Den bluferdige kvinne anno 2012

Det finnes faktiske bluferdige kvinner, også i Det Herrens År 2012. Til sammenligning med de bluferdige kvinner anno attenhundreogdentid er de vel heller å regne som frigjorte, frimodige og til tider bent fram vågale, men tidene har endret seg, og det samme har bluferdigheten. Like fullt finnes den.

Den bluferdige kvinne går gjerne med utringede topper, men ikke lenger ned enn der man aner at bryst går over i bryster. Hvis hun viser mer, har hun rett og slett vært uheldig. Hun går ikke med kortere skjørt enn at hun kan bøye seg og plukke opp nøklene sine fra bakken, uten å behøve å tenke etter hva slags truse hun tok på seg om morgenen. Hun er i stand til å rødme dypt i visse situasjoner, og hun snakker helst ikke om sex, så sant hun ikke føler seg ekstremt trygg, eller det er over et glass vin eller to sammen med gode venninner. Da kan den bluferdige kvinne anno 2012 overraske stort - også seg selv.

Du må ikke bli for intens ovenfor den bluferdige kvinnen. Da blir hun usikker, redd for at du skal krenke hennes bluferdighet og tråkke over hennes grenser. Og da trekker hun seg tilbake, for den bluferdige kvinnen trives med sin bluferdighet, og ønsker å beholde den, med verdighet.

Den bluferdige kvinne liker at lyset er av under sexakten. I det minste vil hun ha noe å dekke seg med - iallfall delvis - og hun liker å tro at hun er nesten usynlig. Hun lager ikke mer lyd enn hun må (men her kan det være store individuelle forskjeller), hun roper ikke ut navnet ditt, og hun ønsker fremfor alt ikke å snakke "dirty" under akten. Men hun nyter det like fullt, nytelse er ikke lik ord eller annen lyd - om noen villfarne menn trodde det.

Du skal sette pris på den bluferdige kvinnen, om du treffer henne. Hun har kanskje litt høyere moral enn de andre kvinnene, hun krever kanskje litt mer innsats og tålmodighet, og hun kan kanskje virke avvisende til tider. Men husk at det er ikke deg hun avviser, hun klamrer seg bare til bluferdigheten sin, fordi den gir henne trygghet, og lar henne føle at hun har kontroll over hva som skjer med henne.

Bluferdighet er ingen mangel, men kanskje heller en mangelvare, i våre tider.

Nattmannen

Plutselig en natt sto han der, ved siden av sengen min. Jeg våknet brått med en følelse av at noen så på meg, og der sto han, helt stille. Først forsto jeg ikke hvem han var, for han lignet slett ikke på den figuren alle historiene fortalte om. Ikke hadde han svart kappe som skjulte ansiktet, ingen ljå i handa. Han var tvert imot pent kledd, riktignok i svart, med lang jakke og trange dongeribukser, og en svart T-skjorte med påskriften "You just call out my name", en tekst jeg antok var tatt fra Carly Simons "You've got a friend". Han var ung, og usedvanlig pen.
- Hvem er du? spurte jeg, og hørte at stemmen min skalv. Hjertet banket så det suste i ørene, og jeg følte at jeg sov og var våken på samme tid.
- Jeg er Døden, svarte han. - Du ba meg om å komme.
Hjertet mitt gjorde et imponerende hopp.
- Det har jeg slett ikke gjort, hvisket jeg. - Jeg vil ikke ha besøk av deg!
- Jo, du ba meg om å komme, sa han. - Da du la deg i går kveld hørte jeg helt tydelig at du tenkte "Jeg er så lei av dette livet, jeg orker ikke mer, jeg kunne like gjerne dø!". Vel, nå er jeg her. Til tjeneste!
- Men jeg mente det jo ikke bokstavelig! Jeg var bare så sliten, ingenting har gått som det skulle i det siste, og jeg var så fortvilet ... Men jeg vil jo ikke dø - ikke på alvor!
- Hvordan skulle jeg vite det? spurte Døden. - Du ba meg komme, jeg hørte deg, og nå er jeg her. Jeg kan ikke vite om folk bare tuller når de ber meg komme. Jeg gjør bare jobben min! Jeg har ikke tid til å slenge rundt til alle som bare er litt slitne, aner du hvor mange som venter på meg nå, i dette øyeblikk? På den andre sida av åsen her er det faktisk to biler som snart kommer til å kollidere, front mot front. Det er fem personer i de to bilene, og minst to av dem hadde jeg tenkt å få med meg. Og borte i sentrum er det noen ungdommer som har fått tak i et stoff som ikke er akkurat det de tror det er, så jeg har mer enn nok å gjøre, takk.
Han tørket svetten av pannen, satte seg på sengekanten min og sukket så inderlig at hele rommet ble fylt av lyden av det.
- Nå, vil du dø, eller vil du ikke?
- Nei takk, svarte jeg, og nå følte jeg meg helt våken. - Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ha orden på livet mitt!
- Så, det er det du vil, sa han, og sukket igjen. - Beklager jenta mi, det er ikke mitt departement. Det er det andre som må ta seg av!
 - Og hvem er det, om jeg tør spørre? lurte jeg på. Jeg begynte faktisk å føle meg litt roligere, han virket jo ikke så farlig likevel, denne kjekke, unge mannen med det litt slitne uttrykket i de kullsvarte øynene.
- Det må du selv fikse, svare han. - Hvem skulle ellers kunne gjøre noe, liksom? Det er ditt liv, og dine handlinger er det eneste som kan endre det. Jeg kan kun avslutte det, og dette englegreiene som er så populært for tiden - vel, glem det. Märtha har kapret dem alle sammen, ingen av dem har tid lenger. De bare svever rundt henne og har det moro med å legge igjen fjær over alt, så hun skal få noe å snakke om på TV. Så, jenta mi - you are all alone.
Han reiste seg tungt, og kikket ut av vinduet.
- Nå har du oppholdt meg så lenge at jeg tror neimen ikke jeg rekker alt jeg skulle gjøre i natt. Tenk deg om neste gang du roper på meg, det er ikke sikkert jeg gidder å spørre om lov før jeg tar deg med, om det skulle skje igjen!
Et iskaldt gufs for gjennom rommet, og like plutselig som han var kommet, var han borte igjen.

