Mañana, mañana

Det er ingen tvil - jeg er født i feil land. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til at jeg havnet her i kalde nord, jeg vet bare at det må ha skjedd en misforståelse.
Her sitter jeg, med to par sokker, ulltrøye og tykk genser og - i tillegg - et pledd godt tullet rundt hele meg. Det er -18 celsius ute, og jeg fryser og fryser. Jeg liker ikke snø, jeg liker ikke kulde, jeg kan ikke fordra vinteren, rett og slett.
Jeg skulle vært spanjol (ja, jeg VET det om økonomien der nede, men la oss holde slike trivialiteter utenfor og late som alt er ok, om bare en stakket stund). Ikke bare er jeg et sol-og-varme-menneske, jeg er også svært god på det spanjolene er aller best til - å utsette alt til i morgen (og det er alltid en ny "i morgen").

"Mañana, mañana" sier spanjolen, og lener seg rolig tilbake og lar sola steke over allerede solbrun kropp.
"I morgen, i morgen".
Og det sier han jammen dagen etter også.

Det er utvilsomt det perfekte land for meg. Hør bare her:

Jeg skulle skifte fra vinter- til sommerdekk her i våres. Men tida gikk mens jeg tenkte "Jeg tar det i morgen. I morgen skal jeg ordne det".
Jeg slapp å bytte til vinterdekk i høst. De satt fortsatt på.
Min femarmede lysestake står julepyntet med fine, røde lys. Slik har den stått siden sist jul, og hvem vet, kanskje står den slik til neste jul også.
På kjøkkenet står tre kartonger som jeg mente å frakte bort til nærmeste post i butikk (et par minutter med bil herfra) og få sendt avgårde - de har stått der i minst to måneder.
Og bak i bilen ligger to store poser med klær som jeg skulle puttet i egnet container (også et par minutter med bil herfra), de har ligget der siden i sommer.

Men det haster ikke. Jeg kan sikkert ta det i morgen!

Finn-Gabriel og glorien

Engelen Finn-Gabriel hadde problemer med glorien sin.
I det siste hadde den lyst svakere og svakere, og nå var det bare så vidt det glødet i den.

Finn-Gabriel var dypt bekymret.

Det verste var egentlig ikke at glansen hadde falmet, nei - det verste var at han ante ikke hva det kom av. Finn-Gabriel var en meget samvittighetsfull engel, som satte sin ære i å gjøre en god jobb, uansett hva han ble satt til. Men nå måtte det jo være noe han hadde gjort galt, det var det eneste som kunne forklare den falmende glorien.

Så Finn-Gabriel satte seg ned og begynte å tenke. Så vidt han kunne huske, hadde glorien skint klart og med full styrke for vel en måned siden, så det måtte ha vært noe som hadde skjedd etter den tid.

For fire uker siden var han utplassert som skytsengel hos en mann som drev med ekstremsport. Det hadde vært en tøff tid. Finn-Gabriel hadde jobbet som en helt - eller som en engel - for å redde mannen ut av alle farene han utsatte seg for. Selv om det var tre engler som jobbet på skift, var det ikke fritt for at det ble en del overtid. Denne mannen var stadig på farten. Spesielt elsket han å kjøre som en villmann på ski, og helst nedover fjellsider der det var bratte stup og svære steiner som stakk opp av snøen, busker og kratt. En gang hadde Finn-Gabriel måtte binde seg fast i en snor i mannens anorakk for å ikke falle av under en særdeles vill ferd nedover en stupbratt fjellside der ingen av dem ante hva som lå foran dem. Det hadde gått bra, utrolig nok - og det var kun Finn-Gabriels fortjeneste. Etter den turen hadde han søkt om overflytning, han var rett og slett i ferd med å bli utbrent. Kunne det være derfor, tro? Var hans utbrenthet smittet over på glorien?
Men, nei - det kunne ikke derfor heller, det var flere av englene som hadde jobbet i lignende stillinger som hadde måtte søke om overflytning, og han kunne ikke si han hadde lagt merke til at deres glorier var blitt noe dårligere av den grunn.

