Kjære 2012

Du har i sannhet vært et turbulent år.
Du har løftet meg opp, for så å rive meg ned.
Du har kastet meg hit og dit, gitt meg håp for så å ta det fra meg igjen.

Du har latt meg føle hvordan det er å kjenne isende angst.
Du har gitt meg øyeblikk med himmelstormende lykke.

Du har gitt meg innsyn og verdifull livserfaring
 - som har gitt meg styrke.
 - som har gitt meg mot.
 - som har gjort meg litt klokere enn jeg var i fjor.

Nå er du på hell, men jeg fortsetter. Jeg tar med meg alt du har gitt meg - på godt og vondt - og går mot 2013 med faste skritt, med en strofe fra en god, gammel sang som motto:

Kjemp for alt hva du har kjært!

Gamle Evensens juleglede

Det var julaften formiddag. Gamle Evensen satt og ventet. Han hadde sant og si ventet lenge allerede, enda han visste godt at de aldri kom før klokka tolv. Likevel kunne han ikke la være å tusle bort til vinduet av og til og kikke spent og litt utålmodig ut, og det hadde han holdt på med siden før ti.

Gamle Evensen gledet seg som en liten unge. I stua sto alt klart, bordet var dekket med juleduk og julelys, en stor mugge med saft sto klar, og Evensen hadde egenhendig vært på butikken og kjøpt smultringer. Fem tallerkener med nisser på, og fire glass og en kaffekopp sto klare. Det var bare gjestene som foreløpig manglet.

Evensen kikket på klokka igjen. Nå var den straks tolv, og han reise seg for å ta enda en tur bort til vinduet, men stoppet halvveis og ble stående å lytte med et smil om munnen. Der utenfra hørtes kjente lyder av noen som trampet av seg snøen på trappa - en av dem sparket litt i veggen, hørte han - og stemmer som skrålte juleglade og fulle av liv, slik bare unger kunne skråle. Så - tre bank på døra, langt ifra forsiktige, og inn tumlet de alle fire, røde i kinnene av vinterkulde og forventning, med toppluene på snei og votter fulle av snø etter snøballkasting underveis.

Vesla var først. Hun var forresten ikke så lita lenger, sju år var hun blitt, og hadde vært skolejente i halvannet år allerede. Den første gangen gamle Evensen hadde truffet brødrene hennes var hun bare noen timer gammel, da de sto på døra hans og skulle selge lodd for å finansiere julegave til den nye søsteren sin, som hadde kommet litt tidlig på dem alle sammen. Evensen hadde kjøpt alle loddene og gitt avkall på "premin" - som de for den saks skyld ikke hadde fått skaffet enda - og sørget for at Vesla fikk julegave fra brødrene sine den første jula hun levde. Etter det hadde han fått besøk av guttene hvert år på julaften formiddag, og da Vesla ble stor nok, var hun også med. Hvert år serverte Evensen saft og smultringer, og de hadde en hyggelig juleprat rundt bordet.

Nå slengte de seg ned. De fant fort sine faste plasser, Evensen ved den ene kortenden, den eldste av guttene ved den andre, Vesla så tett opp til Evensen som hun kunne komme på den ene langsiden, og de to andre på den andre langsiden. Saft og smultringer gikk ned på høykant, mens de skravlet i munnen på hverandre for å oppdatere Evensen på alt som hadde skjedd siden sist.

