Har du en hobby som du er blitt glad i

Plutselig en dag oppdager man at man er i ferd med å gå i tiltaksløshetsfella.
Man kommer hjem fra jobb, lager seg litt mat, og etter å ha spist slår man på TV-en, setter seg i godstolen, legger bena på fotskammelen, og der blir man sittende mens kvelden skrider frem.

- Nei, dette går ikke! tenker man, når man oppdager hva man fordriver kveldene med.
Man må få seg en hobby, rett og slett. Men hva skal man finne på?

Så kommer man på at man har jo en hobby fiks ferdig i kjelleren! Man blir så ivrig at man småjogger ned kjellertrappa, inn i boden, og der! - nokså nedstøvet, men i fin stand - ligger den gode, gamle bowlingkula. Og skoene. Og håndleddstøtten man en gang trodde man hadde bruk for. Hobbyen min!

Man var faktisk tildels merittert i de gode, gamle dager, kan man opplyse om, med en tredjeplass i NM klasse B på Veitvet i Oslo i 1989 som største bragd. Noen kretsmesterskap ble det også, og deltakelse i turneringer rundt omkring i landet, man har vært på Lillestrøm og Hamar, i Fredrikstad, Bergen og Trondheim, for å nevne noe. Også så moro som man hadde det! Nei, her er det bare en ting å gjøre, tørke støv av kule og sko, og komme seg i bowlinghallen fortere enn svint!

Og lykken står en virkelig bi. Jammen viser det seg at man har en bekjent som også nylig har gjort comeback innen bowlingsporten, og plutselig har man en treningspartner også. Perfekt!

Bowling er en flott sport for en som begynner å dra litt på årene (hvilket man gjør), for den som kanskje drasser på noen kilo for mye (hvilket man også gjør), og som aldri riktig trivdes i tauene, på bukken eller i 60-metersløypa i gymtimene på skolen (hvilket man altså ikke gjorde).

Men kom ikke her og si at bowling ikke er sport ... Dagen etter første treningsrunde våkner man med en klar fornemmelse av at man har kroppen full av muskler som har ligget brakk i lengre tid, man kjenner dem i ryggen, i nakken og i alle armer og bein.

Men nå må det litt utstyrsfornying til! Den gode, gamle bowlingkula vakte allmen munterhet da den så dagens lys igjen der oppe i hallen, det var visst lenge siden kuler av den sorten hadde rullet nedover banene i Hønefoss bowlingsenter. Det viser seg rett og slett at også bowlingkuler har endret seg disse årene jeg har vært fraværende - de er fortsatt runde og har tre hull i seg, det er ikke det - men det er visst også det eneste som er som før. Og siden man har ambisjoner om å bli Skikkelig God må man selvfølgelig investere i det nyeste nye, så man har satt seg på liste for å få boret seg en ny kule snøggast råd.

Nå skal det bli vei i vellinga ... STRIKE!

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Vakkert høstvær lokket meg ut på en gåtur i dag, og som så ofte ellers gikk turen til en av byens flotteste naturperler - en oase rett utenfor byen som har alt, skog og vann, en liten badeplass, grønne plener, benker å hvile på, med fuglekvitter og fred og ro. I løpet av den timen jeg ruslet rundt der så jeg ikke et eneste menneske, og jeg hadde vært skikkelig gærn og lagt igjen mobilen hjemme, så det ble en time i full rekreasjon.

På vei tilbake mot byen gikk jeg innom ei lita slette der det står noen benker og bord, og jeg observerte at her hadde det vært folk på ferde - eller, nærmere bestemt - de evinnelige taggerne. Det ene bordet var dekorert med fargerike, kunstferdige initialer - faktisk veldig forseggjort, og på en måte fint - men like fullt temmelig malplassert midt i idyllen, der det kun skal være naturen selv som lager fargene og mønsterene.

Så var det noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var nemlig skrevet en setning der på bordet, med sølvfarge og pen håndskrift, med taggerens kunstferdige svung:

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Der hadde det altså sittet en ungdom med taggetusjer eller hva det nå heter, og satt igjen merket sitt i form av de kunstneriske og fargerike initialene, og midt oppi det hele hadde han (eller hun) kommet til den erkjennelsen at mamma hadde fått vondt da han (eller hun) sparka. Og det hadde sunket såpass inn at det var verdt å nedtegnes til allmenn beskuelse, til og med med sølvfarge.

Jeg tilga taggeren på flekken. Det må da være håp for sånne?