Så var det dette været, da

Ja, så var det dette været! Det er jo det vi snakker mest om alle sammen, alle har vi et forhold til været. Det kan foregå ulykker, ran og innbrudd i vårt nærområde, men når vi har snakket ferdig om det - og det tar sjelden mer enn en ti minutters tid - ristet litt på hodene våre og sukket over alt det fæle som skjer, vender vi alltid tilbake til det som tross alt opptar oss mest:
- Men dette været, da! sier vi, og drar regnjakken tettere rundt kroppen, - det regner jo hele tida! Hva er dette for slags sommer!
Og vi rister oppgitt på hodet, tømmer vannet ut av gummistøvlene, og vasser videre nedover veien.

Men samtidig merker jeg en foruroligende forandring ved meg selv.
Lørdag forrige uke åpenbarte seg med sol og varme, jeg sto opp, myste mot sola og prøvde å finne på noe lurt å bruke den fine fridagen til. Diverse ideer - gå en tur, sitte ute i sola, reise på stranda (!) - ble forkastet.
Hva jeg endte opp med?
Jeg dro på jobb.
Frivillig.
På en lørdag.
I solskinn.

Så, etter noen dager med sedvanlig grått-vått-trist vær, åpenbarte sola seg igjen her forrige dagen.
Kommer svett og varm hjem fra jobb, trekker på et plagg jeg ikke har brukt på evigheter - shorts kalles det - og setter meg på verandaen med avisen og en kopp kaffe. Nå skal jeg nyte godværet!
Det er varmt.
Ulidelig varmt!
Jeg tørker svetten, prøver å tenke at dette er jammen godt - sola steiker og jeg sitter her og koser meg, endelig et streif av sommer!
Jeg klarer nesten en time. Så er det jamnt slutt.
Jeg spurter inn, av med klærne, inn i dusjen, og kjenner normaliteten siger innover meg når vannet plasker ned over meg.

Det er bare å innse det, jeg har fått alvorlige skader forårsaket av denne våte sommeren.
Jeg har  fått solskrekk.

Til alt hell bøtter det ned igjen i dag, så jeg kan trygt bevege meg utendørs uten å bli rammet på ny.

Monsteret bak døra

Jeg har et monster bak døra. Et rødt, altetende, brølende monster med lang hals og bred munn, og en mage som rommer det utroligste - så sant det ikke er for stort til å passere gjennom dets munn. Like fullt kan det finne på å sluke gjenstander som du aldri ville tro kunne passere gjennom den tynne halsen - men monsteret har uante krefter, og en helt utrolig appetitt.

Det later som om jeg er dets herre, henger lydig etter når jeg drar det etter meg, men plutselig kaster det seg til side, dunker inn i dørkarmer, vegger og møbler, kiler seg fast mellom sofa og bord, og når det ser sitt snitt, kjører det over tærne mine og smeller med stor kraft rett inn i leggen min så jeg forgjeves prøver å overdøve dets brøl. Og det skremmer vettet av katta, som på mirakuløst vis plutselig bare er fire centimeter høy, og uten problemer klarer å smyge seg under sofaen og gjemme seg inne i det aller innerste hjørnet, der monsteret ikke når.

Rett som det er åpner det den onde kjeften sin og sluker ting jeg absolutt ikke vil det skal sluke. Ned gjennom den lange, tynne halsen glir det, gjenstander som tilfeldigvis har havnet under bordet, i sofaen eller i hjørnene. Det suger det med stor kraft ned i sin mage, som er full av smuler, støv, kattehår og dritt, og klarer alltid på bemerkelsesverdig vis å gjemme det inniblant alt dette, så jeg ikke klarer å finne det igjen, selv om jeg åpner monsterets buk og roter rundt inne i dets mage.

Dessverre er monsteret en nødvendighet i de fleste hjem. Man trenger det til å rydde unna bøss og skitt, man trenger det for å kunne vise fram et Presentabel Hjem om noen skulle forville seg på besøk, og man trenger det for å holde kaninbestanden nede i ens hjem.

Så inntil noen klarer å lage et system der jeg bare kan trykke på en knapp på fjernkontrollen, eller legge inn en kommando på PC-en, har monsteret sin trygge plass bak døra.

Men vi er ikke - og vil aldri bli - venner. Det vil jeg gjerne ha stadfestet, en gang for alle.

Til mine lesere

Bloggen min rundet totalt 3000 treff forrige dagen, etter den spede begynnelse i november 2011. Det setter jeg stor pris på! Riktignok dro Mokkamann-innlegget opp snittet kraftig med over 2000 treff, men likevel, tallene tyder på at jeg har lesere som kikker trofast innom, og det gleder en enkel skriversjel.

Jeg leste en gang en oppskrift på hvordan man skulle få mange lesere til slike blogger, og da var det blant annet nevnt at man burde ha bilder - bilder fenget alltid. Jeg har valgt å helt utelate bilder, da det er det skrevne ordet som er det essensielle med min blogg. Jeg er (meget hobbybasert) skribent, ikke fotograf.

Det er dessuten deilig å kjenne at skrivelysten og inspirasjonen er vendt tilbake, etter en lengre periode med tørke.

Så jeg håper dere fortsetter å kikke innom for å se hva jeg har å bidra med, både av spøk og alvor. Det er ikke så mange tilbakemeldinger å få på en slik blogg, men antall lesere tyder jo likevel på at noen setter pris på det jeg prøver å formidle. Så - jeg håper dere finner meg lesverdig, også i fremtiden.

Takk skal dere ha!

En rar, liten sorg

Jeg fikk plutselig en rar, liten sorg kastet over meg, ut fra det store intet. Helt tilfeldig kom jeg over et innlegg på nettet som kunne fortelle om et menneskes død - et menneske jeg engang kjente, og aldri glemte.

Han fortalte meg ting få eller ingen visste, åpnet opp en verden for meg som jeg tidligere ikke ante eksisterte, og det han fortalte meg og lærte meg, vil jeg for alltid bevare i mitt hjerte.

Han var nøye med å verne om sitt privatliv og sin identitet, så det var svært få som visste hvem han var, og enda færre som fikk gleden av å møte ham - men jeg fikk altså det. Noen korte sommer- og høstmåneder fikk jeg lære ham å kjenne, jeg fikk et unikt innblikk i hans verden, hans tanker og følelser, og jeg vet at jeg var meget priviligert som fikk lov til dette.

Det er mange år siden vi hadde noen form for kontakt, men enkelte perler du finner på havets bunn tar du vare på, fordi de er vakrere og mer ekte enn andre. Denne mannen var en slik perle.

RIP.