Plutselig ble Vesla stille, og så alvorlig på gamle Evensen.
- Hvorfor har ikke du noen dame, Evensen? spurte hun, med bekymring i blikket.
Evensen ble litt perpleks.
- Noen dame - nei, si det ... sa han tankefullt. - Jeg hadde jo en kone en gang, men hun ble syk og døde. Det er faktisk 17 år siden, når jeg tenker etter.
- 17 år! ropte Vesla. - Det er jo kjempelenge siden! Er det ikke leit å være helt alene, da?
Brødrene nikket voldsomt, jo, det måtte det være, mente de. Selv var de jo en hel gjeng, og det å være alene, kunne de aldri tenke seg å være. Iallfall ikke mer en toppen en time av gangen.
- Men hva gjør du når vi går da, i dag som det er julaften og allting? spurte den mellomste.
- Jeg rydder vekk og vasker opp dette her, sa Evensen og pekte på det som sto på bordet. - Også setter jeg meg og hviler litt, før jeg rusler en tur ut og ser etter at småfuglene har nok mat på fuglebrettet. Senere spiser jeg julemat, dere vet at det får jeg jo på døra, jeg som er så gammel. Også ser jeg litt på TV etter det. Ja, og så sovner jeg som regel i stolen. Det er jo litt stille, men jeg er jo vant til det.
- Du burde få deg dame du, Evensen, sa den største, og smilet hans tydet på at dette var noen han selv hadde nært kjennskap til. - Det ville nok blitt mye hyggeligere da!
- Joda, nikket Evensen tankefullt. Det kunne nok hende, det. Han hadde sant og si tenkt tanken selv også, fra tid til annen, men det var liksom aldri blitt til at han gjorde noe med det.

Så var juleseskapet slutt, ungene trakk på seg jakker, støvler, luer og votter igjen, og Evensen fikk en lang juleklem fra hver av dem, før de tumlet ut i vinterkulda igjen, glade og forventningsfulle - for nå nærmet kvelden seg, og de hadde sett at det lå et lite hav av pakker under juletreet, og enda hadde Evensen stukket til dem hver sin lille pakke idet de dro. Huiende og leende løp de bortover veien, og Evensen sto og så etter dem, og kjente at det brått ble veldig stille.

Evensen sto lenge på trappa med snøfnugg dalende ned i det grå skjegget, og kjente at han var ensom.

Han ble stående så lenge at han begynte å fryse, men da han gikk inn igjen, hadde gamle Evensen bestemt seg. Vesla og brødrene hennes hadde sagt klart og tydelig det han selv hadde tenkt i mange år, og nå fikk han jammen se og gjøre noe med det.

I morgen den dag skulle han tusle de 200 meterne nedover veien, bort til det vesle, røde huset der enkefru Andersen bodde. Han hadde hatt et godt øye til henne lenge, og så vidt han kunne skjønne, så likte hun ham også.

Det er jammen verdt et forsøk, tenkte han. Og kanskje - kanskje har jeg noen å feire jul sammen med neste år!

Og gamle Evensen kjente julegleden risle gjennom seg.

En liten julehistorie (fra "Kjerstins tankevandringer" 2005)

Siden vi atter en gang nærmer oss jul, og gamle Evensen stakk hodet innom her om dagen og antydet at det kunne komme en oppfølger, kommer julehistorien fra 2005 herved i reprise:

EN LITEN JULEHISTORIE

Tre forsiktige bank på døra, nesten ikke hørbare. Gamle Evensen reiste seg møysommelig, kroppens protester tydet på nært forestående væromslag. Ja ja, så ble det vel kaldere igjen, hva annet kunne man vente. Det var tross alt godt inn i adventstiden.
Utenfor sto tre guttunger i tripp-trapp-høyde, trolig brødre, etter utseendet å dømme.
- Skal du kjøpe lodd? spurte den høyeste, den eldste, han kunne være omtrent 10. Den mellomste holdt fram en bunke med sammenbrettede papirlapper. Den minste – trolig rundt 4-5 år gammel – dro den ene votten kjapt under nesen, ting tydet på at den manøveren hadde han utført flere ganger denne dagen.
- Hvor mye koster det, da? undret Evensen.
- To kroner loddet. Men du får tre for en femmer.
Den eldste kunne tydeligvis litt om salgsteknikk.
- Kan jeg vinne noe fint, da?
Guttene vekslet kjappe blikk.
- Det er en fruktkurv, sa den eldste, det var han som var salgssjef, skjønte Evensen.
– Men vi har den ikke med oss, altså. Du må få den senere, hvis du vinner.
- Vi ha’kke laga’n enda heller, glapp det fra den minste. Han fikk straks irettesettende blikk fra sine to eldre brødre, og kikket beskjemmet ned i bakken.
- Hvem er det til inntekt for, da?
- Hæ?
- Hvem får pengene?
Det spørsmålet kom visst overraskende på dem, for alle tre ble helt stumme, de så fra den ene til den andre før den eldste til slutt stotret fram:
- Det er til noen som trenger dem!
- Er det kanskje til tsunami-ofrene i Thailand, eller orkan-ofrene i Amerika?
- Nei …
- Foreldreløse barn i Afrika, eller kanskje hjemløse her i Norge?
Nei, det var nok ikke det heller. Guttene ble plutselig veldig urolige, den eldste sto og småsparket på en stein som lå ved inngangsdøra, og som fungerte som dørstopper om sommeren. Den mellomste dyttet borti ham og hvisket noe i rivende fart inn i øret hans, Evensen hørte to ord, ”fortelle” og ”sant”.
Den eldste trakk resignert på skuldrene.
- Jo, det er til søstera våres, nærmest hvisket han. – Hun ble født i natt, også har vi ikke penger til julegave til henne, for vi visste ikke at hun skulle bli født enda. Mamma sa at hun ikke kom til å bli født før lenge etter julaften, også ble hun det likevel …

