Så pakker man kofferten

Så pakker man kofferten.
Det er noe man gjør innimellom, spesielt hvis man skal reise bort - eller hjem.
Men av og til pakker man kofferten selv om man ikke skal noe sted.
Da fyller man den med minner og erfaringer - både gode og dårlige - med kunnskap, glede og sorg.

Man pakker kofferten med alt som er tilbakelagt, den kan romme dager, måneder, år.
Man pakker med vemod og erkjennelse.
Og alt man legger i den, har sin egen helt spesielle historie.

Man pakker med vissheten om at en reise er slutt - selv om man egentlig ikke har vært noe sted.

Vi kjenner alle noen

Nettsteder som Facebook oversvømmes av statuser som avsluttes med at "hvis du kjenner noen som (...) så sett denne på din status".
Selvfølgelig kjenner vi noen.
Vi kjenner noen som  forbigående har det vondt,  vi kjenner noen som er uhelbredelige syke, vi kjenner noen som sliter med alvorlig psykisk sykdom,  og vi kjenner noen som har rotet bort livet sitt og ikke klarer å få tak i det igjen. Det er ikke alltid vi vet det, men vi kjenner noen.
Kanskje er vi noen.
Det er en tøff verden vi lever i. Vi utsettes for press fra første stund, og ikke alle er av en slik støpning at de takler det. Noen av oss bukker under, noen slåss en livslang kamp, noen blir borte underveis.
Vi kjenner alle noen.

Og noen av dem er borte for alltid.

Vi kjente M som døde av kreft i ungdomsskolealder, M som var den peneste, snilleste og flinkeste jenta i klassen, som var den eneste som klarte å ta salto over bukken i gymtimene.
Vi kjente T, ingen visste hva han slet med, og til slutt orket han ikke mer, og skjøt seg med hagle på lekeplassen en stille natt.
Vi kjente A som ble rammet av kreft, og som visnet bort foran øynene våre, uten at vi kunne gjøre noe som helst.
Vi kjente B som satte seg bakpå en motorsykkel da hun var 15 år, vinket glad "ha det" til vennene sine, og aldri kom tilbake.
Vi kjente X som fra å leke seg med "uskyldig" hasjrøyking i ungdomsårene begynte å flørte med stadig sterkere stoffer, og som endte opp som heroinslave i Oslos underverden, før han er dag ble funnet i en bakgård, der han endelig hadde fått fred.

Vi kjenner alle noen. Og uten at vi kopierer all verdens statuser på facebook, så bærer vi dem i minnene våre og i hjertene våre. Det er egentlig det beste vi kan gjøre for dem.

Service versus bilbølle

I dag har jeg møtt to forskjellige medmennesker som ga meg to forskjellige hverdagsopplevelser, som jeg har lyst til å fortelle litt om. Begge utmerket seg, om enn ikke så stort, men det at jeg traff dem rett etter hverandre, gjorde at jeg så kontrasten så tydelig.

Den første var kassaarbeideren på Kiwi. Da det var min tur i kassa var begge rennene fulle, de to foran meg hadde handlet stort, og dermed var det ikke plass til mine varer. Hva gjorde kassaarbeideren (for øvrig ei søt, ung jente, bare så det er nevnt)? Jo, hun pakket varene mine i posen for meg, fra sin plass i kassa, isteden for å vente til den ene renna ble ledig, og så skyve varene ned. En liten ting, men det sparte meg for ventetid og litt irritasjon - jeg kom fra jobb, var sulten, og ville hjem. Jeg takket henne for god service, og gikk fornøyd derfra.

Så skulle jeg den siste biten hjem, og måtte da ut fra sideveien. Det var en del trafikk, og siden jeg måtte krysse begge filene, ble det litt venting. Men så ble det et opphold mellom bilene fra begge kanter samtidig, og jeg startet å kjøre ut i veien. Imidlertid viste det seg at veien jeg kom fra var full av store huller akkurat ved utkjøringen, noe som gjorde at jeg brukte noe lenger tid enn beregnet. Nordfra kom det en bil som jeg normalt ville hatt god klaring på, men på grunn av at jeg måtte snike meg over hullene, kom han litt nærmere enn jeg hadde beregnet. Han hadde god fart, han lå iallfall ikke under fartsgrensen på 50 km/t, for å si det sånn - og han gjorde overhodet ikke mine til å sakne farten for å være litt hyggelig med meg som ble litt i tidsnød for å komme unna. Jeg ga på og smatt unna, og han feide forbi meg med få centimeters klaring og et surt blikk.

