Det er noe rart med Eivind

- Det er noe rart med Eivind sa vi, da vi gikk i åttende klasse, og Eivind kom flyttende fra et annet sted, og begynte på vår skole, i vår klasse.

- Det er noe rart med Eivind, han snakker jo ikke til oss, han ser knapt på oss, og han har så rare klær. Hvorfor har han alltid svarte klær? Og hvorfor farger han håret helt svart, og hva skal det være godt for med piercinger i nesa, i øyebrynet og i leppa? Og hvem vet hvor han ellers har piercet seg sa vi, og lo litt beskjemmet, for vi kunne tenke oss flere steder han kunne ha piercet seg, men vi torde ikke å si det høyt.

Vi snakket helst ikke til Eivind, han var jo så annerledes enn oss, og vi var redde for at de andre ville synes at vi også var rare, hvis vi snakket for mye med ham. Vi fant ut at det beste var å overse ham, late som om han ikke fantes. Og Eivind lot seg villig overse, der han satt med bøyet hodet ved pulten sin, og prøvde så godt han kunne å bli usynlig.

- Han er sikkert både kriminell og narkoman, sa vi, når vi innimellom følte for å se ham litt. - Han er jo så rar. Og han ser aldri på oss, han drar hetta over hodet og ser ned i bakken hele tida, det er sikkert fordi han er redd vi skal se på øynene hans at han er dopet eller noe sånt, sa vi. Nei, vi kunne ikke ha noe med Eivind å gjøre, han var dårlig nytt.

Ingen av oss fikk med oss at Eivind fikk de beste karakterene av oss alle. Ingen av oss fikk med oss at Eivind hver dag gikk rett hjem fra skolen, satt over skolebøkene og leste og jobbet, med musikk på ørene, slik at han ikke skulle høre at faren banket opp moren i rommet ved siden av. Og ingen av oss visste at Eivind også av og til fikk en salig omgang juling, og at han dagene etter en slik omgang dro hetta enda lenger ned over øynene, og bøyde hodet ekstra mye mot bakken, slik at ingen skulle se at han hadde blåveis.

Og slik fortsatte det, gjennom resten av åttende klasse, og langt utover i niende. Og vi så ikke at Eivind ble tynnere og tynnere, og mer og mer usynlig for hver dag som gikk.

En dag var Eivind borte - han var død. Han hadde tatt livet sitt, fikk vi vite. Vi så på hverandre og nikket - ja, det var vel slik det måtte gå med Eivind. Det var godt vi ikke hadde hatt noe med ham å gjøre, sa vi til hverandre.

Det hadde jo helt klart vært noe rart med Eivind, det så vi fra første stund.

2013

2013 strakte på seg, gløttet litt på det ene øyet, og lurte på hva som hadde vekket ham. Så ble han vár en skikkelse i rommet, en liten, puslete krok som var i ferd med ta på seg støvlene - det var 2012 som gjorde seg klar for avreise. Han så rimelig sliten ut, det hadde nok vært en stri tørn han hadde vært igjennom - men nå var han ferdig, og kunne mønstre av. Nå var det 2013 sin tur. Med et kort nikk gikk 2012 mot døra, åpnet den, og forsvant ut.

2013 kjente at han ikke var helt i humør enda. Han trengte minst én kopp kruttsterk kaffe før han var klar for jobben som ventet ham, men det var det foreløpig ikke tid til. Det fikk komme etter hvert. Det nyttet ikke å starte jobben med å sende et ut stort ingenting, det kunne bli fatalt.

Han tok tak i blokka som lå på nattbordet ved senga, og begynte å notere:

"Kulde", skrev han. "Sykdom. Branner. Ulykker. Regn og flommer".

Så besinnet han seg, dette gikk ikke. Han ville jo ikke bare sende elendighet over verden heller, det var bare så fortærende vanskelig å tenke positivt når han ikke hatt fått den første kaffekoppen!

