Et liv

Det var mørkt og stille rundt meg. Jeg sto alene ute, jeg visste ikke hva som hadde fått meg til å gå ut, det var bare noe som plutselig hadde kommet over meg. Idét jeg snudde meg for å gå inn igjen, løftet jeg blikket mot himmelen, og stanset brått, forundret - og litt redd.

Det lå en sølvtråd over himmelen. Den var skinnende og blank, den skinte sterkere enn noen stjerne, og var så klar at jeg følte at jeg nesten kunne strekke meg opp og røre ved den. Jeg hadde aldri sett noe lignende, noen gang.

Plutselig var det som om den vokste og kom nærmere, og jeg så at den ikke var hel. Det var bittesmå brudd i den, og i hvert av disse bruddene var det festet noe som lignet bilder - og med ett så jeg hva det var. Det var bilder fra hendelser i livet mitt - sølvtråden var livet mitt.

Jeg så meg selv som nyfødt, med mine foreldre smilende rundt meg. Det var en kald og mørk vinterdag, men full av håp for det nye livet som var begynt.

Jeg så min første skoledag, ei lita jente med blomstrete kjole og hvite knestrømper, det hadde regnet, og jeg hoppet over søledammene og passet nøye på å ikke trå i dem. Jeg hadde jo helt nye sko! Jeg hadde rød ryggsekk og musefletter, forventningfull og spent gikk jeg mot skolen med hånden trygt i min mors.

Jeg så bilder fra ungdomsårene mine, min første kjærlighet, min første kjærlighetssorg, jeg så latter og tårer, håp og mismot, gleder og sorger.

Jeg så mine barn bli født, og bildene var så vakre at jeg nesten gråt. Jeg så deres første skoledager, min sønn full av energi, ivrig etter å få nye venner. Jeg så min datters engstelse for alt det nye og ukjente.

Jeg så min fars begravelse, med familie og venner i sorg rundt graven. Jeg så min mor som var blitt alene etter et ekteskap som hadde vart i mer enn 60 år.

Jeg så et liv.

Det var bilde etter bilde med minner. Noen var fulle av glede, andre så triste at det helt tok pusten fra meg der jeg sto. Men i den siste delen av sølvtråden var bildene blanke. Der lå min fremtids bilder, resten av livet mitt, som skal fylles, litt etter litt.

Har du en hobby som du er blitt glad i

Plutselig en dag oppdager man at man er i ferd med å gå i tiltaksløshetsfella.
Man kommer hjem fra jobb, lager seg litt mat, og etter å ha spist slår man på TV-en, setter seg i godstolen, legger bena på fotskammelen, og der blir man sittende mens kvelden skrider frem.

- Nei, dette går ikke! tenker man, når man oppdager hva man fordriver kveldene med.
Man må få seg en hobby, rett og slett. Men hva skal man finne på?

Så kommer man på at man har jo en hobby fiks ferdig i kjelleren! Man blir så ivrig at man småjogger ned kjellertrappa, inn i boden, og der! - nokså nedstøvet, men i fin stand - ligger den gode, gamle bowlingkula. Og skoene. Og håndleddstøtten man en gang trodde man hadde bruk for. Hobbyen min!

Man var faktisk tildels merittert i de gode, gamle dager, kan man opplyse om, med en tredjeplass i NM klasse B på Veitvet i Oslo i 1989 som største bragd. Noen kretsmesterskap ble det også, og deltakelse i turneringer rundt omkring i landet, man har vært på Lillestrøm og Hamar, i Fredrikstad, Bergen og Trondheim, for å nevne noe. Også så moro som man hadde det! Nei, her er det bare en ting å gjøre, tørke støv av kule og sko, og komme seg i bowlinghallen fortere enn svint!

Og lykken står en virkelig bi. Jammen viser det seg at man har en bekjent som også nylig har gjort comeback innen bowlingsporten, og plutselig har man en treningspartner også. Perfekt!

Bowling er en flott sport for en som begynner å dra litt på årene (hvilket man gjør), for den som kanskje drasser på noen kilo for mye (hvilket man også gjør), og som aldri riktig trivdes i tauene, på bukken eller i 60-metersløypa i gymtimene på skolen (hvilket man altså ikke gjorde).

Men kom ikke her og si at bowling ikke er sport ... Dagen etter første treningsrunde våkner man med en klar fornemmelse av at man har kroppen full av muskler som har ligget brakk i lengre tid, man kjenner dem i ryggen, i nakken og i alle armer og bein.

