribent, ikke fotograf.

Det er dessuten deilig å kjenne at skrivelysten og inspirasjonen er vendt tilbake, etter en lengre periode med tørke.

Så jeg håper dere fortsetter å kikke innom for å se hva jeg har å bidra med, både av spøk og alvor. Det er ikke så mange tilbakemeldinger å få på en slik blogg, men antall lesere tyder jo likevel på at noen setter pris på det jeg prøver å formidle. Så - jeg håper dere finner meg lesverdig, også i fremtiden.

Takk skal dere ha!

En rar, liten sorg

Jeg fikk plutselig en rar, liten sorg kastet over meg, ut fra det store intet. Helt tilfeldig kom jeg over et innlegg på nettet som kunne fortelle om et menneskes død - et menneske jeg engang kjente, og aldri glemte.

Han fortalte meg ting få eller ingen visste, åpnet opp en verden for meg som jeg tidligere ikke ante eksisterte, og det han fortalte meg og lærte meg, vil jeg for alltid bevare i mitt hjerte.

Han var nøye med å verne om sitt privatliv og sin identitet, så det var svært få som visste hvem han var, og enda færre som fikk gleden av å møte ham - men jeg fikk altså det. Noen korte sommer- og høstmåneder fikk jeg lære ham å kjenne, jeg fikk et unikt innblikk i hans verden, hans tanker og følelser, og jeg vet at jeg var meget priviligert som fikk lov til dette.

Det er mange år siden vi hadde noen form for kontakt, men enkelte perler du finner på havets bunn tar du vare på, fordi de er vakrere og mer ekte enn andre. Denne mannen var en slik perle.

RIP.

Så pakker man kofferten

Så pakker man kofferten.
Det er noe man gjør innimellom, spesielt hvis man skal reise bort - eller hjem.
Men av og til pakker man kofferten selv om man ikke skal noe sted.
Da fyller man den med minner og erfaringer - både gode og dårlige - med kunnskap, glede og sorg.

Man pakker kofferten med alt som er tilbakelagt, den kan romme dager, måneder, år.
Man pakker med vemod og erkjennelse.
Og alt man legger i den, har sin egen helt spesielle historie.

Man pakker med vissheten om at en reise er slutt - selv om man egentlig ikke har vært noe sted.

Vi kjenner alle noen

Nettsteder som Facebook oversvømmes av statuser som avsluttes med at "hvis du kjenner noen som (...) så sett denne på din status".
Selvfølgelig kjenner vi noen.
Vi kjenner noen som  forbigående har det vondt,  vi kjenner noen som er uhelbredelige syke, vi kjenner noen som sliter med alvorlig psykisk sykdom,  og vi kjenner noen som har rotet bort livet sitt og ikke klarer å få tak i det igjen. Det er ikke alltid vi vet det, men vi kjenner noen.
Kanskje er vi noen.
Det er en tøff verden vi lever i. Vi utsettes for press fra første stund, og ikke alle er av en slik støpning at de takler det. Noen av oss bukker under, noen slåss en livslang kamp, noen blir borte underveis.
Vi kjenner alle noen.

Og noen av dem er borte for alltid.

Vi kjente M som døde av kreft i ungdomsskolealder, M som var den peneste, snilleste og flinkeste jenta i klassen, som var den eneste som klarte å ta salto over bukken i gymtimene.
Vi kjente T, ingen visste hva han slet med, og til slutt orket han ikke mer, og skjøt seg med hagle på lekeplassen en stille natt.
Vi kjente A som ble rammet av kreft, og som visnet bort foran øynene våre, uten at vi kunne gjøre noe som helst.
Vi kjente B som satte seg bakpå en motorsykkel da hun var 15 år, vinket glad "ha det" til vennene sine, og aldri kom tilbake.
Vi kjente X som fra å leke seg med "uskyldig" hasjrøyking i ungdomsårene begynte å flørte med stadig sterkere stoffer, og som endte opp som heroinslave i Oslos underverden, før han er dag ble funnet i en bakgård, der han endelig hadde fått fred.