Han slengte bena ut på det kalde gulvet, grøsset litt, og bega seg så ut på kjøkkenet. Heldigvis - 2012 hadde hatt vett på å slenge over kaffekjelen før han dro, trolig hadde han brukt sine aller siste minutter på den jobben. 2013 sendte ham en takknemlig tanke, og kjente at han fikk et slitent smil tilbake. Så var ikke 2012 helt framme i uendeligheten enda.

Han helte kaffekoppen helt full og tok et par durabelige slurker. Så satte han seg ved det slitte kjøkkenbordet og trakk fram notatblokka igjen. Han følte seg allerede litt lysere til sinns.

"Håp", skrev han, med store, snirklete bokstaver. "Glede. Lykke. Kjærlighet".

Han satte en stor strek under det siste ordet, og føyde for sikkerhets skyld til tre utropstegn.

Så lente han seg tilbake, og kjente at styrken tok plass i kroppen. Han var klar.

Kjære 2012

Du har i sannhet vært et turbulent år.
Du har løftet meg opp, for så å rive meg ned.
Du har kastet meg hit og dit, gitt meg håp for så å ta det fra meg igjen.

Du har latt meg føle hvordan det er å kjenne isende angst.
Du har gitt meg øyeblikk med himmelstormende lykke.

Du har gitt meg innsyn og verdifull livserfaring
 - som har gitt meg styrke.
 - som har gitt meg mot.
 - som har gjort meg litt klokere enn jeg var i fjor.

Nå er du på hell, men jeg fortsetter. Jeg tar med meg alt du har gitt meg - på godt og vondt - og går mot 2013 med faste skritt, med en strofe fra en god, gammel sang som motto:

Kjemp for alt hva du har kjært!

Gamle Evensens juleglede

Det var julaften formiddag. Gamle Evensen satt og ventet. Han hadde sant og si ventet lenge allerede, enda han visste godt at de aldri kom før klokka tolv. Likevel kunne han ikke la være å tusle bort til vinduet av og til og kikke spent og litt utålmodig ut, og det hadde han holdt på med siden før ti.

Gamle Evensen gledet seg som en liten unge. I stua sto alt klart, bordet var dekket med juleduk og julelys, en stor mugge med saft sto klar, og Evensen hadde egenhendig vært på butikken og kjøpt smultringer. Fem tallerkener med nisser på, og fire glass og en kaffekopp sto klare. Det var bare gjestene som foreløpig manglet.

Evensen kikket på klokka igjen. Nå var den straks tolv, og han reise seg for å ta enda en tur bort til vinduet, men stoppet halvveis og ble stående å lytte med et smil om munnen. Der utenfra hørtes kjente lyder av noen som trampet av seg snøen på trappa - en av dem sparket litt i veggen, hørte han - og stemmer som skrålte juleglade og fulle av liv, slik bare unger kunne skråle. Så - tre bank på døra, langt ifra forsiktige, og inn tumlet de alle fire, røde i kinnene av vinterkulde og forventning, med toppluene på snei og votter fulle av snø etter snøballkasting underveis.

Vesla var først. Hun var forresten ikke så lita lenger, sju år var hun blitt, og hadde vært skolejente i halvannet år allerede. Den første gangen gamle Evensen hadde truffet brødrene hennes var hun bare noen timer gammel, da de sto på døra hans og skulle selge lodd for å finansiere julegave til den nye søsteren sin, som hadde kommet litt tidlig på dem alle sammen. Evensen hadde kjøpt alle loddene og gitt avkall på "premin" - som de for den saks skyld ikke hadde fått skaffet enda - og sørget for at Vesla fikk julegave fra brødrene sine den første jula hun levde. Etter det hadde han fått besøk av guttene hvert år på julaften formiddag, og da Vesla ble stor nok, var hun også med. Hvert år serverte Evensen saft og smultringer, og de hadde en hyggelig juleprat rundt bordet.