Det var nok noe annet som var årsaken, avgjorde Finn-Gabriel.

Etter skytsengeljobben var han blitt plassert ut i en av de travleste gatene i New York for å passe på fotgjengerne som krysset gaten der. Det hadde slett ikke vært noen dans på roser det heller, folk svimte jo ut i gaten uten å så mye som kaste et blikk verken til høyre eller venstre, og gamle damer med rullator braste ut i veien med en klokkertro på at rullatoren var minst like stor og solid som en middels panservogn. Flere ganger hadde han måttet kaste seg inn mellom biler og busser og trive tak i folk som var i ferd med å bli knust under harde, travle bilhjul. Men han hadde gjort en utmerket jobb. Den tiden han jobbet der var det bare fem mennesker som var blitt påkjørt, og det var kun fordi han bare kunne redde en av gangen. De raste jo ut i veien fra alle kanter samtidig, og det var ikke mulig for en stakkars engel å være alle steder på en gang. Dessuten hadde Sjefen klappet ham på vingene og rost ham for en flott utført jobb da han var ferdig, så det kunne nok heller ikke være årsaken.

Finn-Gabriel sukket tungt og kikket opp på den svakt glødende glorien. Dette var ikke bra. Og nå nærmet det seg jul også, og han skulle være med i den gjengen som skulle dale ned i skjul og synge halleluja, og da måtte man ha utstyret i orden!

Den siste jobben han hadde gjort før han merket at noe var galt med glorien, var en veldig enkel jobb. Han sto rett innenfor Perleporten, der St. Peter sto og tok imot nye sjeler. Finn-Gabriel jobbet som materialforvalter, og sto og delte ut kjortler og vinger til de nye englene. Gloriene fikk de ikke før de hadde vært der i seks måneder, da var prøvetiden over. Det var en enkel, men likevel trivelig jobb. Alle som kom var lykkelige over å få komme inn i Himmelen - alternativet var ikke noe særlig å trakte etter - så det vanket bare smil og godord til den som fikk jobbe der. Nei, jobben han hadde utført i Perleporten kunne umulig ha tatt glansen ut av glorien hans.

Finn-Gabriel sparket litt irritert i den skyen han satt på, så små dotter løsnet og fòr rundt ørene på ham.

Det var en annen ting som plaget ham også, han var nemlig redd for at de andre skulle se hvordan det var fatt med glorien hans, for var det noe som var skamfullt der oppe i Himmelriket, så var det at glorien sluknet. Det var mye verre enn å få svidd vingene litt, noe som hendte en gang i blant, hvis en av englene ble litt for høy på pæra og trodde seg uovervinnelig, og tok unødlige sjanser med den de var satt til å passe på.
Men er mørklagt glorie - det var et tegn på at du var i ferd med å bli avsatt som engel, og det hadde - så vidt Finn-Gabriel kunne huske - bare skjedd én gang før. Da var det en eplekjekk engel som hadde funnet det for godt å dra skyen sin godt over seg og sove over vakten sin, da han skulle være skytsengel for en stor rockestjerne på slutten av femtitallet. Det gikk fryktelig galt, rockestjernens fly styrtet, og alle ombord ble drept. Noen dager etterpå ble engelen observert vandrende hvileløst omkring med slukket glorie, og like etter forsvant han, og ingen så ham noen gang igjen.

Finn-Gabriel hadde foreløpig klart å skjule hvordan det var fatt med glorien hans, han hadde sørget for å omhylle seg med skyer når andre var i nærheten, og foldet vingene over hodet når han skulle sove.
Men nå følte han at han måtte ha hjelp. Dette klarte han ikke å finne ut av på egen hånd, og dessuten var han fortapt uansett, om glorien sluknet helt.