Vi kjenner alle noen. Og uten at vi kopierer all verdens statuser på facebook, så bærer vi dem i minnene våre og i hjertene våre. Det er egentlig det beste vi kan gjøre for dem.

Service versus bilbølle

I dag har jeg møtt to forskjellige medmennesker som ga meg to forskjellige hverdagsopplevelser, som jeg har lyst til å fortelle litt om. Begge utmerket seg, om enn ikke så stort, men det at jeg traff dem rett etter hverandre, gjorde at jeg så kontrasten så tydelig.

Den første var kassaarbeideren på Kiwi. Da det var min tur i kassa var begge rennene fulle, de to foran meg hadde handlet stort, og dermed var det ikke plass til mine varer. Hva gjorde kassaarbeideren (for øvrig ei søt, ung jente, bare så det er nevnt)? Jo, hun pakket varene mine i posen for meg, fra sin plass i kassa, isteden for å vente til den ene renna ble ledig, og så skyve varene ned. En liten ting, men det sparte meg for ventetid og litt irritasjon - jeg kom fra jobb, var sulten, og ville hjem. Jeg takket henne for god service, og gikk fornøyd derfra.

Så skulle jeg den siste biten hjem, og måtte da ut fra sideveien. Det var en del trafikk, og siden jeg måtte krysse begge filene, ble det litt venting. Men så ble det et opphold mellom bilene fra begge kanter samtidig, og jeg startet å kjøre ut i veien. Imidlertid viste det seg at veien jeg kom fra var full av store huller akkurat ved utkjøringen, noe som gjorde at jeg brukte noe lenger tid enn beregnet. Nordfra kom det en bil som jeg normalt ville hatt god klaring på, men på grunn av at jeg måtte snike meg over hullene, kom han litt nærmere enn jeg hadde beregnet. Han hadde god fart, han lå iallfall ikke under fartsgrensen på 50 km/t, for å si det sånn - og han gjorde overhodet ikke mine til å sakne farten for å være litt hyggelig med meg som ble litt i tidsnød for å komme unna. Jeg ga på og smatt unna, og han feide forbi meg med få centimeters klaring og et surt blikk.

Takk skal du ha, tenkte jeg, og bestemte meg for å legge opplevelsen med kassaarbeideren i boksen for hyggelige opplevelser, og skylle føreren av svart BMW ned i dass.

Svosj! Så er det gjort.

Den bluferdige kvinne anno 2012

Det finnes faktiske bluferdige kvinner, også i Det Herrens År 2012. Til sammenligning med de bluferdige kvinner anno attenhundreogdentid er de vel heller å regne som frigjorte, frimodige og til tider bent fram vågale, men tidene har endret seg, og det samme har bluferdigheten. Like fullt finnes den.

Den bluferdige kvinne går gjerne med utringede topper, men ikke lenger ned enn der man aner at bryst går over i bryster. Hvis hun viser mer, har hun rett og slett vært uheldig. Hun går ikke med kortere skjørt enn at hun kan bøye seg og plukke opp nøklene sine fra bakken, uten å behøve å tenke etter hva slags truse hun tok på seg om morgenen. Hun er i stand til å rødme dypt i visse situasjoner, og hun snakker helst ikke om sex, så sant hun ikke føler seg ekstremt trygg, eller det er over et glass vin eller to sammen med gode venninner. Da kan den bluferdige kvinne anno 2012 overraske stort - også seg selv.

Du må ikke bli for intens ovenfor den bluferdige kvinnen. Da blir hun usikker, redd for at du skal krenke hennes bluferdighet og tråkke over hennes grenser. Og da trekker hun seg tilbake, for den bluferdige kvinnen trives med sin bluferdighet, og ønsker å beholde den, med verdighet.