Takk skal du ha, tenkte jeg, og bestemte meg for å legge opplevelsen med kassaarbeideren i boksen for hyggelige opplevelser, og skylle føreren av svart BMW ned i dass.

Svosj! Så er det gjort.

Den bluferdige kvinne anno 2012

Det finnes faktiske bluferdige kvinner, også i Det Herrens År 2012. Til sammenligning med de bluferdige kvinner anno attenhundreogdentid er de vel heller å regne som frigjorte, frimodige og til tider bent fram vågale, men tidene har endret seg, og det samme har bluferdigheten. Like fullt finnes den.

Den bluferdige kvinne går gjerne med utringede topper, men ikke lenger ned enn der man aner at bryst går over i bryster. Hvis hun viser mer, har hun rett og slett vært uheldig. Hun går ikke med kortere skjørt enn at hun kan bøye seg og plukke opp nøklene sine fra bakken, uten å behøve å tenke etter hva slags truse hun tok på seg om morgenen. Hun er i stand til å rødme dypt i visse situasjoner, og hun snakker helst ikke om sex, så sant hun ikke føler seg ekstremt trygg, eller det er over et glass vin eller to sammen med gode venninner. Da kan den bluferdige kvinne anno 2012 overraske stort - også seg selv.

Du må ikke bli for intens ovenfor den bluferdige kvinnen. Da blir hun usikker, redd for at du skal krenke hennes bluferdighet og tråkke over hennes grenser. Og da trekker hun seg tilbake, for den bluferdige kvinnen trives med sin bluferdighet, og ønsker å beholde den, med verdighet.

Den bluferdige kvinne liker at lyset er av under sexakten. I det minste vil hun ha noe å dekke seg med - iallfall delvis - og hun liker å tro at hun er nesten usynlig. Hun lager ikke mer lyd enn hun må (men her kan det være store individuelle forskjeller), hun roper ikke ut navnet ditt, og hun ønsker fremfor alt ikke å snakke "dirty" under akten. Men hun nyter det like fullt, nytelse er ikke lik ord eller annen lyd - om noen villfarne menn trodde det.

Du skal sette pris på den bluferdige kvinnen, om du treffer henne. Hun har kanskje litt høyere moral enn de andre kvinnene, hun krever kanskje litt mer innsats og tålmodighet, og hun kan kanskje virke avvisende til tider. Men husk at det er ikke deg hun avviser, hun klamrer seg bare til bluferdigheten sin, fordi den gir henne trygghet, og lar henne føle at hun har kontroll over hva som skjer med henne.

Bluferdighet er ingen mangel, men kanskje heller en mangelvare, i våre tider.

