Vi kjenner alle noen

Nettsteder som Facebook oversvømmes av statuser som avsluttes med at "hvis du kjenner noen som (...) så sett denne på din status".
Selvfølgelig kjenner vi noen.
Vi kjenner noen som  forbigående har det vondt,  vi kjenner noen som er uhelbredelige syke, vi kjenner noen som sliter med alvorlig psykisk sykdom,  og vi kjenner noen som har rotet bort livet sitt og ikke klarer å få tak i det igjen. Det er ikke alltid vi vet det, men vi kjenner noen.
Kanskje er vi noen.
Det er en tøff verden vi lever i. Vi utsettes for press fra første stund, og ikke alle er av en slik støpning at de takler det. Noen av oss bukker under, noen slåss en livslang kamp, noen blir borte underveis.
Vi kjenner alle noen.

Og noen av dem er borte for alltid.

Vi kjente M som døde av kreft i ungdomsskolealder, M som var den peneste, snilleste og flinkeste jenta i klassen, som var den eneste som klarte å ta salto over bukken i gymtimene.
Vi kjente T, ingen visste hva han slet med, og til slutt orket han ikke mer, og skjøt seg med hagle på lekeplassen en stille natt.
Vi kjente A som ble rammet av kreft, og som visnet bort foran øynene våre, uten at vi kunne gjøre noe som helst.
Vi kjente B som satte seg bakpå en motorsykkel da hun var 15 år, vinket glad "ha det" til vennene sine, og aldri kom tilbake.
Vi kjente X som fra å leke seg med "uskyldig" hasjrøyking i ungdomsårene begynte å flørte med stadig sterkere stoffer, og som endte opp som heroinslave i Oslos underverden, før han er dag ble funnet i en bakgård, der han endelig hadde fått fred.

Vi kjenner alle noen. Og uten at vi kopierer all verdens statuser på facebook, så bærer vi dem i minnene våre og i hjertene våre. Det er egentlig det beste vi kan gjøre for dem.