Den bluferdige kvinne liker at lyset er av under sexakten. I det minste vil hun ha noe å dekke seg med - iallfall delvis - og hun liker å tro at hun er nesten usynlig. Hun lager ikke mer lyd enn hun må (men her kan det være store individuelle forskjeller), hun roper ikke ut navnet ditt, og hun ønsker fremfor alt ikke å snakke "dirty" under akten. Men hun nyter det like fullt, nytelse er ikke lik ord eller annen lyd - om noen villfarne menn trodde det.

Du skal sette pris på den bluferdige kvinnen, om du treffer henne. Hun har kanskje litt høyere moral enn de andre kvinnene, hun krever kanskje litt mer innsats og tålmodighet, og hun kan kanskje virke avvisende til tider. Men husk at det er ikke deg hun avviser, hun klamrer seg bare til bluferdigheten sin, fordi den gir henne trygghet, og lar henne føle at hun har kontroll over hva som skjer med henne.

Bluferdighet er ingen mangel, men kanskje heller en mangelvare, i våre tider.

Nattmannen

Plutselig en natt sto han der, ved siden av sengen min. Jeg våknet brått med en følelse av at noen så på meg, og der sto han, helt stille. Først forsto jeg ikke hvem han var, for han lignet slett ikke på den figuren alle historiene fortalte om. Ikke hadde han svart kappe som skjulte ansiktet, ingen ljå i handa. Han var tvert imot pent kledd, riktignok i svart, med lang jakke og trange dongeribukser, og en svart T-skjorte med påskriften "You just call out my name", en tekst jeg antok var tatt fra Carly Simons "You've got a friend". Han var ung, og usedvanlig pen.
- Hvem er du? spurte jeg, og hørte at stemmen min skalv. Hjertet banket så det suste i ørene, og jeg følte at jeg sov og var våken på samme tid.
- Jeg er Døden, svarte han. - Du ba meg om å komme.
Hjertet mitt gjorde et imponerende hopp.
- Det har jeg slett ikke gjort, hvisket jeg. - Jeg vil ikke ha besøk av deg!
- Jo, du ba meg om å komme, sa han. - Da du la deg i går kveld hørte jeg helt tydelig at du tenkte "Jeg er så lei av dette livet, jeg orker ikke mer, jeg kunne like gjerne dø!". Vel, nå er jeg her. Til tjeneste!
- Men jeg mente det jo ikke bokstavelig! Jeg var bare så sliten, ingenting har gått som det skulle i det siste, og jeg var så fortvilet ... Men jeg vil jo ikke dø - ikke på alvor!
- Hvordan skulle jeg vite det? spurte Døden. - Du ba meg komme, jeg hørte deg, og nå er jeg her. Jeg kan ikke vite om folk bare tuller når de ber meg komme. Jeg gjør bare jobben min! Jeg har ikke tid til å slenge rundt til alle som bare er litt slitne, aner du hvor mange som venter på meg nå, i dette øyeblikk? På den andre sida av åsen her er det faktisk to biler som snart kommer til å kollidere, front mot front. Det er fem personer i de to bilene, og minst to av dem hadde jeg tenkt å få med meg. Og borte i sentrum er det noen ungdommer som har fått tak i et stoff som ikke er akkurat det de tror det er, så jeg har mer enn nok å gjøre, takk.
Han tørket svetten av pannen, satte seg på sengekanten min og sukket så inderlig at hele rommet ble fylt av lyden av det.
- Nå, vil du dø, eller vil du ikke?
- Nei takk, svarte jeg, og nå følte jeg meg helt våken. - Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ha orden på livet mitt!
- Så, det er det du vil, sa han, og sukket igjen. - Beklager jenta mi, det er ikke mitt departement. Det er det andre som må ta seg av!
 - Og hvem er det, om jeg tør spørre? lurte jeg på. Jeg begynte faktisk å føle meg litt roligere, han virket jo ikke så farlig likevel, denne kjekke, unge mannen med det litt slitne uttrykket i de kullsvarte øynene.
- Det må du selv fikse, svare han. - Hvem skulle ellers kunne gjøre noe, liksom? Det er ditt liv, og dine handlinger er det eneste som kan endre det. Jeg kan kun avslutte det, og dette englegreiene som er så populært for tiden - vel, glem det. Märtha har kapret dem alle sammen, ingen av dem har tid lenger. De bare svever rundt henne og har det moro med å legge igjen fjær over alt, så hun skal få noe å snakke om på TV. Så, jenta mi - you are all alone.
Han reiste seg tungt, og kikket ut av vinduet.
- Nå har du oppholdt meg så lenge at jeg tror neimen ikke jeg rekker alt jeg skulle gjøre i natt. Tenk deg om neste gang du roper på meg, det er ikke sikkert jeg gidder å spørre om lov før jeg tar deg med, om det skulle skje igjen!
Et iskaldt gufs for gjennom rommet, og like plutselig som han var kommet, var han borte igjen.