Nå slengte de seg ned. De fant fort sine faste plasser, Evensen ved den ene kortenden, den eldste av guttene ved den andre, Vesla så tett opp til Evensen som hun kunne komme på den ene langsiden, og de to andre på den andre langsiden. Saft og smultringer gikk ned på høykant, mens de skravlet i munnen på hverandre for å oppdatere Evensen på alt som hadde skjedd siden sist.

Plutselig ble Vesla stille, og så alvorlig på gamle Evensen.
- Hvorfor har ikke du noen dame, Evensen? spurte hun, med bekymring i blikket.
Evensen ble litt perpleks.
- Noen dame - nei, si det ... sa han tankefullt. - Jeg hadde jo en kone en gang, men hun ble syk og døde. Det er faktisk 17 år siden, når jeg tenker etter.
- 17 år! ropte Vesla. - Det er jo kjempelenge siden! Er det ikke leit å være helt alene, da?
Brødrene nikket voldsomt, jo, det måtte det være, mente de. Selv var de jo en hel gjeng, og det å være alene, kunne de aldri tenke seg å være. Iallfall ikke mer en toppen en time av gangen.
- Men hva gjør du når vi går da, i dag som det er julaften og allting? spurte den mellomste.
- Jeg rydder vekk og vasker opp dette her, sa Evensen og pekte på det som sto på bordet. - Også setter jeg meg og hviler litt, før jeg rusler en tur ut og ser etter at småfuglene har nok mat på fuglebrettet. Senere spiser jeg julemat, dere vet at det får jeg jo på døra, jeg som er så gammel. Også ser jeg litt på TV etter det. Ja, og så sovner jeg som regel i stolen. Det er jo litt stille, men jeg er jo vant til det.
- Du burde få deg dame du, Evensen, sa den største, og smilet hans tydet på at dette var noen han selv hadde nært kjennskap til. - Det ville nok blitt mye hyggeligere da!
- Joda, nikket Evensen tankefullt. Det kunne nok hende, det. Han hadde sant og si tenkt tanken selv også, fra tid til annen, men det var liksom aldri blitt til at han gjorde noe med det.

Så var juleseskapet slutt, ungene trakk på seg jakker, støvler, luer og votter igjen, og Evensen fikk en lang juleklem fra hver av dem, før de tumlet ut i vinterkulda igjen, glade og forventningsfulle - for nå nærmet kvelden seg, og de hadde sett at det lå et lite hav av pakker under juletreet, og enda hadde Evensen stukket til dem hver sin lille pakke idet de dro. Huiende og leende løp de bortover veien, og Evensen sto og så etter dem, og kjente at det brått ble veldig stille.

Evensen sto lenge på trappa med snøfnugg dalende ned i det grå skjegget, og kjente at han var ensom.

Han ble stående så lenge at han begynte å fryse, men da han gikk inn igjen, hadde gamle Evensen bestemt seg. Vesla og brødrene hennes hadde sagt klart og tydelig det han selv hadde tenkt i mange år, og nå fikk han jammen se og gjøre noe med det.

I morgen den dag skulle han tusle de 200 meterne nedover veien, bort til det vesle, røde huset der enkefru Andersen bodde. Han hadde hatt et godt øye til henne lenge, og så vidt han kunne skjønne, så likte hun ham også.

Det er jammen verdt et forsøk, tenkte han. Og kanskje - kanskje har jeg noen å feire jul sammen med neste år!

Og gamle Evensen kjente julegleden risle gjennom seg.

