Gamle Evensens juleklokkestreng

Tidligere historier om gamle Evensen finner du her:
http://paahjornet.blogspot.no/2012/12/en-liten-julehistorie-fra-kjerstins.html
http://paahjornet.blogspot.no/2012/12/gamle-evensens-juleglede.html


Gamle Evensen var forbannet.

Og ikke nok med at han var forbannet, han var også temmelig irritert over at han satt her og var forbannet på selve julaften! Det verste var at den han var forbannet på, var det beste som hadde skjedd ham i hans liv de senere årene. Enkefru Andersen het hun. Marie Andersen, for å være mer presis.

Etter at han hadde avlagt henne et impulsbesøk julen før, var de blitt enige om at de likte hverandre såpass godt, at de like gjerne kunne tilbringe det de måtte ha igjen av leveår under samme tak. Som tenkt så gjort, enkefru Andersen solgte det lille huset sitt borti veien, tok med seg sine eiendeler, og flyttet inn hos gamle Evensen. Og alt var bare solskinn og glede - helt til i dag.

Gamle Evensen hadde bodd alene så lenge at han visste hvordan han ville ha det, også i julen. Han ville ha det lille juletreet i det nordøstre hjørnet - og det syntes enkefru Andersen var helt greit. Han ville ha julestjerna i vinduet som vendte mot veien, og han ville ha syvarmede lysestaker i alle de andre vinduene - det syntes også enkefru Andersen at var greit. Og julenisser og alskens dilldall fikk han også sette der han ville. Men da han ville henge opp den gamle juleklokkestrengen som hans avdøde hustru en gang hadde brodert, den med Rudolf og julenissen og femten juleklokker  på - da satte hun seg på bakbeina, og kom fram med sin egen klokkestreng, som hun selv hadde brodert da hun var tolv år. Der var det en temmelig skrukkete nisse med noe som trolig var et grøtfat på fanget, og en svart sjiraff (- Det er faktisk en katt! freste enkefruen, da han lurte på hva denne sjiraffen hadde der å gjøre) ved siden av seg.
Den var ikke pen.
Den var ikke det.
Men enkefru Andersen sa - som jo sant var - at litt av sitt liv ville hun også bringe inn i jula, og kanskje gamle Evensen burde innse at den avdøde fru Evensen var borte for alltid, og at Marie Andersen hadde kommet for å bli. Kanskje han burde innfinne seg med det, en gang for alle.
Da ble gamle Evensen forbannet.
Klokkestrengen hadde hengt på veggen over det gamle skatollet i alle år, og der skulle den henge. Basta.

Da Vesla og brødrene hennes kom på den sedvanlige julevisitten, merket de fort at stemingen ikke var helt som den burde være i gamle Evensens julehjem. Enkefruen smilte riktignok da de kom inn, men øynene var ikke helt med på smilet, og gamle Evensen var ikke på sitt blideste han heller. Vesla brukte all sin kvinnelist - den var nok medfødt, tenke Evensen, for Vesla var bare åtte år, og langt fra noen kvinne enda - og fikk lurt ut av dem hva som var i veien. Så gjorde de unna saftdrikking og smultringspising i full fart, før de forsvant igjen, mye tidligere enn det de pleide.
Det var vel ikke så rart, tenkte gamle Evensen. Her var det jo ikke akkurat julestemningen som rådde!
Like etter tok enkefruen på seg kåpen og mumlet noe om at hun trengte en luftetur, og borte var hun også.

Og tilbake alene satt en forbannet og ikke så rent lite irritert Evensen, og skulte bort på den tomme plassen på veggen over skatollet.