Jeg satt oppreist i senga og skalv over hele kroppen. Fy pokker for en drøm, tenkte jeg, dro dyna over hodet og ble liggende søvnløs resten av natten.

Da morgenen kom, var jeg så trøtt at jeg nesten ikke orket å karre meg ut av senga, men på samme tid var jeg underlig klar i hodet. Drømmen jeg hadde hatt hadde vært så virkelig, og jeg husket hver detalj. Men selv om det bare hadde vært en drøm, så forsto jeg at den hadde åpnet øynene mine. Jeg forsto at det var jeg som var ansvarlig for min egen elendighet, og jeg kjente at jeg var klar til å gjøre noe med det.
Jeg laget meg en kopp kaffe, hentet inn avisen, og satte meg ned for å lese den.

En halv time senere satt jeg der fortsatt. Kaffen var blitt kald, og jeg kjente meg nummen i hele kroppen.

Avisen kunne fortelle om flere heldige mennesker denne natten. To biler hadde frontkollidert i stor fart, men utrolig nok var ingen av de fem personene i bilene alvorlig skadet. En søvnløs dame, som hadde gått en tur midt på natten, hadde tilfeldig kommet over to ungdommer som hadde tatt overdose, og hadde i siste liten fått tilkalt hjelp. Det hadde stått om kun få minutter, hadde legene på sykehuset sagt. Alle disse menneskene hadde hatt englevakt, mente avisens skribent. Men jeg visste bedre ...

Å brenne alle broer

Jeg kastet de siste tingene oppi bagen. Strakte hånden ut etter mobiltelefonen, men ombestemte meg så. Jeg hadde ikke lenger bruk for den, den kunne ligge igjen. Fant fram passet, kikket nok en gang på utløpsdatoen. Det holdt akkurat, det gikk ut om fire dager.

Jeg sjekket innholdet i bagen en siste gang. Jeg satset på å reise lett, bagen var alt jeg hadde. Jeg trengte ikke mer.

Så gikk jeg ut, låste døren. Nøkkelen puttet jeg i en konvolutt som jeg så slapp ned i postkassen min. Noen ville før eller siden finne den der, regnet jeg med.

Så satte jeg meg i bilen og kjørte mot flyplassen.

Underveis kjente jeg et lite stikk i hjertet. Visste ikke om det var angst eller anger, eller kanskje forventning. Visste bare at det var ingen vei tilbake. At jeg egentlig ikke kunne velge annerledes.

Vel framme på flyplassen, fant jeg en ledig parkeringsplass helt i utkanten av parkeringsområdet. Jeg lot bilen stå ulåst med nøkkelen i tenningen, det var enklest sånn. Jeg fikk straks plass på en shuttlebuss til terminalen, det var som om noen hadde lagt alt til rette for meg, for at dette skulle gå så greit som mulig. Jeg gikk til første ledige skranke og la fram mitt ærend; en flybillett til første fly med ledig plass, bestemmelsessted spilte en mindre rolle. Damen bak skranken nølte litt og så undersøkende på meg, men tastet så i vei på datamaskinen.
- Vi har en ledig plass på et fly til Istanbul om en time, går det bra?
- Ja, Istanbul er et fint utgangspunkt, svarte jeg. - Det passer perfekt.
- Tur-retur?
- Nei takk, jeg skal bare én vei.