Fem minutter senere lukket Evensen døra. I handa hadde han ti papirlapper, møysommelig nummererte fra 1 til 9. Den tiende sto det ”premi” på. De var blitt dyre, loddene, ti kroner stykket hadde han gitt for dem, og han hadde forsikret ungene om at det ikke var så farlig med den ”premin”. Han hadde så mye frukt og slikt, så han kom nok ikke til å få spist opp mer, trodde han. Og det hadde jammen vært ”premi” nok å se ansiktene til guttungene da han ga dem hundrelappen, og se dem hoppe og danse nedover veien etterpå.

Han kikket i speilet i gangen da han gikk forbi, og nikket et fornøyd ”God jul” til seg selv.
Og jammen skimtet han en liten glorie over hodet sitt også, han var iallfall nesten sikker på at det var det det var.

Mañana, mañana

Det er ingen tvil - jeg er født i feil land. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til at jeg havnet her i kalde nord, jeg vet bare at det må ha skjedd en misforståelse.
Her sitter jeg, med to par sokker, ulltrøye og tykk genser og - i tillegg - et pledd godt tullet rundt hele meg. Det er -18 celsius ute, og jeg fryser og fryser. Jeg liker ikke snø, jeg liker ikke kulde, jeg kan ikke fordra vinteren, rett og slett.
Jeg skulle vært spanjol (ja, jeg VET det om økonomien der nede, men la oss holde slike trivialiteter utenfor og late som alt er ok, om bare en stakket stund). Ikke bare er jeg et sol-og-varme-menneske, jeg er også svært god på det spanjolene er aller best til - å utsette alt til i morgen (og det er alltid en ny "i morgen").

"Mañana, mañana" sier spanjolen, og lener seg rolig tilbake og lar sola steke over allerede solbrun kropp.
"I morgen, i morgen".
Og det sier han jammen dagen etter også.

Det er utvilsomt det perfekte land for meg. Hør bare her:

Jeg skulle skifte fra vinter- til sommerdekk her i våres. Men tida gikk mens jeg tenkte "Jeg tar det i morgen. I morgen skal jeg ordne det".
Jeg slapp å bytte til vinterdekk i høst. De satt fortsatt på.
Min femarmede lysestake står julepyntet med fine, røde lys. Slik har den stått siden sist jul, og hvem vet, kanskje står den slik til neste jul også.
På kjøkkenet står tre kartonger som jeg mente å frakte bort til nærmeste post i butikk (et par minutter med bil herfra) og få sendt avgårde - de har stått der i minst to måneder.
Og bak i bilen ligger to store poser med klær som jeg skulle puttet i egnet container (også et par minutter med bil herfra), de har ligget der siden i sommer.

Men det haster ikke. Jeg kan sikkert ta det i morgen!