Når et morshjerte blør

Før kunne du ta godt rundt henne når hun var lei seg. Du kunne tørke tårene hennes, stryke henne over kinnet og si trøstende ord. Du kunne legge deg ved siden av henne i sengen når hun skulle sove, stryke henne rolig over ryggen og fortelle eventyr. Du kunne kjenne hvordan den lille kroppen slappet av, høre hvordan pusten hennes ble roligere og roligere, og til slutt merke at hun sov.

Du måtte liste deg stille ut, for du visste at hun ble engstelig hvis hun merket at du gikk, tryggheten lå i en mors varme kropp inntil hennes, og rolig stryking over en spent rygg.

Før kunne du løfte henne opp om morgenen, bære både jenta og dyna ut i stua hvis hun var for trøtt til å våkne skikkelig - så kunne dere starte dagen forsiktig, slik at hun var opplagt og fornøyd når dere skulle kjøre til barnehagen. Der kunne dere møte vennlige mennesker som tok seg av henne, glade unger som ville leke med henne, og du visste at hun var i gode hender, og at du kunne være trygg for henne.

På ettermiddagen kunne du hente en sliten, men glad unge, dere kunne reise hjem og spise middag, kanskje rusle en liten tur og se på verden med et barns øyne. Alle småtingene du vanligvis ikke så fordi du var voksen ville plutselig bli synlige, og dere ville glede dere sammen over dem. Så kunne dere gå hjem, se på barne-TV sammen, og snakke om dagen som hadde vært. Og hvis hun kom til å tenke på noe vondt, kunne du ta godt rundt henne og trøste henne, fortelle om hvordan livet kunne være på både godt og vondt, og prøve å forberede henne så godt du kunne på det å møte framtiden.

Så ble hun stor ...