Finn-Gabriel og glorien

Engelen Finn-Gabriel hadde problemer med glorien sin.
I det siste hadde den lyst svakere og svakere, og nå var det bare så vidt det glødet i den.

Finn-Gabriel var dypt bekymret.

Det verste var egentlig ikke at glansen hadde falmet, nei - det verste var at han ante ikke hva det kom av. Finn-Gabriel var en meget samvittighetsfull engel, som satte sin ære i å gjøre en god jobb, uansett hva han ble satt til. Men nå måtte det jo være noe han hadde gjort galt, det var det eneste som kunne forklare den falmende glorien.

Så Finn-Gabriel satte seg ned og begynte å tenke. Så vidt han kunne huske, hadde glorien skint klart og med full styrke for vel en måned siden, så det måtte ha vært noe som hadde skjedd etter den tid.

For fire uker siden var han utplassert som skytsengel hos en mann som drev med ekstremsport. Det hadde vært en tøff tid. Finn-Gabriel hadde jobbet som en helt - eller som en engel - for å redde mannen ut av alle farene han utsatte seg for. Selv om det var tre engler som jobbet på skift, var det ikke fritt for at det ble en del overtid. Denne mannen var stadig på farten. Spesielt elsket han å kjøre som en villmann på ski, og helst nedover fjellsider der det var bratte stup og svære steiner som stakk opp av snøen, busker og kratt. En gang hadde Finn-Gabriel måtte binde seg fast i en snor i mannens anorakk for å ikke falle av under en særdeles vill ferd nedover en stupbratt fjellside der ingen av dem ante hva som lå foran dem. Det hadde gått bra, utrolig nok - og det var kun Finn-Gabriels fortjeneste. Etter den turen hadde han søkt om overflytning, han var rett og slett i ferd med å bli utbrent. Kunne det være derfor, tro? Var hans utbrenthet smittet over på glorien?
Men, nei - det kunne ikke derfor heller, det var flere av englene som hadde jobbet i lignende stillinger som hadde måtte søke om overflytning, og han kunne ikke si han hadde lagt merke til at deres glorier var blitt noe dårligere av den grunn.

Det var nok noe annet som var årsaken, avgjorde Finn-Gabriel.

Etter skytsengeljobben var han blitt plassert ut i en av de travleste gatene i New York for å passe på fotgjengerne som krysset gaten der. Det hadde slett ikke vært noen dans på roser det heller, folk svimte jo ut i gaten uten å så mye som kaste et blikk verken til høyre eller venstre, og gamle damer med rullator braste ut i veien med en klokkertro på at rullatoren var minst like stor og solid som en middels panservogn. Flere ganger hadde han måttet kaste seg inn mellom biler og busser og trive tak i folk som var i ferd med å bli knust under harde, travle bilhjul. Men han hadde gjort en utmerket jobb. Den tiden han jobbet der var det bare fem mennesker som var blitt påkjørt, og det var kun fordi han bare kunne redde en av gangen. De raste jo ut i veien fra alle kanter samtidig, og det var ikke mulig for en stakkars engel å være alle steder på en gang. Dessuten hadde Sjefen klappet ham på vingene og rost ham for en flott utført jobb da han var ferdig, så det kunne nok heller ikke være årsaken.

Finn-Gabriel sukket tungt og kikket opp på den svakt glødende glorien. Dette var ikke bra. Og nå nærmet det seg jul også, og han skulle være med i den gjengen som skulle dale ned i skjul og synge halleluja, og da måtte man ha utstyret i orden!

Den siste jobben han hadde gjort før han merket at noe var galt med glorien, var en veldig enkel jobb. Han sto rett innenfor Perleporten, der St. Peter sto og tok imot nye sjeler. Finn-Gabriel jobbet som materialforvalter, og sto og delte ut kjortler og vinger til de nye englene. Gloriene fikk de ikke før de hadde vært der i seks måneder, da var prøvetiden over. Det var en enkel, men likevel trivelig jobb. Alle som kom var lykkelige over å få komme inn i Himmelen - alternativet var ikke noe særlig å trakte etter - så det vanket bare smil og godord til den som fikk jobbe der. Nei, jobben han hadde utført i Perleporten kunne umulig ha tatt glansen ut av glorien hans.

Finn-Gabriel sparket litt irritert i den skyen han satt på, så små dotter løsnet og fòr rundt ørene på ham.

