Gamle Evensens juleklokkestreng

Tidligere historier om gamle Evensen finner du her:
http://paahjornet.blogspot.no/2012/12/en-liten-julehistorie-fra-kjerstins.html
http://paahjornet.blogspot.no/2012/12/gamle-evensens-juleglede.html


Gamle Evensen var forbannet.

Og ikke nok med at han var forbannet, han var også temmelig irritert over at han satt her og var forbannet på selve julaften! Det verste var at den han var forbannet på, var det beste som hadde skjedd ham i hans liv de senere årene. Enkefru Andersen het hun. Marie Andersen, for å være mer presis.

Etter at han hadde avlagt henne et impulsbesøk julen før, var de blitt enige om at de likte hverandre såpass godt, at de like gjerne kunne tilbringe det de måtte ha igjen av leveår under samme tak. Som tenkt så gjort, enkefru Andersen solgte det lille huset sitt borti veien, tok med seg sine eiendeler, og flyttet inn hos gamle Evensen. Og alt var bare solskinn og glede - helt til i dag.

Gamle Evensen hadde bodd alene så lenge at han visste hvordan han ville ha det, også i julen. Han ville ha det lille juletreet i det nordøstre hjørnet - og det syntes enkefru Andersen var helt greit. Han ville ha julestjerna i vinduet som vendte mot veien, og han ville ha syvarmede lysestaker i alle de andre vinduene - det syntes også enkefru Andersen at var greit. Og julenisser og alskens dilldall fikk han også sette der han ville. Men da han ville henge opp den gamle juleklokkestrengen som hans avdøde hustru en gang hadde brodert, den med Rudolf og julenissen og femten juleklokker  på - da satte hun seg på bakbeina, og kom fram med sin egen klokkestreng, som hun selv hadde brodert da hun var tolv år. Der var det en temmelig skrukkete nisse med noe som trolig var et grøtfat på fanget, og en svart sjiraff (- Det er faktisk en katt! freste enkefruen, da han lurte på hva denne sjiraffen hadde der å gjøre) ved siden av seg.
Den var ikke pen.
Den var ikke det.
Men enkefru Andersen sa - som jo sant var - at litt av sitt liv ville hun også bringe inn i jula, og kanskje gamle Evensen burde innse at den avdøde fru Evensen var borte for alltid, og at Marie Andersen hadde kommet for å bli. Kanskje han burde innfinne seg med det, en gang for alle.
Da ble gamle Evensen forbannet.
Klokkestrengen hadde hengt på veggen over det gamle skatollet i alle år, og der skulle den henge. Basta.

Da Vesla og brødrene hennes kom på den sedvanlige julevisitten, merket de fort at stemingen ikke var helt som den burde være i gamle Evensens julehjem. Enkefruen smilte riktignok da de kom inn, men øynene var ikke helt med på smilet, og gamle Evensen var ikke på sitt blideste han heller. Vesla brukte all sin kvinnelist - den var nok medfødt, tenke Evensen, for Vesla var bare åtte år, og langt fra noen kvinne enda - og fikk lurt ut av dem hva som var i veien. Så gjorde de unna saftdrikking og smultringspising i full fart, før de forsvant igjen, mye tidligere enn det de pleide.
Det var vel ikke så rart, tenkte gamle Evensen. Her var det jo ikke akkurat julestemningen som rådde!
Like etter tok enkefruen på seg kåpen og mumlet noe om at hun trengte en luftetur, og borte var hun også.

Og tilbake alene satt en forbannet og ikke så rent lite irritert Evensen, og skulte bort på den tomme plassen på veggen over skatollet.