En liten julehistorie (fra "Kjerstins tankevandringer" 2005)

Siden vi atter en gang nærmer oss jul, og gamle Evensen stakk hodet innom her om dagen og antydet at det kunne komme en oppfølger, kommer julehistorien fra 2005 herved i reprise:

EN LITEN JULEHISTORIE

Tre forsiktige bank på døra, nesten ikke hørbare. Gamle Evensen reiste seg møysommelig, kroppens protester tydet på nært forestående væromslag. Ja ja, så ble det vel kaldere igjen, hva annet kunne man vente. Det var tross alt godt inn i adventstiden.
Utenfor sto tre guttunger i tripp-trapp-høyde, trolig brødre, etter utseendet å dømme.
- Skal du kjøpe lodd? spurte den høyeste, den eldste, han kunne være omtrent 10. Den mellomste holdt fram en bunke med sammenbrettede papirlapper. Den minste – trolig rundt 4-5 år gammel – dro den ene votten kjapt under nesen, ting tydet på at den manøveren hadde han utført flere ganger denne dagen.
- Hvor mye koster det, da? undret Evensen.
- To kroner loddet. Men du får tre for en femmer.
Den eldste kunne tydeligvis litt om salgsteknikk.
- Kan jeg vinne noe fint, da?
Guttene vekslet kjappe blikk.
- Det er en fruktkurv, sa den eldste, det var han som var salgssjef, skjønte Evensen.
– Men vi har den ikke med oss, altså. Du må få den senere, hvis du vinner.
- Vi ha’kke laga’n enda heller, glapp det fra den minste. Han fikk straks irettesettende blikk fra sine to eldre brødre, og kikket beskjemmet ned i bakken.
- Hvem er det til inntekt for, da?
- Hæ?
- Hvem får pengene?
Det spørsmålet kom visst overraskende på dem, for alle tre ble helt stumme, de så fra den ene til den andre før den eldste til slutt stotret fram:
- Det er til noen som trenger dem!
- Er det kanskje til tsunami-ofrene i Thailand, eller orkan-ofrene i Amerika?
- Nei …
- Foreldreløse barn i Afrika, eller kanskje hjemløse her i Norge?
Nei, det var nok ikke det heller. Guttene ble plutselig veldig urolige, den eldste sto og småsparket på en stein som lå ved inngangsdøra, og som fungerte som dørstopper om sommeren. Den mellomste dyttet borti ham og hvisket noe i rivende fart inn i øret hans, Evensen hørte to ord, ”fortelle” og ”sant”.
Den eldste trakk resignert på skuldrene.
- Jo, det er til søstera våres, nærmest hvisket han. – Hun ble født i natt, også har vi ikke penger til julegave til henne, for vi visste ikke at hun skulle bli født enda. Mamma sa at hun ikke kom til å bli født før lenge etter julaften, også ble hun det likevel …

Fem minutter senere lukket Evensen døra. I handa hadde han ti papirlapper, møysommelig nummererte fra 1 til 9. Den tiende sto det ”premi” på. De var blitt dyre, loddene, ti kroner stykket hadde han gitt for dem, og han hadde forsikret ungene om at det ikke var så farlig med den ”premin”. Han hadde så mye frukt og slikt, så han kom nok ikke til å få spist opp mer, trodde han. Og det hadde jammen vært ”premi” nok å se ansiktene til guttungene da han ga dem hundrelappen, og se dem hoppe og danse nedover veien etterpå.

Han kikket i speilet i gangen da han gikk forbi, og nikket et fornøyd ”God jul” til seg selv.
Og jammen skimtet han en liten glorie over hodet sitt også, han var iallfall nesten sikker på at det var det det var.

Mañana, mañana

Det er ingen tvil - jeg er født i feil land. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til at jeg havnet her i kalde nord, jeg vet bare at det må ha skjedd en misforståelse.
Her sitter jeg, med to par sokker, ulltrøye og tykk genser og - i tillegg - et pledd godt tullet rundt hele meg. Det er -18 celsius ute, og jeg fryser og fryser. Jeg liker ikke snø, jeg liker ikke kulde, jeg kan ikke fordra vinteren, rett og slett.
Jeg skulle vært spanjol (ja, jeg VET det om økonomien der nede, men la oss holde slike trivialiteter utenfor og late som alt er ok, om bare en stakket stund). Ikke bare er jeg et sol-og-varme-menneske, jeg er også svært god på det spanjolene er aller best til - å utsette alt til i morgen (og det er alltid en ny "i morgen").