Finn-Gabriel reiste seg tungt, og gikk med langsomme skritt mot skyen Sjefen holdt til i. Det var like greit å gå helt til topps, tenkte han. Det var neppe noen som kunne hjelpe ham lenger nede på rangstigen.

Sjefen satt med laptop-en på fanget da Finn-Gabriel forsiktig kikket inn. Han så fryktelig opptatt ut, men Finn-Gabriel våget seg med et lite kremt, han var allikevel så ille ute, at det neppe ville gjøre noen stor forskjell. Sjefen kikket opp på ham, litt irritert først, men så fikk han se Finn-Gabriels triste glorie.
- Min kjære Finn-Gabriel, sa han. - Hvorfor i all verden går du rundt med en halvsluknet glorie? De andre har vært borte på IT-avdelingen og fått oppgradert sin til versjon 7.2 for lengst - fort deg nå, før den slukner helt!

Fallen Engel

Engelen min falt i gulvet i dag ...

Jeg kom bare så vidt borti henne da jeg skulle flytte på noe annet, og dermed deiset hun rett i det harde gulvet med et lite brak. (Små engler lager ikke store lyder når de faller, men den lyden de lager er utrolig hjerteskjærende).
Jeg hørte at hun ble skadet. Jeg hørte lyden av noe som ble knust.

Denne lille engelen betyr noe helt spesielt for meg, jeg fikk henne av min egen Engel, en gang for mange, mange år siden. Hun har alltid hatt sin plass fremme hos meg siden hun kom i hus, selv om hun egentlig var ment kun for julen. Men denne engelen hører livet til, derfor skal hun aldri ryddes vekk.

Og nå lå hun på gulvet, og jeg visste ikke om hun ville la seg reparere.
Jeg kastet meg ned på knærne, og tok henne forsiktig opp.
Skadene var ikke så store som jeg fryktet. Noen skrubbsår, overflatiske skrammer. Men den venstre hånden var borte. Og - når jeg så etter - hele den høyre armen også. Den som holdt det lille hjerte med inskripsjonen "JOY" på.
Under stolen fant jeg hånden. Armen lå litt utpå gulvet, det lille hjertet var heldigvis fortsatt intakt.
Jeg satt og så på elendigheten, og tanken som fór gjennom hodet mitt var - hvis det er noen som helst symbolikk i dette her, så må jeg gjøre det jeg kan for å bøte på skaden, akkurat slik vi alltid gjør, når englene våre faller ned og skader seg.

Jeg fant fram lim, satte meg ned og limte henne sammen igjen. Jeg brukte god tid, og passet på å få bitene sammen igjen så nøyaktig som det overhodet lot seg gjøre. Selvfølgelig ble hun ikke like bra som før, men jeg har gjort så godt jeg kunne, mer kan man ikke gjøre.

Nå står engelen min igjen på plassen sin, nesten like god som før hun falt.
Og jeg vet at jeg har gjort mitt aller beste for å bøte på skaden.

Et liv

Det var mørkt og stille rundt meg. Jeg sto alene ute, jeg visste ikke hva som hadde fått meg til å gå ut, det var bare noe som plutselig hadde kommet over meg. Idét jeg snudde meg for å gå inn igjen, løftet jeg blikket mot himmelen, og stanset brått, forundret - og litt redd.

Det lå en sølvtråd over himmelen. Den var skinnende og blank, den skinte sterkere enn noen stjerne, og var så klar at jeg følte at jeg nesten kunne strekke meg opp og røre ved den. Jeg hadde aldri sett noe lignende, noen gang.

Plutselig var det som om den vokste og kom nærmere, og jeg så at den ikke var hel. Det var bittesmå brudd i den, og i hvert av disse bruddene var det festet noe som lignet bilder - og med ett så jeg hva det var. Det var bilder fra hendelser i livet mitt - sølvtråden var livet mitt.