Med ett banket det på døra, tre bank, langt ifra forsiktige. I all verden, tenkte Evensen, er det ungene som kommer tilbake?
Han tuslet bort til døra og åpnet den på gløtt - og der sto de, alle fire.
- Vil du kjøpe lodd? spurte den eldste, og kikket lurt opp på gamle Evensen.
Den mellomste holdt fram en sammenbrettet papirlapp. Den minste dro votten fort under nesa - han hadde nok ikke lagt av seg den uvanen, nei!
- Ja, la meg få ti stykker da, sa Evensen, han syntes han fikk være litt raus på selve julaften, selv om han ikke var helt i julehumør.
- Det går ikke, sa Vesla. - Vi har bare ett!
- Bare ett? Kan det bli butikk av det da? undret Evensen.
- Å ja da, svarte den mellomste. - Skikkelig butikk, sa han og alle fire smilte fra øre til øre.
- Kan jeg vinne noe fint, da? spurte Evensen.
- Kjøp lodd, så får du se! ropte de i kor, og Evensen grov dypt i bukselomma, der han visste at han hadde en tier.
Den mellomste tok imot tieren og ga papirlappen til Evensen, som forsiktig brettet den ut. "Premie" sto det på lappen, og Evensen noterte seg at rettskrivningen hadde kommet seg siden de var på døra hans og solgte lodd første gangen, for åtte år siden.
- Jeg tror jammen jeg vant, jeg! sa Evensen, og kjente at smilet kom - det ekte julesmilet, som han hadde mistet tidligere på dagen.
Med et lite kniks rakte Vesla ham en liten pakke, så bukket og neide de, ønsket ham en strålende god jul, og forsvant før Evensen fikk sukk for seg.
Han ruslet inn, satte seg i stolen ved vinduet, og pakket opp. Inni papiret lå en grønn kvist, og gamle Evensen stusset. Hva skulle dette bety? Drev de gjøn med ham, disse ungene? Han så nærmere på kvisten, det var en merkelig kvist, syntes han ... og plutselig gikk det et lys opp for ham. Han spratt opp - nå gjaldt det å være kjapp så han fikk gjort det han skulle før Marie kom hjem fra turen sin!

Ti minutter senere hørte han det tuslet ute på trappa. Døra gikk opp, og inn kom Marie Andersen.
Hun bråstanset rett innenfor døra - noe så rart! Der sto gamle Evensen midt på gulvet foran skatollet - og der - på veggen bak ham - hang jammen klokkestrengen hennes. Men det var ikke alt ... rett over hodet på gamle Evensen hang det da en slags kvist i taket? Marie Andersen stusset. Var han blitt litt smårar, den gamle Evensen'en hennes? Hun gikk nærmere og kikke forundret på kvisten i taket - så smilte hun stort og hjertelig. Jammen sto han der under en misteltein, gamle mannen!

- Velkommen hjem, kjære Marie, sa gamle Evensen, og nikket blidt mot klokkestrengen som hang bak ham.

Bursdagstanker fra en nyslått 56-åring

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 56 år.

Dette medfører blant annet en hektisk trykking på "Liker"-knappen på alle gratulasjonene som strømmer inn på Facebook, dette fantastiske mediet sørger jo for at alle vet når du har bursdag. Selv om jeg vet at mange taster inn et "Gratulerer med dagen" nesten uten å tenke over hvem sin profil de skriver det på, så er det nå koselig lell. Og jeg gjør i år som i fjor - jeg leser hver eneste en, og trykker på "Liker" - og mener det.

I dag ble jeg plutselig brakt tilbake til min barndoms bursdager da jeg sto opp og kikket ut av vinduet, og så at jammen har det snødd i natt - den første ordentlige snøen som har falt her i vinter.

I god tid ble invitasjonskort behørlig skrevet, og delt ut til vennene som bodde i nabolaget. Og så, når dagen kom, husker jeg den spente følelsen jeg hadde da jeg sto ferdig pyntet og kikket ut av vinduet, for å se gjestene så tidlig som mulig - jeg hadde slett ikke tid til å vente til de ringte på døren. Og så kom de, en etter en eller to og to - og de hadde selvfølglig med seg pakker, alle sammen. Og mamma hadde bakt kake, sjokoladekake, selvfølgelig - og vi fikk is og gele, og etterpå noe av det beste vi visste - loff med banan.

