Nattmannen

Plutselig en natt sto han der, ved siden av sengen min. Jeg våknet brått med en følelse av at noen så på meg, og der sto han, helt stille. Først forsto jeg ikke hvem han var, for han lignet slett ikke på den figuren alle historiene fortalte om. Ikke hadde han svart kappe som skjulte ansiktet, ingen ljå i handa. Han var tvert imot pent kledd, riktignok i svart, med lang jakke og trange dongeribukser, og en svart T-skjorte med påskriften "You just call out my name", en tekst jeg antok var tatt fra Carly Simons "You've got a friend". Han var ung, og usedvanlig pen.
- Hvem er du? spurte jeg, og hørte at stemmen min skalv. Hjertet banket så det suste i ørene, og jeg følte at jeg sov og var våken på samme tid.
- Jeg er Døden, svarte han. - Du ba meg om å komme.
Hjertet mitt gjorde et imponerende hopp.
- Det har jeg slett ikke gjort, hvisket jeg. - Jeg vil ikke ha besøk av deg!
- Jo, du ba meg om å komme, sa han. - Da du la deg i går kveld hørte jeg helt tydelig at du tenkte "Jeg er så lei av dette livet, jeg orker ikke mer, jeg kunne like gjerne dø!". Vel, nå er jeg her. Til tjeneste!
- Men jeg mente det jo ikke bokstavelig! Jeg var bare så sliten, ingenting har gått som det skulle i det siste, og jeg var så fortvilet ... Men jeg vil jo ikke dø - ikke på alvor!
- Hvordan skulle jeg vite det? spurte Døden. - Du ba meg komme, jeg hørte deg, og nå er jeg her. Jeg kan ikke vite om folk bare tuller når de ber meg komme. Jeg gjør bare jobben min! Jeg har ikke tid til å slenge rundt til alle som bare er litt slitne, aner du hvor mange som venter på meg nå, i dette øyeblikk? På den andre sida av åsen her er det faktisk to biler som snart kommer til å kollidere, front mot front. Det er fem personer i de to bilene, og minst to av dem hadde jeg tenkt å få med meg. Og borte i sentrum er det noen ungdommer som har fått tak i et stoff som ikke er akkurat det de tror det er, så jeg har mer enn nok å gjøre, takk.
Han tørket svetten av pannen, satte seg på sengekanten min og sukket så inderlig at hele rommet ble fylt av lyden av det.
- Nå, vil du dø, eller vil du ikke?
- Nei takk, svarte jeg, og nå følte jeg meg helt våken. - Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ha orden på livet mitt!
- Så, det er det du vil, sa han, og sukket igjen. - Beklager jenta mi, det er ikke mitt departement. Det er det andre som må ta seg av!
 - Og hvem er det, om jeg tør spørre? lurte jeg på. Jeg begynte faktisk å føle meg litt roligere, han virket jo ikke så farlig likevel, denne kjekke, unge mannen med det litt slitne uttrykket i de kullsvarte øynene.
- Det må du selv fikse, svare han. - Hvem skulle ellers kunne gjøre noe, liksom? Det er ditt liv, og dine handlinger er det eneste som kan endre det. Jeg kan kun avslutte det, og dette englegreiene som er så populært for tiden - vel, glem det. Märtha har kapret dem alle sammen, ingen av dem har tid lenger. De bare svever rundt henne og har det moro med å legge igjen fjær over alt, så hun skal få noe å snakke om på TV. Så, jenta mi - you are all alone.
Han reiste seg tungt, og kikket ut av vinduet.
- Nå har du oppholdt meg så lenge at jeg tror neimen ikke jeg rekker alt jeg skulle gjøre i natt. Tenk deg om neste gang du roper på meg, det er ikke sikkert jeg gidder å spørre om lov før jeg tar deg med, om det skulle skje igjen!
Et iskaldt gufs for gjennom rommet, og like plutselig som han var kommet, var han borte igjen.

Jeg satt oppreist i senga og skalv over hele kroppen. Fy pokker for en drøm, tenkte jeg, dro dyna over hodet og ble liggende søvnløs resten av natten.

Da morgenen kom, var jeg så trøtt at jeg nesten ikke orket å karre meg ut av senga, men på samme tid var jeg underlig klar i hodet. Drømmen jeg hadde hatt hadde vært så virkelig, og jeg husket hver detalj. Men selv om det bare hadde vært en drøm, så forsto jeg at den hadde åpnet øynene mine. Jeg forsto at det var jeg som var ansvarlig for min egen elendighet, og jeg kjente at jeg var klar til å gjøre noe med det.
Jeg laget meg en kopp kaffe, hentet inn avisen, og satte meg ned for å lese den.

En halv time senere satt jeg der fortsatt. Kaffen var blitt kald, og jeg kjente meg nummen i hele kroppen.

Avisen kunne fortelle om flere heldige mennesker denne natten. To biler hadde frontkollidert i stor fart, men utrolig nok var ingen av de fem personene i bilene alvorlig skadet. En søvnløs dame, som hadde gått en tur midt på natten, hadde tilfeldig kommet over to ungdommer som hadde tatt overdose, og hadde i siste liten fått tilkalt hjelp. Det hadde stått om kun få minutter, hadde legene på sykehuset sagt. Alle disse menneskene hadde hatt englevakt, mente avisens skribent. Men jeg visste bedre ...