Jeg så meg selv som nyfødt, med mine foreldre smilende rundt meg. Det var en kald og mørk vinterdag, men full av håp for det nye livet som var begynt.

Jeg så min første skoledag, ei lita jente med blomstrete kjole og hvite knestrømper, det hadde regnet, og jeg hoppet over søledammene og passet nøye på å ikke trå i dem. Jeg hadde jo helt nye sko! Jeg hadde rød ryggsekk og musefletter, forventningfull og spent gikk jeg mot skolen med hånden trygt i min mors.

Jeg så bilder fra ungdomsårene mine, min første kjærlighet, min første kjærlighetssorg, jeg så latter og tårer, håp og mismot, gleder og sorger.

Jeg så mine barn bli født, og bildene var så vakre at jeg nesten gråt. Jeg så deres første skoledager, min sønn full av energi, ivrig etter å få nye venner. Jeg så min datters engstelse for alt det nye og ukjente.

Jeg så min fars begravelse, med familie og venner i sorg rundt graven. Jeg så min mor som var blitt alene etter et ekteskap som hadde vart i mer enn 60 år.

Jeg så et liv.

Det var bilde etter bilde med minner. Noen var fulle av glede, andre så triste at det helt tok pusten fra meg der jeg sto. Men i den siste delen av sølvtråden var bildene blanke. Der lå min fremtids bilder, resten av livet mitt, som skal fylles, litt etter litt.

Har du en hobby som du er blitt glad i

Plutselig en dag oppdager man at man er i ferd med å gå i tiltaksløshetsfella.
Man kommer hjem fra jobb, lager seg litt mat, og etter å ha spist slår man på TV-en, setter seg i godstolen, legger bena på fotskammelen, og der blir man sittende mens kvelden skrider frem.

- Nei, dette går ikke! tenker man, når man oppdager hva man fordriver kveldene med.
Man må få seg en hobby, rett og slett. Men hva skal man finne på?

Så kommer man på at man har jo en hobby fiks ferdig i kjelleren! Man blir så ivrig at man småjogger ned kjellertrappa, inn i boden, og der! - nokså nedstøvet, men i fin stand - ligger den gode, gamle bowlingkula. Og skoene. Og håndleddstøtten man en gang trodde man hadde bruk for. Hobbyen min!

Man var faktisk tildels merittert i de gode, gamle dager, kan man opplyse om, med en tredjeplass i NM klasse B på Veitvet i Oslo i 1989 som største bragd. Noen kretsmesterskap ble det også, og deltakelse i turneringer rundt omkring i landet, man har vært på Lillestrøm og Hamar, i Fredrikstad, Bergen og Trondheim, for å nevne noe. Også så moro som man hadde det! Nei, her er det bare en ting å gjøre, tørke støv av kule og sko, og komme seg i bowlinghallen fortere enn svint!

Og lykken står en virkelig bi. Jammen viser det seg at man har en bekjent som også nylig har gjort comeback innen bowlingsporten, og plutselig har man en treningspartner også. Perfekt!

Bowling er en flott sport for en som begynner å dra litt på årene (hvilket man gjør), for den som kanskje drasser på noen kilo for mye (hvilket man også gjør), og som aldri riktig trivdes i tauene, på bukken eller i 60-metersløypa i gymtimene på skolen (hvilket man altså ikke gjorde).

Men kom ikke her og si at bowling ikke er sport ... Dagen etter første treningsrunde våkner man med en klar fornemmelse av at man har kroppen full av muskler som har ligget brakk i lengre tid, man kjenner dem i ryggen, i nakken og i alle armer og bein.

Men nå må det litt utstyrsfornying til! Den gode, gamle bowlingkula vakte allmen munterhet da den så dagens lys igjen der oppe i hallen, det var visst lenge siden kuler av den sorten hadde rullet nedover banene i Hønefoss bowlingsenter. Det viser seg rett og slett at også bowlingkuler har endret seg disse årene jeg har vært fraværende - de er fortsatt runde og har tre hull i seg, det er ikke det - men det er visst også det eneste som er som før. Og siden man har ambisjoner om å bli Skikkelig God må man selvfølgelig investere i det nyeste nye, så man har satt seg på liste for å få boret seg en ny kule snøggast råd.

