Så var det dette været, da

Ja, så var det dette været! Det er jo det vi snakker mest om alle sammen, alle har vi et forhold til været. Det kan foregå ulykker, ran og innbrudd i vårt nærområde, men når vi har snakket ferdig om det - og det tar sjelden mer enn en ti minutters tid - ristet litt på hodene våre og sukket over alt det fæle som skjer, vender vi alltid tilbake til det som tross alt opptar oss mest:
- Men dette været, da! sier vi, og drar regnjakken tettere rundt kroppen, - det regner jo hele tida! Hva er dette for slags sommer!
Og vi rister oppgitt på hodet, tømmer vannet ut av gummistøvlene, og vasser videre nedover veien.

Men samtidig merker jeg en foruroligende forandring ved meg selv.
Lørdag forrige uke åpenbarte seg med sol og varme, jeg sto opp, myste mot sola og prøvde å finne på noe lurt å bruke den fine fridagen til. Diverse ideer - gå en tur, sitte ute i sola, reise på stranda (!) - ble forkastet.
Hva jeg endte opp med?
Jeg dro på jobb.
Frivillig.
På en lørdag.
I solskinn.

Så, etter noen dager med sedvanlig grått-vått-trist vær, åpenbarte sola seg igjen her forrige dagen.
Kommer svett og varm hjem fra jobb, trekker på et plagg jeg ikke har brukt på evigheter - shorts kalles det - og setter meg på verandaen med avisen og en kopp kaffe. Nå skal jeg nyte godværet!
Det er varmt.
Ulidelig varmt!
Jeg tørker svetten, prøver å tenke at dette er jammen godt - sola steiker og jeg sitter her og koser meg, endelig et streif av sommer!
Jeg klarer nesten en time. Så er det jamnt slutt.
Jeg spurter inn, av med klærne, inn i dusjen, og kjenner normaliteten siger innover meg når vannet plasker ned over meg.

Det er bare å innse det, jeg har fått alvorlige skader forårsaket av denne våte sommeren.
Jeg har  fått solskrekk.

Til alt hell bøtter det ned igjen i dag, så jeg kan trygt bevege meg utendørs uten å bli rammet på ny.