"Mañana, mañana" sier spanjolen, og lener seg rolig tilbake og lar sola steke over allerede solbrun kropp.
"I morgen, i morgen".
Og det sier han jammen dagen etter også.

Det er utvilsomt det perfekte land for meg. Hør bare her:

Jeg skulle skifte fra vinter- til sommerdekk her i våres. Men tida gikk mens jeg tenkte "Jeg tar det i morgen. I morgen skal jeg ordne det".
Jeg slapp å bytte til vinterdekk i høst. De satt fortsatt på.
Min femarmede lysestake står julepyntet med fine, røde lys. Slik har den stått siden sist jul, og hvem vet, kanskje står den slik til neste jul også.
På kjøkkenet står tre kartonger som jeg mente å frakte bort til nærmeste post i butikk (et par minutter med bil herfra) og få sendt avgårde - de har stått der i minst to måneder.
Og bak i bilen ligger to store poser med klær som jeg skulle puttet i egnet container (også et par minutter med bil herfra), de har ligget der siden i sommer.

Men det haster ikke. Jeg kan sikkert ta det i morgen!

Finn-Gabriel og glorien

Engelen Finn-Gabriel hadde problemer med glorien sin.
I det siste hadde den lyst svakere og svakere, og nå var det bare så vidt det glødet i den.

Finn-Gabriel var dypt bekymret.

Det verste var egentlig ikke at glansen hadde falmet, nei - det verste var at han ante ikke hva det kom av. Finn-Gabriel var en meget samvittighetsfull engel, som satte sin ære i å gjøre en god jobb, uansett hva han ble satt til. Men nå måtte det jo være noe han hadde gjort galt, det var det eneste som kunne forklare den falmende glorien.

Så Finn-Gabriel satte seg ned og begynte å tenke. Så vidt han kunne huske, hadde glorien skint klart og med full styrke for vel en måned siden, så det måtte ha vært noe som hadde skjedd etter den tid.

For fire uker siden var han utplassert som skytsengel hos en mann som drev med ekstremsport. Det hadde vært en tøff tid. Finn-Gabriel hadde jobbet som en helt - eller som en engel - for å redde mannen ut av alle farene han utsatte seg for. Selv om det var tre engler som jobbet på skift, var det ikke fritt for at det ble en del overtid. Denne mannen var stadig på farten. Spesielt elsket han å kjøre som en villmann på ski, og helst nedover fjellsider der det var bratte stup og svære steiner som stakk opp av snøen, busker og kratt. En gang hadde Finn-Gabriel måtte binde seg fast i en snor i mannens anorakk for å ikke falle av under en særdeles vill ferd nedover en stupbratt fjellside der ingen av dem ante hva som lå foran dem. Det hadde gått bra, utrolig nok - og det var kun Finn-Gabriels fortjeneste. Etter den turen hadde han søkt om overflytning, han var rett og slett i ferd med å bli utbrent. Kunne det være derfor, tro? Var hans utbrenthet smittet over på glorien?
Men, nei - det kunne ikke derfor heller, det var flere av englene som hadde jobbet i lignende stillinger som hadde måtte søke om overflytning, og han kunne ikke si han hadde lagt merke til at deres glorier var blitt noe dårligere av den grunn.

Det var nok noe annet som var årsaken, avgjorde Finn-Gabriel.

Etter skytsengeljobben var han blitt plassert ut i en av de travleste gatene i New York for å passe på fotgjengerne som krysset gaten der. Det hadde slett ikke vært noen dans på roser det heller, folk svimte jo ut i gaten uten å så mye som kaste et blikk verken til høyre eller venstre, og gamle damer med rullator braste ut i veien med en klokkertro på at rullatoren var minst like stor og solid som en middels panservogn. Flere ganger hadde han måttet kaste seg inn mellom biler og busser og trive tak i folk som var i ferd med å bli knust under harde, travle bilhjul. Men han hadde gjort en utmerket jobb. Den tiden han jobbet der var det bare fem mennesker som var blitt påkjørt, og det var kun fordi han bare kunne redde en av gangen. De raste jo ut i veien fra alle kanter samtidig, og det var ikke mulig for en stakkars engel å være alle steder på en gang. Dessuten hadde Sjefen klappet ham på vingene og rost ham for en flott utført jobb da han var ferdig, så det kunne nok heller ikke være årsaken.

