Monsteret bak døra

Jeg har et monster bak døra. Et rødt, altetende, brølende monster med lang hals og bred munn, og en mage som rommer det utroligste - så sant det ikke er for stort til å passere gjennom dets munn. Like fullt kan det finne på å sluke gjenstander som du aldri ville tro kunne passere gjennom den tynne halsen - men monsteret har uante krefter, og en helt utrolig appetitt.

Det later som om jeg er dets herre, henger lydig etter når jeg drar det etter meg, men plutselig kaster det seg til side, dunker inn i dørkarmer, vegger og møbler, kiler seg fast mellom sofa og bord, og når det ser sitt snitt, kjører det over tærne mine og smeller med stor kraft rett inn i leggen min så jeg forgjeves prøver å overdøve dets brøl. Og det skremmer vettet av katta, som på mirakuløst vis plutselig bare er fire centimeter høy, og uten problemer klarer å smyge seg under sofaen og gjemme seg inne i det aller innerste hjørnet, der monsteret ikke når.

Rett som det er åpner det den onde kjeften sin og sluker ting jeg absolutt ikke vil det skal sluke. Ned gjennom den lange, tynne halsen glir det, gjenstander som tilfeldigvis har havnet under bordet, i sofaen eller i hjørnene. Det suger det med stor kraft ned i sin mage, som er full av smuler, støv, kattehår og dritt, og klarer alltid på bemerkelsesverdig vis å gjemme det inniblant alt dette, så jeg ikke klarer å finne det igjen, selv om jeg åpner monsterets buk og roter rundt inne i dets mage.

Dessverre er monsteret en nødvendighet i de fleste hjem. Man trenger det til å rydde unna bøss og skitt, man trenger det for å kunne vise fram et Presentabel Hjem om noen skulle forville seg på besøk, og man trenger det for å holde kaninbestanden nede i ens hjem.

Så inntil noen klarer å lage et system der jeg bare kan trykke på en knapp på fjernkontrollen, eller legge inn en kommando på PC-en, har monsteret sin trygge plass bak døra.

Men vi er ikke - og vil aldri bli - venner. Det vil jeg gjerne ha stadfestet, en gang for alle.