Det var en annen ting som plaget ham også, han var nemlig redd for at de andre skulle se hvordan det var fatt med glorien hans, for var det noe som var skamfullt der oppe i Himmelriket, så var det at glorien sluknet. Det var mye verre enn å få svidd vingene litt, noe som hendte en gang i blant, hvis en av englene ble litt for høy på pæra og trodde seg uovervinnelig, og tok unødlige sjanser med den de var satt til å passe på.
Men er mørklagt glorie - det var et tegn på at du var i ferd med å bli avsatt som engel, og det hadde - så vidt Finn-Gabriel kunne huske - bare skjedd én gang før. Da var det en eplekjekk engel som hadde funnet det for godt å dra skyen sin godt over seg og sove over vakten sin, da han skulle være skytsengel for en stor rockestjerne på slutten av femtitallet. Det gikk fryktelig galt, rockestjernens fly styrtet, og alle ombord ble drept. Noen dager etterpå ble engelen observert vandrende hvileløst omkring med slukket glorie, og like etter forsvant han, og ingen så ham noen gang igjen.

Finn-Gabriel hadde foreløpig klart å skjule hvordan det var fatt med glorien hans, han hadde sørget for å omhylle seg med skyer når andre var i nærheten, og foldet vingene over hodet når han skulle sove.
Men nå følte han at han måtte ha hjelp. Dette klarte han ikke å finne ut av på egen hånd, og dessuten var han fortapt uansett, om glorien sluknet helt.

Finn-Gabriel reiste seg tungt, og gikk med langsomme skritt mot skyen Sjefen holdt til i. Det var like greit å gå helt til topps, tenkte han. Det var neppe noen som kunne hjelpe ham lenger nede på rangstigen.

Sjefen satt med laptop-en på fanget da Finn-Gabriel forsiktig kikket inn. Han så fryktelig opptatt ut, men Finn-Gabriel våget seg med et lite kremt, han var allikevel så ille ute, at det neppe ville gjøre noen stor forskjell. Sjefen kikket opp på ham, litt irritert først, men så fikk han se Finn-Gabriels triste glorie.
- Min kjære Finn-Gabriel, sa han. - Hvorfor i all verden går du rundt med en halvsluknet glorie? De andre har vært borte på IT-avdelingen og fått oppgradert sin til versjon 7.2 for lengst - fort deg nå, før den slukner helt!

Fallen Engel

Engelen min falt i gulvet i dag ...

Jeg kom bare så vidt borti henne da jeg skulle flytte på noe annet, og dermed deiset hun rett i det harde gulvet med et lite brak. (Små engler lager ikke store lyder når de faller, men den lyden de lager er utrolig hjerteskjærende).
Jeg hørte at hun ble skadet. Jeg hørte lyden av noe som ble knust.

Denne lille engelen betyr noe helt spesielt for meg, jeg fikk henne av min egen Engel, en gang for mange, mange år siden. Hun har alltid hatt sin plass fremme hos meg siden hun kom i hus, selv om hun egentlig var ment kun for julen. Men denne engelen hører livet til, derfor skal hun aldri ryddes vekk.

Og nå lå hun på gulvet, og jeg visste ikke om hun ville la seg reparere.
Jeg kastet meg ned på knærne, og tok henne forsiktig opp.
Skadene var ikke så store som jeg fryktet. Noen skrubbsår, overflatiske skrammer. Men den venstre hånden var borte. Og - når jeg så etter - hele den høyre armen også. Den som holdt det lille hjerte med inskripsjonen "JOY" på.
Under stolen fant jeg hånden. Armen lå litt utpå gulvet, det lille hjertet var heldigvis fortsatt intakt.
Jeg satt og så på elendigheten, og tanken som fór gjennom hodet mitt var - hvis det er noen som helst symbolikk i dette her, så må jeg gjøre det jeg kan for å bøte på skaden, akkurat slik vi alltid gjør, når englene våre faller ned og skader seg.

Jeg fant fram lim, satte meg ned og limte henne sammen igjen. Jeg brukte god tid, og passet på å få bitene sammen igjen så nøyaktig som det overhodet lot seg gjøre. Selvfølgelig ble hun ikke like bra som før, men jeg har gjort så godt jeg kunne, mer kan man ikke gjøre.

Nå står engelen min igjen på plassen sin, nesten like god som før hun falt.
Og jeg vet at jeg har gjort mitt aller beste for å bøte på skaden.