Men nå må det litt utstyrsfornying til! Den gode, gamle bowlingkula vakte allmen munterhet da den så dagens lys igjen der oppe i hallen, det var visst lenge siden kuler av den sorten hadde rullet nedover banene i Hønefoss bowlingsenter. Det viser seg rett og slett at også bowlingkuler har endret seg disse årene jeg har vært fraværende - de er fortsatt runde og har tre hull i seg, det er ikke det - men det er visst også det eneste som er som før. Og siden man har ambisjoner om å bli Skikkelig God må man selvfølgelig investere i det nyeste nye, så man har satt seg på liste for å få boret seg en ny kule snøggast råd.

Nå skal det bli vei i vellinga ... STRIKE!

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Vakkert høstvær lokket meg ut på en gåtur i dag, og som så ofte ellers gikk turen til en av byens flotteste naturperler - en oase rett utenfor byen som har alt, skog og vann, en liten badeplass, grønne plener, benker å hvile på, med fuglekvitter og fred og ro. I løpet av den timen jeg ruslet rundt der så jeg ikke et eneste menneske, og jeg hadde vært skikkelig gærn og lagt igjen mobilen hjemme, så det ble en time i full rekreasjon.

På vei tilbake mot byen gikk jeg innom ei lita slette der det står noen benker og bord, og jeg observerte at her hadde det vært folk på ferde - eller, nærmere bestemt - de evinnelige taggerne. Det ene bordet var dekorert med fargerike, kunstferdige initialer - faktisk veldig forseggjort, og på en måte fint - men like fullt temmelig malplassert midt i idyllen, der det kun skal være naturen selv som lager fargene og mønsterene.

Så var det noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var nemlig skrevet en setning der på bordet, med sølvfarge og pen håndskrift, med taggerens kunstferdige svung:

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Der hadde det altså sittet en ungdom med taggetusjer eller hva det nå heter, og satt igjen merket sitt i form av de kunstneriske og fargerike initialene, og midt oppi det hele hadde han (eller hun) kommet til den erkjennelsen at mamma hadde fått vondt da han (eller hun) sparka. Og det hadde sunket såpass inn at det var verdt å nedtegnes til allmenn beskuelse, til og med med sølvfarge.

Jeg tilga taggeren på flekken. Det må da være håp for sånne?

Hun som tapte spillet

Du har sett henne flere ganger, der hun går nedover gaten med bøyet hode og langsomme skritt. Eller kanskje har du ikke sett henne, bare observert en skygge som passerer i utkanten av synsfeltet ditt, når du kjører forbi henne på vei hjem fra jobb, med hodet fullt av hva du skal spise til middag.

Hun har slitte Converse på bena. Hun har svart bukse, svart t-skjorte og svart hettejakke, med hetten godt trukket over det svartfargede håret. Hun er tynn og blek, hun har mørke ringer under øynene, og et hardt drag rundt munnen.

Hvis du av en eller annen grunn skulle stanse og snakke til henne, ville du se at øynene er sløve og livløse, og hvis hun svarte deg, ville stemmen være lav og monoton. Hun ville unngå øyekontakt med deg, og hun ville ikke stanset, men gått videre på sin jakt etter noe å stille smerten med.

Du ville kanskje tenke - Å, enda en av disse dophuene som forsurer miljøet her, enda en av disse som ikke gidder å tilpasse seg samfunnet, som absolutt må ødelegge både seg selv og andre, og som bare driter i alt. Enda et av disse utskuddene ...
Men hun er bare en av de som har tapt i dette spillet som kalles Livet. En av de som aldri kjente seg godtatt av noen, som ble mobbet på skolen bare fordi hun var som hun var, og som aldri fant en sann venn. En av de som er blitt skuffet gang på gang, som ikke har klart å nå opp til kravene hun følte ble stilt henne, og som endte opp med å føle at den aller største skuffelsen - det var henne selv.

Så fant hun et miljø som tok imot henne. Hun fant mennesker som kalte seg venner, og som sa de kunne hjelpe henne til å få det bedre. Hun fant den langsomme veien mot tidlig død, fra et liv som likevel ikke gir henne noe.

Den dagen kommer da hun ikke går der lenger, med bøyet hode og sløvet blikk. Vil du merke at hun er borte da?

Så var det dette været, da

Ja, så var det dette været! Det er jo det vi snakker mest om alle sammen, alle har vi et forhold til været. Det kan foregå ulykker, ran og innbrudd i vårt nærområde, men når vi har snakket ferdig om det - og det tar sjelden mer enn en ti minutters tid - ristet litt på hodene våre og sukket over alt det fæle som skjer, vender vi alltid tilbake til det som tross alt opptar oss mest:
- Men dette været, da! sier vi, og drar regnjakken tettere rundt kroppen, - det regner jo hele tida! Hva er dette for slags sommer!
Og vi rister oppgitt på hodet, tømmer vannet ut av gummistøvlene, og vasser videre nedover veien.

