Det var mørkt og stille rundt meg. Jeg sto alene ute, jeg visste ikke hva som hadde fått meg til å gå ut, det var bare noe som plutselig hadde kommet over meg. Idét jeg snudde meg for å gå inn igjen, løftet jeg blikket mot himmelen, og stanset brått, forundret - og litt redd.
Det lå en sølvtråd over himmelen. Den var skinnende og blank, den skinte sterkere enn noen stjerne, og var så klar at jeg følte at jeg nesten kunne strekke meg opp og røre ved den. Jeg hadde aldri sett noe lignende, noen gang.
Plutselig var det som om den vokste og kom nærmere, og jeg så at den ikke var hel. Det var bittesmå brudd i den, og i hvert av disse bruddene var det festet noe som lignet bilder - og med ett så jeg hva det var. Det var bilder fra hendelser i livet mitt - sølvtråden var livet mitt.
Jeg så meg selv som nyfødt, med mine foreldre smilende rundt meg. Det var en kald og mørk vinterdag, men full av håp for det nye livet som var begynt.
Jeg så min første skoledag, ei lita jente med blomstrete kjole og hvite knestrømper, det hadde regnet, og jeg hoppet over søledammene og passet nøye på å ikke trå i dem. Jeg hadde jo helt nye sko! Jeg hadde rød ryggsekk og musefletter, forventningfull og spent gikk jeg mot skolen med hånden trygt i min mors.
Jeg så bilder fra ungdomsårene mine, min første kjærlighet, min første kjærlighetssorg, jeg så latter og tårer, håp og mismot, gleder og sorger.
Jeg så mine barn bli født, og bildene var så vakre at jeg nesten gråt. Jeg så deres første skoledager, min sønn full av energi, ivrig etter å få nye venner. Jeg så min datters engstelse for alt det nye og ukjente.
Jeg så min fars begravelse, med familie og venner i sorg rundt graven. Jeg så min mor som var blitt alene etter et ekteskap som hadde vart i mer enn 60 år.
Jeg så et liv.
Det var bilde etter bilde med minner. Noen var fulle av glede, andre så triste at det helt tok pusten fra meg der jeg sto. Men i den siste delen av sølvtråden var bildene blanke. Der lå min fremtids bilder, resten av livet mitt, som skal fylles, litt etter litt.