Jeg satt oppreist i senga og skalv over hele kroppen. Fy pokker for en drøm, tenkte jeg, dro dyna over hodet og ble liggende søvnløs resten av natten.

Da morgenen kom, var jeg så trøtt at jeg nesten ikke orket å karre meg ut av senga, men på samme tid var jeg underlig klar i hodet. Drømmen jeg hadde hatt hadde vært så virkelig, og jeg husket hver detalj. Men selv om det bare hadde vært en drøm, så forsto jeg at den hadde åpnet øynene mine. Jeg forsto at det var jeg som var ansvarlig for min egen elendighet, og jeg kjente at jeg var klar til å gjøre noe med det.
Jeg laget meg en kopp kaffe, hentet inn avisen, og satte meg ned for å lese den.

En halv time senere satt jeg der fortsatt. Kaffen var blitt kald, og jeg kjente meg nummen i hele kroppen.

Avisen kunne fortelle om flere heldige mennesker denne natten. To biler hadde frontkollidert i stor fart, men utrolig nok var ingen av de fem personene i bilene alvorlig skadet. En søvnløs dame, som hadde gått en tur midt på natten, hadde tilfeldig kommet over to ungdommer som hadde tatt overdose, og hadde i siste liten fått tilkalt hjelp. Det hadde stått om kun få minutter, hadde legene på sykehuset sagt. Alle disse menneskene hadde hatt englevakt, mente avisens skribent. Men jeg visste bedre ...

Å brenne alle broer

Jeg kastet de siste tingene oppi bagen. Strakte hånden ut etter mobiltelefonen, men ombestemte meg så. Jeg hadde ikke lenger bruk for den, den kunne ligge igjen. Fant fram passet, kikket nok en gang på utløpsdatoen. Det holdt akkurat, det gikk ut om fire dager.

Jeg sjekket innholdet i bagen en siste gang. Jeg satset på å reise lett, bagen var alt jeg hadde. Jeg trengte ikke mer.

Så gikk jeg ut, låste døren. Nøkkelen puttet jeg i en konvolutt som jeg så slapp ned i postkassen min. Noen ville før eller siden finne den der, regnet jeg med.

Så satte jeg meg i bilen og kjørte mot flyplassen.

Underveis kjente jeg et lite stikk i hjertet. Visste ikke om det var angst eller anger, eller kanskje forventning. Visste bare at det var ingen vei tilbake. At jeg egentlig ikke kunne velge annerledes.