Men samtidig merker jeg en foruroligende forandring ved meg selv.
Lørdag forrige uke åpenbarte seg med sol og varme, jeg sto opp, myste mot sola og prøvde å finne på noe lurt å bruke den fine fridagen til. Diverse ideer - gå en tur, sitte ute i sola, reise på stranda (!) - ble forkastet.
Hva jeg endte opp med?
Jeg dro på jobb.
Frivillig.
På en lørdag.
I solskinn.

Så, etter noen dager med sedvanlig grått-vått-trist vær, åpenbarte sola seg igjen her forrige dagen.
Kommer svett og varm hjem fra jobb, trekker på et plagg jeg ikke har brukt på evigheter - shorts kalles det - og setter meg på verandaen med avisen og en kopp kaffe. Nå skal jeg nyte godværet!
Det er varmt.
Ulidelig varmt!
Jeg tørker svetten, prøver å tenke at dette er jammen godt - sola steiker og jeg sitter her og koser meg, endelig et streif av sommer!
Jeg klarer nesten en time. Så er det jamnt slutt.
Jeg spurter inn, av med klærne, inn i dusjen, og kjenner normaliteten siger innover meg når vannet plasker ned over meg.

Det er bare å innse det, jeg har fått alvorlige skader forårsaket av denne våte sommeren.
Jeg har  fått solskrekk.

Til alt hell bøtter det ned igjen i dag, så jeg kan trygt bevege meg utendørs uten å bli rammet på ny.

Monsteret bak døra

Jeg har et monster bak døra. Et rødt, altetende, brølende monster med lang hals og bred munn, og en mage som rommer det utroligste - så sant det ikke er for stort til å passere gjennom dets munn. Like fullt kan det finne på å sluke gjenstander som du aldri ville tro kunne passere gjennom den tynne halsen - men monsteret har uante krefter, og en helt utrolig appetitt.

Det later som om jeg er dets herre, henger lydig etter når jeg drar det etter meg, men plutselig kaster det seg til side, dunker inn i dørkarmer, vegger og møbler, kiler seg fast mellom sofa og bord, og når det ser sitt snitt, kjører det over tærne mine og smeller med stor kraft rett inn i leggen min så jeg forgjeves prøver å overdøve dets brøl. Og det skremmer vettet av katta, som på mirakuløst vis plutselig bare er fire centimeter høy, og uten problemer klarer å smyge seg under sofaen og gjemme seg inne i det aller innerste hjørnet, der monsteret ikke når.

Rett som det er åpner det den onde kjeften sin og sluker ting jeg absolutt ikke vil det skal sluke. Ned gjennom den lange, tynne halsen glir det, gjenstander som tilfeldigvis har havnet under bordet, i sofaen eller i hjørnene. Det suger det med stor kraft ned i sin mage, som er full av smuler, støv, kattehår og dritt, og klarer alltid på bemerkelsesverdig vis å gjemme det inniblant alt dette, så jeg ikke klarer å finne det igjen, selv om jeg åpner monsterets buk og roter rundt inne i dets mage.

Dessverre er monsteret en nødvendighet i de fleste hjem. Man trenger det til å rydde unna bøss og skitt, man trenger det for å kunne vise fram et Presentabel Hjem om noen skulle forville seg på besøk, og man trenger det for å holde kaninbestanden nede i ens hjem.

Så inntil noen klarer å lage et system der jeg bare kan trykke på en knapp på fjernkontrollen, eller legge inn en kommando på PC-en, har monsteret sin trygge plass bak døra.

Men vi er ikke - og vil aldri bli - venner. Det vil jeg gjerne ha stadfestet, en gang for alle.

Til mine lesere

Bloggen min rundet totalt 3000 treff forrige dagen, etter den spede begynnelse i november 2011. Det setter jeg stor pris på! Riktignok dro Mokkamann-innlegget opp snittet kraftig med over 2000 treff, men likevel, tallene tyder på at jeg har lesere som kikker trofast innom, og det gleder en enkel skriversjel.

Jeg leste en gang en oppskrift på hvordan man skulle få mange lesere til slike blogger, og da var det blant annet nevnt at man burde ha bilder - bilder fenget alltid. Jeg har valgt å helt utelate bilder, da det er det skrevne ordet som er det essensielle med min blogg. Jeg er (meget hobbybasert) skribent, ikke fotograf.

Det er dessuten deilig å kjenne at skrivelysten og inspirasjonen er vendt tilbake, etter en lengre periode med tørke.

Så jeg håper dere fortsetter å kikke innom for å se hva jeg har å bidra med, både av spøk og alvor. Det er ikke så mange tilbakemeldinger å få på en slik blogg, men antall lesere tyder jo likevel på at noen setter pris på det jeg prøver å formidle. Så - jeg håper dere finner meg lesverdig, også i fremtiden.

Takk skal dere ha!