Ti minutter senere sto jeg med boardingkortet i handa.

Sikkerhetssjekken gikk greit, jeg hadde jo bare bagen min med det aller nødvendigste for å klare meg den første tiden. Jeg rakk akkurat en kopp kaffe i en kafé før flyet mitt ble ropt opp. Presis på den oppsatte tiden for avgang taxet flyet bortover rullebanen.

Så økte flyet farten, motorene gikk for fullt, og vi raste bortover rullebanen. Og idét jeg kjente at hjulene forlot bakken, lente jeg meg tilbake, kjente hvordan kroppen slappet helt av for første gang på lenge, lenge.

Og bak meg sto alle broene i fyr og flamme.

DERFOR, OLA NORDMANN!

For omtrent to uker siden ble jeg, via Facebook, ledet inn på en link på YouTube, til en temmelig splitter ny sang. Jeg hørte igjennom den én gang, og tenkte at joda, den var jo helt grei den - også tenkte jeg egentlig ikke mere på den.

Halvannen uke etterpå tok jeg meg i å gå og nynne på et par strofer, som jeg i farten ikke helt forsto hva var. Jeg stoppet opp i det jeg holdt på med, spilte av strofen i hodet en gang til, og nå hørte jeg litt av teksten også: "Na-na-na, na-na-na, Ola Nordmann, na-na-na-na å se deg igjen!".

Du verden, tenkte jeg, jammen satt den likevel! Jeg hadde nemlig ikke hørt sangen igjen i løpet av denne tida, men allikevel fantes den der inne, i den musikkavspillende delen av hjernen min. Den hadde rett og slett bosatt seg der - side om side med "Møkkamann", som for lengst har flyttet inn på langtidsleie.

Så i går benket vi oss foran TV-skjermen, klare for Plumbo og Ola Nordmann, direkte fra scenen i Arena Larvik. Alle husker vi hvordan det gikk sist gutta fra landet entret en scene, men vi regnet med en saftig opptur denne kvelden.

Og låta med Plumbo gikk helt til topps og er krystallklare for hovedfinalen senere i år - som forventet. Selvfølgelig skjønner jeg at de nok fikk en god del sympatistemmer, slik som verden snudde etter Spellemannsfadesen for to uker siden. Men, tenk etter ... Hvor mange av de MGP-sangene du har hørt hittil  i år, kan du sette deg ned og nynne på i dag?

Og kveldens replikk var det nok en gang Plumbo-Lars-Erik som sto for, om enn på den udelt morsomme måten denne gangen, da han av MGP-Per ble spurt om hvordan de har tenkt å komme seg til Aserbajdsjan. Med et ordentlig enkel-gutt-fra-landet uskyldsblått blikk svarte han: "Vi må vel ta et fly, regner jeg med!".

Her i huset feiret vi seieren til gutta med en brandy eller to, opptil flere runder med yatzy og en trippelavspilling med Møkkamann.

Så, til alle kritikere som klager over at dette bandet med navn etter et avløpsmiddel gikk videre til hovedfinalen i Oslo Spektrum: Sving ditt glass, gamle venn, Ola Nordmann - det er trivelig å se deg igjen!

OMAN? HVOR ER DET?

Jeg gleder meg stort over å se at blogginnlegget "MOKKAMANN" har hatt godt over 2000 lesere! Det er en formidabel respons, og til stor inspirasjon for en vanligvis temmelig usynlig blogger som prøver å dele sin kløkt og innsikt med omverdenen.

