Tidligere historier om gamle Evensen finner du her:
Det var i dette øyeblikket gamle Evensen bestemte seg - han skulle hugge neste juls juletre selv! Såpass skulle han vel klare, tross alt hadde han to ben som fortsatt bar ham, og selv om ryggen var litt skral, så skulle den vel alltids tåle en liten skogtur.
Gamle Evensen nikket fornøyd for seg selv, og dagen etter gikk 2014-juletreet av med førtidspensjon.
Noen dager før julaften 2015 bestemte gamle Evensen seg for at nå skulle det skje. Det var en fin vinterdag, akkurat passe kaldt, og solen sendte dagens siste stråler over bygda. I tillegg hadde hans kjære samboer Marie dratt på kaffeslabberas hos en nabofrue, så tidspunktet var perfekt. Han hadde ymtet frampå om planene sine i et ubetenksomt øyeblikk tidligere på vinteren, og da hadde hun jammen ledd ham rett opp i ansiktet og bedt ham tenke over hvorfor folk omtalte ham som gamle Evensen. Akkurat det hadde ikke Evensen noe behov for å utdype, så han hadde bare snudd ryggen til henne og gått ut for å hogge ved, bare for å demonstrere litt. Og han passet seg vel for å vise henne etterpå at han faktisk ble temmelig sliten av det.
Det var en stund siden gamle Evensen hadde vært ute i skogen vinterstid, så han brukte en god halvtime på å finne de tykkeste vinterstøvlene sine. Han var nesten i ferd med å gi opp da de til slutt dukket opp, innerst inne i en krok i kottet. Så trakk han på seg den varme vinterfrakken sin, lua med ørelapper og skjerfet som Marie hadde strikket til ham sist vinter, og med øksa under armen la han i veg nedover veien. Han passet seg vel for å passere huset han visste Marie oppholdt seg i.
En av fordelene ved å bo på bygda, var at det var kort veg til skogen. Han brukte ikke mer enn 20 minutter før han var omgitt av trær på alle kanter - riktignok lignet ingen av dem på det juletreet han hadde sett for seg, men Evensen lot ikke det ta motet fra ham. Han hadde nemlig vært på en liten rekognoseringstur utpå høsten og sett seg ut et perfekt tre, så nå gjaldt det bare å finne det igjen. Problemet var at stien han hadde fulgt i høst var aldeles forsvunnet på grunn av snøen. Et øyeblikk ble han stående litt rådvill, men så fikk han øye på ei stor, krokete rot som han dro kjensel på, og la trøstig i vei. Han skulle forbi den, mente han å huske, og litt til venstre, og deretter ca 100 meter innover.
Sola var gått ned, og Evensen ble litt overrasket over hvor mørkt det ble, selv om det var hvit snø på alle kanter. Alt så plutselig så likt ut - og plutselig kom han til en ny rot som så akkurat ut som den han hadde passert for litt siden. Han stoppet forundret opp - hadde han gått i ring tro, så det var den samme rota som han hadde orientert seg etter i stad? Nei, han kunne ikke se fotsporene sine noe sted, så det var tydelig at dette var ei annen rot. Han fikk dreie litt mer til venstre, trolig hadde han gått litt for strakt fram til å begynne med.
Etter noe som virket som en hel evighet, måtte Evensen innrømme for seg selv at han nok ikke ville klare å finne igjen det treet han hadde sett seg ut. Dessuten var han kald på bena, det var mørkt, og dugelig tungt å ta seg fram i snøen. Gamle Evensen måtte rett og slett innrømme at det var nettopp det han var - gamle Evensen. Han kastet et blikk rundt seg, i tusmørket var det ikke lett å se hvordan trærne egentlig så ut, men foran seg hadde han ei gran som sikkert kunne duge som juletre. Litt pynt og stas ville gjøre susen, tenkte Evensen, og hevet øksa.
Enda en time senere vaklet gamle Evensen inn døra hjemme. Han var både våt og kald, og de gamle bena hadde slett ikke lyst til å bære ham lenger. Han vrengte av seg klærne, slengte støvlene tilbake i kottet - de tørket sikkert til neste gang han skulle bruke dem, om den tid noensinne ville komme ...
Bak vedskjulet lå ei pjuskete gran, som straks den fikk lyset fra utelampa over seg, var blitt forkastet som årets juletre.
Da Marie kom hjem en liten stund senere, satt Evensen i gyngestolen foran ovnen og sov. Hun åpnet døra til kottet for å henge fra seg kåpen, og der - innerst i kroken - fikk hun øye på de våte støvlene til kjære, gamle Evensen. Hun ante straks at det var juletrehuggeren som hadde vært ute på tur, men noe juletre hadde hun ikke sett utenfor da hun kom hjem, så hun ante nok hvordan den turen hadde gått.
Gamle Evensen gløttet på øynene da hun kom inn i stua, og mumlet:
- Hør, Marie ... det er kanskje like greit at vi kjøper et juletre i år også. Når jeg tenker etter, så er det sikkert ikke så lett å finne et fint tre i skogen her.
- Det har du helt sikkert rett i, Evensen min, sa Marie. - Jeg har hørt at de er krokete og glisne alle sammen, så det er nok ikke verdt bryet.
Gamle Evensen smilte fornøyd, og tenkte at han aldri - noensinne! - ville fortelle henne om den flaue bomturen - så sovnet han igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar