Det er noe rart med Eivind

- Det er noe rart med Eivind sa vi, da vi gikk i åttende klasse, og Eivind kom flyttende fra et annet sted, og begynte på vår skole, i vår klasse.

- Det er noe rart med Eivind, han snakker jo ikke til oss, han ser knapt på oss, og han har så rare klær. Hvorfor har han alltid svarte klær? Og hvorfor farger han håret helt svart, og hva skal det være godt for med piercinger i nesa, i øyebrynet og i leppa? Og hvem vet hvor han ellers har piercet seg sa vi, og lo litt beskjemmet, for vi kunne tenke oss flere steder han kunne ha piercet seg, men vi torde ikke å si det høyt.

Vi snakket helst ikke til Eivind, han var jo så annerledes enn oss, og vi var redde for at de andre ville synes at vi også var rare, hvis vi snakket for mye med ham. Vi fant ut at det beste var å overse ham, late som om han ikke fantes. Og Eivind lot seg villig overse, der han satt med bøyet hodet ved pulten sin, og prøvde så godt han kunne å bli usynlig.

- Han er sikkert både kriminell og narkoman, sa vi, når vi innimellom følte for å se ham litt. - Han er jo så rar. Og han ser aldri på oss, han drar hetta over hodet og ser ned i bakken hele tida, det er sikkert fordi han er redd vi skal se på øynene hans at han er dopet eller noe sånt, sa vi. Nei, vi kunne ikke ha noe med Eivind å gjøre, han var dårlig nytt.

Ingen av oss fikk med oss at Eivind fikk de beste karakterene av oss alle. Ingen av oss fikk med oss at Eivind hver dag gikk rett hjem fra skolen, satt over skolebøkene og leste og jobbet, med musikk på ørene, slik at han ikke skulle høre at faren banket opp moren i rommet ved siden av. Og ingen av oss visste at Eivind også av og til fikk en salig omgang juling, og at han dagene etter en slik omgang dro hetta enda lenger ned over øynene, og bøyde hodet ekstra mye mot bakken, slik at ingen skulle se at han hadde blåveis.

Og slik fortsatte det, gjennom resten av åttende klasse, og langt utover i niende. Og vi så ikke at Eivind ble tynnere og tynnere, og mer og mer usynlig for hver dag som gikk.

En dag var Eivind borte - han var død. Han hadde tatt livet sitt, fikk vi vite. Vi så på hverandre og nikket - ja, det var vel slik det måtte gå med Eivind. Det var godt vi ikke hadde hatt noe med ham å gjøre, sa vi til hverandre.

Det hadde jo helt klart vært noe rart med Eivind, det så vi fra første stund.