Men når jeg kikker nærmere på statistikken, kjenner jeg at jeg blir ørlite grann urolig ... Jeg ser at jeg har hatt lesere i land jeg normalt ikke ville tro leste så mange norske blogger, og det får meg til å undre - kommer det snart noen for å ta meg nå, etter mokkamann-innleggene? Jeg registrerer nemlig at jeg har hatt 7 treff i India, 4 i Indonesia og 3 i Oman (Oman? Hvor er det?) - foruten at det har vært 8 russere og 6 spanjoler innom, i tillegg til diverse nordisk- og engelsktalende.

Kanskje er de noen kløppere i norsk, i Oman (Oman? Hvor er det?) og India og Indonesia. I Spania bor det jo drøssevis med nordmenn, så den er for så vidt grei. Det samme kan vel gjelde USA og Storbritannia - Men India - og Indonesia? Og Oman (Oman? Hvor er det?)?

Bør jeg søke dekning?

MOKKAMANN - del 2

Det er med glede jeg noterer meg at freden synes å være gjenopprettet i rosenes leir!

Plumbo-Lars-Erik har bedt om unnskyldning mange nok ganger til at det har gått hjem hos både de mørkhudede fornærmede (heretter kalt T og Y) og artist-Terje, og sistnevnte har i tillegg oppdaget at Plumbo-Lars-Erik faktisk sto og ba hele verden om unnskyldning i det øyeblikk han fant det betimelig å vaske håret hans med øl (som ganske riktig var Carlsberg, man har sjekket videoen nærmere for ikke å bedrive usannheter av groveste slag). Han har dermed gått tilbake på sitt beinharde løfte om aldri å angre handlingen, og å stå ved det til sin død. Ja, det er jo lov å ombestemme seg når man oppdager at man har driti på draget - det var vi vel enige om i går?

T og Y har vedgått at de også har sagt dumme ting, og har mer enn godtatt unnskyldningen, kan vi lese i dagens tabloider. Og Plumbo-Lars-Erik får delta i Melodi Grand Prix med gruppa si (som tilfeldigvis heter Plumbo), det har krisemøtet i NRK bestemt.

Jeg ser vel egentlig for meg et rimelig jovialt krisemøte, med småflirende og hoderistende aktører, spesielt da de bestemte at Plumbo-gutta må gå på kurs for å lære å oppføre seg ved store tilstelninger, og opplyses om faren ved alkohol og dårlig humor.

Ellers føler jeg for å trekke fram preste-Bjørns uttalelse rett etter mokkamann-fadesen:
- De er ikke årets hit! ALDRI!!!

Jeg beklager å måtte si det, preste-Bjørn, men det ER de! Det har det norske folk bestemt! Jeg vet ikke hva slags forbindelser du for tiden har til Han der oppe, men jeg tror ikke Han heller gidder ta seg bryet med å omgjøre avstemmingen om Årets hit - jeg tror faktisk Han har viktigere ting å bruke tida si på - så derfor vil det stå for evig og alltid: Årets hit 2011 er Plumbo med "Møkkamann".

Helt til slutt ser jeg at journalist-Stein spør oss: Vil vi at Plumbo med «Ola Nordmann» og sitt vitselager fra harry-land skal representere hele Norge i et internasjonalt Melodi Grand Prix?

Til det kan jeg bare svare for meg selv, og svaret mitt er: Er låta god nok, så vil jeg selvfølgelig det! Er ikke Melodi Grand Prix en konkurranse om den beste låta, da?

Dermed avslutter vi med å konkludere at det fortsatt er lov å ha dårlig humor her i landet, men at du kan komme i alvorlig trøbbel for det.

Men det visste vi vel allerede.

MOKKAMANN

Og dermed smalt det!

For man kan da ikke si noe slik på norsk TV, midt i beste sendetid en lørdagskveld, med salen full av viktige mennesker innen norsk musikk, adressert til personer med litt mørkere hud enn han som frekt og freidig ytret ordet! Medie-Norge kastet seg over tastene, blitzer lynte, mikrofonene gikk varme og artist-Norge hylte med: - Han sa MOKKAMANN! Det går ikke an!

