Grrrrrrr!

Jeg er i et ekstremt lar-meg-irritere-av-alt-humør for tiden.

Det er utrolig hva man kan la seg irritere av når en er i det lunet. Man går rundt og skuler på alt og alle og ser - mer eller mindre ubevisst - etter ting som kan irritere, og da finner man dem i bøtter og spann, det kan jeg garantere.

Postkassa mi, for eksempel. Det irriterer meg voldsomt at den er akkurat så lav at avisen får en krøll på seg i det ene hjørnet hvis avisbudet ikke legger den pent nedi. Og det irriterer meg selvsagt at han ikke gjør det! Og det irriterer meg at han kommer så sent at jeg ikke rekker å kikke på avisen før jeg drar på jobb om morgenen. Men det er kanskje like greit, så slipper jeg å irritere meg over det som står i den.

I dag, for eksempel. Vel hjemme fra jobb, setter jeg meg ned for å skumme dagens halvferske avis. Og plutselig slår det meg - det er da sabla irriterende at det står "Velkommen" i en boligsalgannonse! Ærlig talt, selgeren har vel ikke fått satt inn annonsen fordi det er kult å få bilde av huset sitt på trykk i avisen, det er da for å få folk til å komme på visning! Og selvfølgelig er man velkommen da! Ærlig talt - man kan da bli irritert av mindre!

Og så har vi alt levenet omkring meg til daglig. På jobben er det folk som snakker, hoster, ler høyt, smeller i dørene, skramler med kaffekopper og rasler med papir. Og når jeg kommer hjem er det jaggu meg en gravemaskin rett oppi veien, og den larmer og bråker så jeg ikke hører hva naboen sier til meg når vi står ute med 20 meters avstand mellom oss og prøver å føre en intelligent samtale. Og den tar ikke helgefri heller, denne gravemaskinen - neida! Hele forrige helg duret og skramlet den i ett sett her, og naboen driver forresten og pusser opp, og dermed hadde jeg bråk i begge ørene, de holder nemlig til på hver sin kant. Fred og ro er fremmedord her omkring!

Også irriterer jeg meg over den hersens tommelfingerneglen min som jeg måtte klippe helt stubbkort fordi den knakk langt innpå fingeren. Jeg måtte gå med tape på den i to uker mens jeg ventet på at den skulle bli så lang at jeg kunne klippe den, ellers hadde jeg revet den tvers over, og det hadde garantert gjort kjempevondt. For ikke å snakke om pekefingerneglen på den andre hånda, som hele tida deler seg på langs ... ja, PÅ LANGS! Er det liksom en måte å oppføre seg for en negl da!

Og kattene som løper i bena på meg hele tida og tigger mat. Spiller ingen rolle om de akkurat har spist - neida! - så fort jeg reiser meg er de der, maler og stryker seg rundt bena mine og prøver å lede meg inn på kjøkkenet og bort til skapet der maten står. Hallo! Dere har en skål med tørrfor stående, ikke sant?!

Og den damen som gikk så standhaftig rett mot meg utenfor butikken i dag, herre gud - løft blikket og se deg for da, menneske! Hadde jeg ikke vært så årvåken og fulgt med på alt omkring meg, så hadde vi gått rett på hverandre, og da hadde jeg sikkert mistet begge posene mine, og alle matvarene hadde sikkert falt ut og utover asfalten, og da hadde det sikkert kommet en bil og kjørt på dem. Eller en diger, feit fyr hadde tråkket på knekkebrødene mine, så jeg hadde måttet legge puslespill når jeg kom hjem.

Men vi gikk så vidt klar av hverandre, og jeg kom hjem med maten i god behold.
Og jeg hører faktisk ingen gravemaskin heller - kan det være at de faktisk er ferdige med å grave borti der?
Og i naboleiligheten er det helt stille ... Ferdige er de ikke, det vet jeg, men enhver pause er kjærkommen.

GOD HELG!