Ja, tenk på det. Loff med banan. Forsatt føler jeg en helt spesiell stemning hvis jeg en sjelden gang spiser loff med banan. Det var BURSDAGSMAT - med STORE bokstaver!
Så lekte vi leker jeg tviler på at dagens barn noen gang har lært: Slå på ring, tampen brenner, avskjed på grått papir, og den aller mest spennende leken, som dog kun dugde hvis det var gutter med i selskapet - kyss, klapp eller klem. Min barndoms bursdager var nok temmelig annerledes enn barnebursdagene er nå, men slik må det jo være. Det meste er annerledes nå.

Men én ting er faktisk akkurat som da: Jeg skal hjem til min mamma, som fortsatt bor i det samme huset, se ut av de samme vinduene, og kjenne litt på den gamle spenningen, selv om gjestene denne gang blant annet er mine egne barn - og selv om jeg faktisk er på samme alder som besteforeldrene til de ungene som kom i mine barndoms bursdager den gang var.

Når et morshjerte blør

Før kunne du ta godt rundt henne når hun var lei seg. Du kunne tørke tårene hennes, stryke henne over kinnet og si trøstende ord. Du kunne legge deg ved siden av henne i sengen når hun skulle sove, stryke henne rolig over ryggen og fortelle eventyr. Du kunne kjenne hvordan den lille kroppen slappet av, høre hvordan pusten hennes ble roligere og roligere, og til slutt merke at hun sov.

Du måtte liste deg stille ut, for du visste at hun ble engstelig hvis hun merket at du gikk, tryggheten lå i en mors varme kropp inntil hennes, og rolig stryking over en spent rygg.

Før kunne du løfte henne opp om morgenen, bære både jenta og dyna ut i stua hvis hun var for trøtt til å våkne skikkelig - så kunne dere starte dagen forsiktig, slik at hun var opplagt og fornøyd når dere skulle kjøre til barnehagen. Der kunne dere møte vennlige mennesker som tok seg av henne, glade unger som ville leke med henne, og du visste at hun var i gode hender, og at du kunne være trygg for henne.

På ettermiddagen kunne du hente en sliten, men glad unge, dere kunne reise hjem og spise middag, kanskje rusle en liten tur og se på verden med et barns øyne. Alle småtingene du vanligvis ikke så fordi du var voksen ville plutselig bli synlige, og dere ville glede dere sammen over dem. Så kunne dere gå hjem, se på barne-TV sammen, og snakke om dagen som hadde vært. Og hvis hun kom til å tenke på noe vondt, kunne du ta godt rundt henne og trøste henne, fortelle om hvordan livet kunne være på både godt og vondt, og prøve å forberede henne så godt du kunne på det å møte framtiden.

Så ble hun stor ...

Grrrrrrr!

Jeg er i et ekstremt lar-meg-irritere-av-alt-humør for tiden.

Det er utrolig hva man kan la seg irritere av når en er i det lunet. Man går rundt og skuler på alt og alle og ser - mer eller mindre ubevisst - etter ting som kan irritere, og da finner man dem i bøtter og spann, det kan jeg garantere.

Postkassa mi, for eksempel. Det irriterer meg voldsomt at den er akkurat så lav at avisen får en krøll på seg i det ene hjørnet hvis avisbudet ikke legger den pent nedi. Og det irriterer meg selvsagt at han ikke gjør det! Og det irriterer meg at han kommer så sent at jeg ikke rekker å kikke på avisen før jeg drar på jobb om morgenen. Men det er kanskje like greit, så slipper jeg å irritere meg over det som står i den.

