2013

2013 strakte på seg, gløttet litt på det ene øyet, og lurte på hva som hadde vekket ham. Så ble han vár en skikkelse i rommet, en liten, puslete krok som var i ferd med ta på seg støvlene - det var 2012 som gjorde seg klar for avreise. Han så rimelig sliten ut, det hadde nok vært en stri tørn han hadde vært igjennom - men nå var han ferdig, og kunne mønstre av. Nå var det 2013 sin tur. Med et kort nikk gikk 2012 mot døra, åpnet den, og forsvant ut.

2013 kjente at han ikke var helt i humør enda. Han trengte minst én kopp kruttsterk kaffe før han var klar for jobben som ventet ham, men det var det foreløpig ikke tid til. Det fikk komme etter hvert. Det nyttet ikke å starte jobben med å sende et ut stort ingenting, det kunne bli fatalt.

Han tok tak i blokka som lå på nattbordet ved senga, og begynte å notere:

"Kulde", skrev han. "Sykdom. Branner. Ulykker. Regn og flommer".

Så besinnet han seg, dette gikk ikke. Han ville jo ikke bare sende elendighet over verden heller, det var bare så fortærende vanskelig å tenke positivt når han ikke hatt fått den første kaffekoppen!

Han slengte bena ut på det kalde gulvet, grøsset litt, og bega seg så ut på kjøkkenet. Heldigvis - 2012 hadde hatt vett på å slenge over kaffekjelen før han dro, trolig hadde han brukt sine aller siste minutter på den jobben. 2013 sendte ham en takknemlig tanke, og kjente at han fikk et slitent smil tilbake. Så var ikke 2012 helt framme i uendeligheten enda.

Han helte kaffekoppen helt full og tok et par durabelige slurker. Så satte han seg ved det slitte kjøkkenbordet og trakk fram notatblokka igjen. Han følte seg allerede litt lysere til sinns.

"Håp", skrev han, med store, snirklete bokstaver. "Glede. Lykke. Kjærlighet".

Han satte en stor strek under det siste ordet, og føyde for sikkerhets skyld til tre utropstegn.

Så lente han seg tilbake, og kjente at styrken tok plass i kroppen. Han var klar.