Nå skal det bli vei i vellinga ... STRIKE!

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Vakkert høstvær lokket meg ut på en gåtur i dag, og som så ofte ellers gikk turen til en av byens flotteste naturperler - en oase rett utenfor byen som har alt, skog og vann, en liten badeplass, grønne plener, benker å hvile på, med fuglekvitter og fred og ro. I løpet av den timen jeg ruslet rundt der så jeg ikke et eneste menneske, og jeg hadde vært skikkelig gærn og lagt igjen mobilen hjemme, så det ble en time i full rekreasjon.

På vei tilbake mot byen gikk jeg innom ei lita slette der det står noen benker og bord, og jeg observerte at her hadde det vært folk på ferde - eller, nærmere bestemt - de evinnelige taggerne. Det ene bordet var dekorert med fargerike, kunstferdige initialer - faktisk veldig forseggjort, og på en måte fint - men like fullt temmelig malplassert midt i idyllen, der det kun skal være naturen selv som lager fargene og mønsterene.

Så var det noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var nemlig skrevet en setning der på bordet, med sølvfarge og pen håndskrift, med taggerens kunstferdige svung:

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Der hadde det altså sittet en ungdom med taggetusjer eller hva det nå heter, og satt igjen merket sitt i form av de kunstneriske og fargerike initialene, og midt oppi det hele hadde han (eller hun) kommet til den erkjennelsen at mamma hadde fått vondt da han (eller hun) sparka. Og det hadde sunket såpass inn at det var verdt å nedtegnes til allmenn beskuelse, til og med med sølvfarge.

Jeg tilga taggeren på flekken. Det må da være håp for sånne?

Hun som tapte spillet

Du har sett henne flere ganger, der hun går nedover gaten med bøyet hode og langsomme skritt. Eller kanskje har du ikke sett henne, bare observert en skygge som passerer i utkanten av synsfeltet ditt, når du kjører forbi henne på vei hjem fra jobb, med hodet fullt av hva du skal spise til middag.

Hun har slitte Converse på bena. Hun har svart bukse, svart t-skjorte og svart hettejakke, med hetten godt trukket over det svartfargede håret. Hun er tynn og blek, hun har mørke ringer under øynene, og et hardt drag rundt munnen.

Hvis du av en eller annen grunn skulle stanse og snakke til henne, ville du se at øynene er sløve og livløse, og hvis hun svarte deg, ville stemmen være lav og monoton. Hun ville unngå øyekontakt med deg, og hun ville ikke stanset, men gått videre på sin jakt etter noe å stille smerten med.

Du ville kanskje tenke - Å, enda en av disse dophuene som forsurer miljøet her, enda en av disse som ikke gidder å tilpasse seg samfunnet, som absolutt må ødelegge både seg selv og andre, og som bare driter i alt. Enda et av disse utskuddene ...
Men hun er bare en av de som har tapt i dette spillet som kalles Livet. En av de som aldri kjente seg godtatt av noen, som ble mobbet på skolen bare fordi hun var som hun var, og som aldri fant en sann venn. En av de som er blitt skuffet gang på gang, som ikke har klart å nå opp til kravene hun følte ble stilt henne, og som endte opp med å føle at den aller største skuffelsen - det var henne selv.

Så fant hun et miljø som tok imot henne. Hun fant mennesker som kalte seg venner, og som sa de kunne hjelpe henne til å få det bedre. Hun fant den langsomme veien mot tidlig død, fra et liv som likevel ikke gir henne noe.

Den dagen kommer da hun ikke går der lenger, med bøyet hode og sløvet blikk. Vil du merke at hun er borte da?