I dag, for eksempel. Vel hjemme fra jobb, setter jeg meg ned for å skumme dagens halvferske avis. Og plutselig slår det meg - det er da sabla irriterende at det står "Velkommen" i en boligsalgannonse! Ærlig talt, selgeren har vel ikke fått satt inn annonsen fordi det er kult å få bilde av huset sitt på trykk i avisen, det er da for å få folk til å komme på visning! Og selvfølgelig er man velkommen da! Ærlig talt - man kan da bli irritert av mindre!

Og så har vi alt levenet omkring meg til daglig. På jobben er det folk som snakker, hoster, ler høyt, smeller i dørene, skramler med kaffekopper og rasler med papir. Og når jeg kommer hjem er det jaggu meg en gravemaskin rett oppi veien, og den larmer og bråker så jeg ikke hører hva naboen sier til meg når vi står ute med 20 meters avstand mellom oss og prøver å føre en intelligent samtale. Og den tar ikke helgefri heller, denne gravemaskinen - neida! Hele forrige helg duret og skramlet den i ett sett her, og naboen driver forresten og pusser opp, og dermed hadde jeg bråk i begge ørene, de holder nemlig til på hver sin kant. Fred og ro er fremmedord her omkring!

Også irriterer jeg meg over den hersens tommelfingerneglen min som jeg måtte klippe helt stubbkort fordi den knakk langt innpå fingeren. Jeg måtte gå med tape på den i to uker mens jeg ventet på at den skulle bli så lang at jeg kunne klippe den, ellers hadde jeg revet den tvers over, og det hadde garantert gjort kjempevondt. For ikke å snakke om pekefingerneglen på den andre hånda, som hele tida deler seg på langs ... ja, PÅ LANGS! Er det liksom en måte å oppføre seg for en negl da!

Og kattene som løper i bena på meg hele tida og tigger mat. Spiller ingen rolle om de akkurat har spist - neida! - så fort jeg reiser meg er de der, maler og stryker seg rundt bena mine og prøver å lede meg inn på kjøkkenet og bort til skapet der maten står. Hallo! Dere har en skål med tørrfor stående, ikke sant?!

Og den damen som gikk så standhaftig rett mot meg utenfor butikken i dag, herre gud - løft blikket og se deg for da, menneske! Hadde jeg ikke vært så årvåken og fulgt med på alt omkring meg, så hadde vi gått rett på hverandre, og da hadde jeg sikkert mistet begge posene mine, og alle matvarene hadde sikkert falt ut og utover asfalten, og da hadde det sikkert kommet en bil og kjørt på dem. Eller en diger, feit fyr hadde tråkket på knekkebrødene mine, så jeg hadde måttet legge puslespill når jeg kom hjem.

Men vi gikk så vidt klar av hverandre, og jeg kom hjem med maten i god behold.
Og jeg hører faktisk ingen gravemaskin heller - kan det være at de faktisk er ferdige med å grave borti der?
Og i naboleiligheten er det helt stille ... Ferdige er de ikke, det vet jeg, men enhver pause er kjærkommen.

GOD HELG!

Det er noe rart med Eivind

- Det er noe rart med Eivind sa vi, da vi gikk i åttende klasse, og Eivind kom flyttende fra et annet sted, og begynte på vår skole, i vår klasse.

- Det er noe rart med Eivind, han snakker jo ikke til oss, han ser knapt på oss, og han har så rare klær. Hvorfor har han alltid svarte klær? Og hvorfor farger han håret helt svart, og hva skal det være godt for med piercinger i nesa, i øyebrynet og i leppa? Og hvem vet hvor han ellers har piercet seg sa vi, og lo litt beskjemmet, for vi kunne tenke oss flere steder han kunne ha piercet seg, men vi torde ikke å si det høyt.

Vi snakket helst ikke til Eivind, han var jo så annerledes enn oss, og vi var redde for at de andre ville synes at vi også var rare, hvis vi snakket for mye med ham. Vi fant ut at det beste var å overse ham, late som om han ikke fantes. Og Eivind lot seg villig overse, der han satt med bøyet hodet ved pulten sin, og prøvde så godt han kunne å bli usynlig.

