Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Vakkert høstvær lokket meg ut på en gåtur i dag, og som så ofte ellers gikk turen til en av byens flotteste naturperler - en oase rett utenfor byen som har alt, skog og vann, en liten badeplass, grønne plener, benker å hvile på, med fuglekvitter og fred og ro. I løpet av den timen jeg ruslet rundt der så jeg ikke et eneste menneske, og jeg hadde vært skikkelig gærn og lagt igjen mobilen hjemme, så det ble en time i full rekreasjon.

På vei tilbake mot byen gikk jeg innom ei lita slette der det står noen benker og bord, og jeg observerte at her hadde det vært folk på ferde - eller, nærmere bestemt - de evinnelige taggerne. Det ene bordet var dekorert med fargerike, kunstferdige initialer - faktisk veldig forseggjort, og på en måte fint - men like fullt temmelig malplassert midt i idyllen, der det kun skal være naturen selv som lager fargene og mønsterene.

Så var det noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var nemlig skrevet en setning der på bordet, med sølvfarge og pen håndskrift, med taggerens kunstferdige svung:

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Der hadde det altså sittet en ungdom med taggetusjer eller hva det nå heter, og satt igjen merket sitt i form av de kunstneriske og fargerike initialene, og midt oppi det hele hadde han (eller hun) kommet til den erkjennelsen at mamma hadde fått vondt da han (eller hun) sparka. Og det hadde sunket såpass inn at det var verdt å nedtegnes til allmenn beskuelse, til og med med sølvfarge.

Jeg tilga taggeren på flekken. Det må da være håp for sånne?