Finn-Gabriel sukket tungt og kikket opp på den svakt glødende glorien. Dette var ikke bra. Og nå nærmet det seg jul også, og han skulle være med i den gjengen som skulle dale ned i skjul og synge halleluja, og da måtte man ha utstyret i orden!

Den siste jobben han hadde gjort før han merket at noe var galt med glorien, var en veldig enkel jobb. Han sto rett innenfor Perleporten, der St. Peter sto og tok imot nye sjeler. Finn-Gabriel jobbet som materialforvalter, og sto og delte ut kjortler og vinger til de nye englene. Gloriene fikk de ikke før de hadde vært der i seks måneder, da var prøvetiden over. Det var en enkel, men likevel trivelig jobb. Alle som kom var lykkelige over å få komme inn i Himmelen - alternativet var ikke noe særlig å trakte etter - så det vanket bare smil og godord til den som fikk jobbe der. Nei, jobben han hadde utført i Perleporten kunne umulig ha tatt glansen ut av glorien hans.

Finn-Gabriel sparket litt irritert i den skyen han satt på, så små dotter løsnet og fòr rundt ørene på ham.

Det var en annen ting som plaget ham også, han var nemlig redd for at de andre skulle se hvordan det var fatt med glorien hans, for var det noe som var skamfullt der oppe i Himmelriket, så var det at glorien sluknet. Det var mye verre enn å få svidd vingene litt, noe som hendte en gang i blant, hvis en av englene ble litt for høy på pæra og trodde seg uovervinnelig, og tok unødlige sjanser med den de var satt til å passe på.
Men er mørklagt glorie - det var et tegn på at du var i ferd med å bli avsatt som engel, og det hadde - så vidt Finn-Gabriel kunne huske - bare skjedd én gang før. Da var det en eplekjekk engel som hadde funnet det for godt å dra skyen sin godt over seg og sove over vakten sin, da han skulle være skytsengel for en stor rockestjerne på slutten av femtitallet. Det gikk fryktelig galt, rockestjernens fly styrtet, og alle ombord ble drept. Noen dager etterpå ble engelen observert vandrende hvileløst omkring med slukket glorie, og like etter forsvant han, og ingen så ham noen gang igjen.

Finn-Gabriel hadde foreløpig klart å skjule hvordan det var fatt med glorien hans, han hadde sørget for å omhylle seg med skyer når andre var i nærheten, og foldet vingene over hodet når han skulle sove.
Men nå følte han at han måtte ha hjelp. Dette klarte han ikke å finne ut av på egen hånd, og dessuten var han fortapt uansett, om glorien sluknet helt.

Finn-Gabriel reiste seg tungt, og gikk med langsomme skritt mot skyen Sjefen holdt til i. Det var like greit å gå helt til topps, tenkte han. Det var neppe noen som kunne hjelpe ham lenger nede på rangstigen.

Sjefen satt med laptop-en på fanget da Finn-Gabriel forsiktig kikket inn. Han så fryktelig opptatt ut, men Finn-Gabriel våget seg med et lite kremt, han var allikevel så ille ute, at det neppe ville gjøre noen stor forskjell. Sjefen kikket opp på ham, litt irritert først, men så fikk han se Finn-Gabriels triste glorie.
- Min kjære Finn-Gabriel, sa han. - Hvorfor i all verden går du rundt med en halvsluknet glorie? De andre har vært borte på IT-avdelingen og fått oppgradert sin til versjon 7.2 for lengst - fort deg nå, før den slukner helt!