- Han er sikkert både kriminell og narkoman, sa vi, når vi innimellom følte for å se ham litt. - Han er jo så rar. Og han ser aldri på oss, han drar hetta over hodet og ser ned i bakken hele tida, det er sikkert fordi han er redd vi skal se på øynene hans at han er dopet eller noe sånt, sa vi. Nei, vi kunne ikke ha noe med Eivind å gjøre, han var dårlig nytt.

Ingen av oss fikk med oss at Eivind fikk de beste karakterene av oss alle. Ingen av oss fikk med oss at Eivind hver dag gikk rett hjem fra skolen, satt over skolebøkene og leste og jobbet, med musikk på ørene, slik at han ikke skulle høre at faren banket opp moren i rommet ved siden av. Og ingen av oss visste at Eivind også av og til fikk en salig omgang juling, og at han dagene etter en slik omgang dro hetta enda lenger ned over øynene, og bøyde hodet ekstra mye mot bakken, slik at ingen skulle se at han hadde blåveis.

Og slik fortsatte det, gjennom resten av åttende klasse, og langt utover i niende. Og vi så ikke at Eivind ble tynnere og tynnere, og mer og mer usynlig for hver dag som gikk.

En dag var Eivind borte - han var død. Han hadde tatt livet sitt, fikk vi vite. Vi så på hverandre og nikket - ja, det var vel slik det måtte gå med Eivind. Det var godt vi ikke hadde hatt noe med ham å gjøre, sa vi til hverandre.

Det hadde jo helt klart vært noe rart med Eivind, det så vi fra første stund.

2013

2013 strakte på seg, gløttet litt på det ene øyet, og lurte på hva som hadde vekket ham. Så ble han vár en skikkelse i rommet, en liten, puslete krok som var i ferd med ta på seg støvlene - det var 2012 som gjorde seg klar for avreise. Han så rimelig sliten ut, det hadde nok vært en stri tørn han hadde vært igjennom - men nå var han ferdig, og kunne mønstre av. Nå var det 2013 sin tur. Med et kort nikk gikk 2012 mot døra, åpnet den, og forsvant ut.

2013 kjente at han ikke var helt i humør enda. Han trengte minst én kopp kruttsterk kaffe før han var klar for jobben som ventet ham, men det var det foreløpig ikke tid til. Det fikk komme etter hvert. Det nyttet ikke å starte jobben med å sende et ut stort ingenting, det kunne bli fatalt.

Han tok tak i blokka som lå på nattbordet ved senga, og begynte å notere:

"Kulde", skrev han. "Sykdom. Branner. Ulykker. Regn og flommer".

Så besinnet han seg, dette gikk ikke. Han ville jo ikke bare sende elendighet over verden heller, det var bare så fortærende vanskelig å tenke positivt når han ikke hatt fått den første kaffekoppen!

Han slengte bena ut på det kalde gulvet, grøsset litt, og bega seg så ut på kjøkkenet. Heldigvis - 2012 hadde hatt vett på å slenge over kaffekjelen før han dro, trolig hadde han brukt sine aller siste minutter på den jobben. 2013 sendte ham en takknemlig tanke, og kjente at han fikk et slitent smil tilbake. Så var ikke 2012 helt framme i uendeligheten enda.

Han helte kaffekoppen helt full og tok et par durabelige slurker. Så satte han seg ved det slitte kjøkkenbordet og trakk fram notatblokka igjen. Han følte seg allerede litt lysere til sinns.

"Håp", skrev han, med store, snirklete bokstaver. "Glede. Lykke. Kjærlighet".

Han satte en stor strek under det siste ordet, og føyde for sikkerhets skyld til tre utropstegn.

Så lente han seg tilbake, og kjente at styrken tok plass i kroppen. Han var klar.