Nattmannen

Plutselig en natt sto han der, ved siden av sengen min. Jeg våknet brått med en følelse av at noen så på meg, og der sto han, helt stille. Først forsto jeg ikke hvem han var, for han lignet slett ikke på den figuren alle historiene fortalte om. Ikke hadde han svart kappe som skjulte ansiktet, ingen ljå i handa. Han var tvert imot pent kledd, riktignok i svart, med lang jakke og trange dongeribukser, og en svart T-skjorte med påskriften "You just call out my name", en tekst jeg antok var tatt fra Carly Simons "You've got a friend". Han var ung, og usedvanlig pen.
- Hvem er du? spurte jeg, og hørte at stemmen min skalv. Hjertet banket så det suste i ørene, og jeg følte at jeg sov og var våken på samme tid.
- Jeg er Døden, svarte han. - Du ba meg om å komme.
Hjertet mitt gjorde et imponerende hopp.
- Det har jeg slett ikke gjort, hvisket jeg. - Jeg vil ikke ha besøk av deg!
- Jo, du ba meg om å komme, sa han. - Da du la deg i går kveld hørte jeg helt tydelig at du tenkte "Jeg er så lei av dette livet, jeg orker ikke mer, jeg kunne like gjerne dø!". Vel, nå er jeg her. Til tjeneste!
- Men jeg mente det jo ikke bokstavelig! Jeg var bare så sliten, ingenting har gått som det skulle i det siste, og jeg var så fortvilet ... Men jeg vil jo ikke dø - ikke på alvor!
- Hvordan skulle jeg vite det? spurte Døden. - Du ba meg komme, jeg hørte deg, og nå er jeg her. Jeg kan ikke vite om folk bare tuller når de ber meg komme. Jeg gjør bare jobben min! Jeg har ikke tid til å slenge rundt til alle som bare er litt slitne, aner du hvor mange som venter på meg nå, i dette øyeblikk? På den andre sida av åsen her er det faktisk to biler som snart kommer til å kollidere, front mot front. Det er fem personer i de to bilene, og minst to av dem hadde jeg tenkt å få med meg. Og borte i sentrum er det noen ungdommer som har fått tak i et stoff som ikke er akkurat det de tror det er, så jeg har mer enn nok å gjøre, takk.
Han tørket svetten av pannen, satte seg på sengekanten min og sukket så inderlig at hele rommet ble fylt av lyden av det.
- Nå, vil du dø, eller vil du ikke?
- Nei takk, svarte jeg, og nå følte jeg meg helt våken. - Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ha orden på livet mitt!
- Så, det er det du vil, sa han, og sukket igjen. - Beklager jenta mi, det er ikke mitt departement. Det er det andre som må ta seg av!
 - Og hvem er det, om jeg tør spørre? lurte jeg på. Jeg begynte faktisk å føle meg litt roligere, han virket jo ikke så farlig likevel, denne kjekke, unge mannen med det litt slitne uttrykket i de kullsvarte øynene.
- Det må du selv fikse, svare han. - Hvem skulle ellers kunne gjøre noe, liksom? Det er ditt liv, og dine handlinger er det eneste som kan endre det. Jeg kan kun avslutte det, og dette englegreiene som er så populært for tiden - vel, glem det. Märtha har kapret dem alle sammen, ingen av dem har tid lenger. De bare svever rundt henne og har det moro med å legge igjen fjær over alt, så hun skal få noe å snakke om på TV. Så, jenta mi - you are all alone.
Han reiste seg tungt, og kikket ut av vinduet.
- Nå har du oppholdt meg så lenge at jeg tror neimen ikke jeg rekker alt jeg skulle gjøre i natt. Tenk deg om neste gang du roper på meg, det er ikke sikkert jeg gidder å spørre om lov før jeg tar deg med, om det skulle skje igjen!
Et iskaldt gufs for gjennom rommet, og like plutselig som han var kommet, var han borte igjen.

Jeg satt oppreist i senga og skalv over hele kroppen. Fy pokker for en drøm, tenkte jeg, dro dyna over hodet og ble liggende søvnløs resten av natten.

Da morgenen kom, var jeg så trøtt at jeg nesten ikke orket å karre meg ut av senga, men på samme tid var jeg underlig klar i hodet. Drømmen jeg hadde hatt hadde vært så virkelig, og jeg husket hver detalj. Men selv om det bare hadde vært en drøm, så forsto jeg at den hadde åpnet øynene mine. Jeg forsto at det var jeg som var ansvarlig for min egen elendighet, og jeg kjente at jeg var klar til å gjøre noe med det.
Jeg laget meg en kopp kaffe, hentet inn avisen, og satte meg ned for å lese den.

En halv time senere satt jeg der fortsatt. Kaffen var blitt kald, og jeg kjente meg nummen i hele kroppen.

Avisen kunne fortelle om flere heldige mennesker denne natten. To biler hadde frontkollidert i stor fart, men utrolig nok var ingen av de fem personene i bilene alvorlig skadet. En søvnløs dame, som hadde gått en tur midt på natten, hadde tilfeldig kommet over to ungdommer som hadde tatt overdose, og hadde i siste liten fått tilkalt hjelp. Det hadde stått om kun få minutter, hadde legene på sykehuset sagt. Alle disse menneskene hadde hatt englevakt, mente avisens skribent. Men jeg visste bedre ...