En medartist og en forfatter gikk på festen senere på kvelden sammen om den ultimate hevn:
I full offentlighet, med TV-kameraene fokusert på en kvinnelig, blond journalist i intervju med den unnskyldende, uheldige spøkefuglen, ser vi i bakgrunnen artisten og forfatteren stå og tiske og hviske og kaste hevngjerrige blikk mot spøkefuglen. Vi ser artisten holde fram et tomt champagneglass, forfatteren gir fra seg ølboksen (var det Carlsberg, mon tro?), hvorpå artisten heller litt av innholdet over i glasset. Så trår forfatteren pent til side, mens artisten tar et par kjappe steg mot vår uheldige mann. Så tar artisten - vi kan jo kalle ham Terje, sånn for enkelhets skyld - og heller innholdet av glasset over hodet på den overraskede spøkefuglen - som vi like godt kan kalle Plumbo-Lars-Erik.

Med øl rennende nedover ansiktet ser vi det som var igjen av lys i Plumbo-Lars-Eriks øyne slukne, og Terje iler kjapt vekk. Så entrer forfatteren - Tore er vel et greit navn på ham - scenen, vi oppfatter ikke helt hva som blir sagt, men at han gir vår arme spøkefugl en skikkelig skyllebøtte, det kan vi enkelt se av TV-bildene.

Exit artist-Terje.
Exit forfatter-Tore.

Tilbake står spøkefugl-Plumbo-Lars-Erik og forteller at nå tror han at han like godt går på rommet sitt og legger seg.

Og resten av artist-Norge er opptatt med å fortelle alle som vil høre på hvor sjokkerte de er over det Plumbo-Lars-Erik fikk seg til å si på scenen tidligere på kvelden. At det var et litt uheldig ordspill var åpenbart for alle oss som selv har driti på draget en gang eller flere, vi som av og til sender ordene ut av munnen uten at vi lar dem gå omveien om hjernen. For det er veldig fort gjort, nemlig.

Plumbo-Lars-Erik er dømt. De fleste tror karrieren er over. Og deltakelse i Melodi Grand Prix vil helt sikkert være umulig etter dette. NRK varsler krisemøte, og det på en hellig søndag. For dette er alvor.

Men der ute befinner det seg heldigvis en god, gammel dansebandkonge som ser at dette bærer helt galt av sted. Han tar seg av stakkaren som har fått øl i hodet og hele verden mot seg, får ham på beina og tar ham med seg ut på byen, til alt overmål på Rune Rudberg-konsert. Men for all del, hensikten helliger midlet.

Og sakte snur stemningen. Hat-meldingene på twitter og facebook blir færre og færre, og plutselig har spøkefugl-Plumbo-Lars-Erik en masse støtte. For det finnes faktisk folk som er istand til å tenke sjæl, og som - som tidligere nevnt - har driti på draget sjøl. Og som ikke syns det er så veldig voksent å helle øl over hodet på folk, kalle folk for stygge ting som henspeiler på de kvinnelige kjønnsorganer, som en av de mørkhudede fornærmede følte for å gjøre, og skjelle og smelle og sette seg på utrolig høye hester og pidestaller. NRK velger å utsette krisemøtet sitt til mandag, for å la folk summe seg litt. Nettavisene begynner å skrive små artikler om folk som ikke syns dette mokkamann-utsagnet var så ille likevel.

Og da man i et forsøk på å vise sin sympati velger å gå inn på facebook og legge til den uheldige spøkefuglen som venn, da får man opp følgende melding:


Beklager, men denne brukeren har allerede for mange venneforespørsler.


Nå får vi håpe at et par av de overnevnte klarer å be om unnskyldning for det de har gjort, og siden Plumbo-Lars-Erik allerede har gjort det, er det vel ganske klart hvem jeg syns bør bøye hodet sitt nå ...