Med ett banket det på døra, tre bank, langt ifra forsiktige. I all verden, tenkte Evensen, er det ungene som kommer tilbake?
Han tuslet bort til døra og åpnet den på gløtt - og der sto de, alle fire.
- Vil du kjøpe lodd? spurte den eldste, og kikket lurt opp på gamle Evensen.
Den mellomste holdt fram en sammenbrettet papirlapp. Den minste dro votten fort under nesa - han hadde nok ikke lagt av seg den uvanen, nei!
- Ja, la meg få ti stykker da, sa Evensen, han syntes han fikk være litt raus på selve julaften, selv om han ikke var helt i julehumør.
- Det går ikke, sa Vesla. - Vi har bare ett!
- Bare ett? Kan det bli butikk av det da? undret Evensen.
- Å ja da, svarte den mellomste. - Skikkelig butikk, sa han og alle fire smilte fra øre til øre.
- Kan jeg vinne noe fint, da? spurte Evensen.
- Kjøp lodd, så får du se! ropte de i kor, og Evensen grov dypt i bukselomma, der han visste at han hadde en tier.
Den mellomste tok imot tieren og ga papirlappen til Evensen, som forsiktig brettet den ut. "Premie" sto det på lappen, og Evensen noterte seg at rettskrivningen hadde kommet seg siden de var på døra hans og solgte lodd første gangen, for åtte år siden.
- Jeg tror jammen jeg vant, jeg! sa Evensen, og kjente at smilet kom - det ekte julesmilet, som han hadde mistet tidligere på dagen.
Med et lite kniks rakte Vesla ham en liten pakke, så bukket og neide de, ønsket ham en strålende god jul, og forsvant før Evensen fikk sukk for seg.
Han ruslet inn, satte seg i stolen ved vinduet, og pakket opp. Inni papiret lå en grønn kvist, og gamle Evensen stusset. Hva skulle dette bety? Drev de gjøn med ham, disse ungene? Han så nærmere på kvisten, det var en merkelig kvist, syntes han ... og plutselig gikk det et lys opp for ham. Han spratt opp - nå gjaldt det å være kjapp så han fikk gjort det han skulle før Marie kom hjem fra turen sin!

Ti minutter senere hørte han det tuslet ute på trappa. Døra gikk opp, og inn kom Marie Andersen.
Hun bråstanset rett innenfor døra - noe så rart! Der sto gamle Evensen midt på gulvet foran skatollet - og der - på veggen bak ham - hang jammen klokkestrengen hennes. Men det var ikke alt ... rett over hodet på gamle Evensen hang det da en slags kvist i taket? Marie Andersen stusset. Var han blitt litt smårar, den gamle Evensen'en hennes? Hun gikk nærmere og kikke forundret på kvisten i taket - så smilte hun stort og hjertelig. Jammen sto han der under en misteltein, gamle mannen!

- Velkommen hjem, kjære Marie, sa gamle Evensen, og nikket blidt mot klokkestrengen som hang bak ham.

Bursdagstanker fra en nyslått 56-åring

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 56 år.

Dette medfører blant annet en hektisk trykking på "Liker"-knappen på alle gratulasjonene som strømmer inn på Facebook, dette fantastiske mediet sørger jo for at alle vet når du har bursdag. Selv om jeg vet at mange taster inn et "Gratulerer med dagen" nesten uten å tenke over hvem sin profil de skriver det på, så er det nå koselig lell. Og jeg gjør i år som i fjor - jeg leser hver eneste en, og trykker på "Liker" - og mener det.

I dag ble jeg plutselig brakt tilbake til min barndoms bursdager da jeg sto opp og kikket ut av vinduet, og så at jammen har det snødd i natt - den første ordentlige snøen som har falt her i vinter.

I god tid ble invitasjonskort behørlig skrevet, og delt ut til vennene som bodde i nabolaget. Og så, når dagen kom, husker jeg den spente følelsen jeg hadde da jeg sto ferdig pyntet og kikket ut av vinduet, for å se gjestene så tidlig som mulig - jeg hadde slett ikke tid til å vente til de ringte på døren. Og så kom de, en etter en eller to og to - og de hadde selvfølglig med seg pakker, alle sammen. Og mamma hadde bakt kake, sjokoladekake, selvfølgelig - og vi fikk is og gele, og etterpå noe av det beste vi visste - loff med banan.

Ja, tenk på det. Loff med banan. Forsatt føler jeg en helt spesiell stemning hvis jeg en sjelden gang spiser loff med banan. Det var BURSDAGSMAT - med STORE bokstaver!
Så lekte vi leker jeg tviler på at dagens barn noen gang har lært: Slå på ring, tampen brenner, avskjed på grått papir, og den aller mest spennende leken, som dog kun dugde hvis det var gutter med i selskapet - kyss, klapp eller klem. Min barndoms bursdager var nok temmelig annerledes enn barnebursdagene er nå, men slik må det jo være. Det meste er annerledes nå.

Men én ting er faktisk akkurat som da: Jeg skal hjem til min mamma, som fortsatt bor i det samme huset, se ut av de samme vinduene, og kjenne litt på den gamle spenningen, selv om gjestene denne gang blant annet er mine egne barn - og selv om jeg faktisk er på samme alder som besteforeldrene til de ungene som kom i mine barndoms bursdager den gang var.