Vel framme på flyplassen, fant jeg en ledig parkeringsplass helt i utkanten av parkeringsområdet. Jeg lot bilen stå ulåst med nøkkelen i tenningen, det var enklest sånn. Jeg fikk straks plass på en shuttlebuss til terminalen, det var som om noen hadde lagt alt til rette for meg, for at dette skulle gå så greit som mulig. Jeg gikk til første ledige skranke og la fram mitt ærend; en flybillett til første fly med ledig plass, bestemmelsessted spilte en mindre rolle. Damen bak skranken nølte litt og så undersøkende på meg, men tastet så i vei på datamaskinen.
- Vi har en ledig plass på et fly til Istanbul om en time, går det bra?
- Ja, Istanbul er et fint utgangspunkt, svarte jeg. - Det passer perfekt.
- Tur-retur?
- Nei takk, jeg skal bare én vei.

Ti minutter senere sto jeg med boardingkortet i handa.

Sikkerhetssjekken gikk greit, jeg hadde jo bare bagen min med det aller nødvendigste for å klare meg den første tiden. Jeg rakk akkurat en kopp kaffe i en kafé før flyet mitt ble ropt opp. Presis på den oppsatte tiden for avgang taxet flyet bortover rullebanen.

Så økte flyet farten, motorene gikk for fullt, og vi raste bortover rullebanen. Og idét jeg kjente at hjulene forlot bakken, lente jeg meg tilbake, kjente hvordan kroppen slappet helt av for første gang på lenge, lenge.

Og bak meg sto alle broene i fyr og flamme.

DERFOR, OLA NORDMANN!

For omtrent to uker siden ble jeg, via Facebook, ledet inn på en link på YouTube, til en temmelig splitter ny sang. Jeg hørte igjennom den én gang, og tenkte at joda, den var jo helt grei den - også tenkte jeg egentlig ikke mere på den.

Halvannen uke etterpå tok jeg meg i å gå og nynne på et par strofer, som jeg i farten ikke helt forsto hva var. Jeg stoppet opp i det jeg holdt på med, spilte av strofen i hodet en gang til, og nå hørte jeg litt av teksten også: "Na-na-na, na-na-na, Ola Nordmann, na-na-na-na å se deg igjen!".

Du verden, tenkte jeg, jammen satt den likevel! Jeg hadde nemlig ikke hørt sangen igjen i løpet av denne tida, men allikevel fantes den der inne, i den musikkavspillende delen av hjernen min. Den hadde rett og slett bosatt seg der - side om side med "Møkkamann", som for lengst har flyttet inn på langtidsleie.

Så i går benket vi oss foran TV-skjermen, klare for Plumbo og Ola Nordmann, direkte fra scenen i Arena Larvik. Alle husker vi hvordan det gikk sist gutta fra landet entret en scene, men vi regnet med en saftig opptur denne kvelden.

Og låta med Plumbo gikk helt til topps og er krystallklare for hovedfinalen senere i år - som forventet. Selvfølgelig skjønner jeg at de nok fikk en god del sympatistemmer, slik som verden snudde etter Spellemannsfadesen for to uker siden. Men, tenk etter ... Hvor mange av de MGP-sangene du har hørt hittil  i år, kan du sette deg ned og nynne på i dag?

Og kveldens replikk var det nok en gang Plumbo-Lars-Erik som sto for, om enn på den udelt morsomme måten denne gangen, da han av MGP-Per ble spurt om hvordan de har tenkt å komme seg til Aserbajdsjan. Med et ordentlig enkel-gutt-fra-landet uskyldsblått blikk svarte han: "Vi må vel ta et fly, regner jeg med!".

Her i huset feiret vi seieren til gutta med en brandy eller to, opptil flere runder med yatzy og en trippelavspilling med Møkkamann.

Så, til alle kritikere som klager over at dette bandet med navn etter et avløpsmiddel gikk videre til hovedfinalen i Oslo Spektrum: Sving ditt glass, gamle venn, Ola Nordmann - det er trivelig å se deg igjen!

OMAN? HVOR ER DET?

Jeg gleder meg stort over å se at blogginnlegget "MOKKAMANN" har hatt godt over 2000 lesere! Det er en formidabel respons, og til stor inspirasjon for en vanligvis temmelig usynlig blogger som prøver å dele sin kløkt og innsikt med omverdenen.

Men når jeg kikker nærmere på statistikken, kjenner jeg at jeg blir ørlite grann urolig ... Jeg ser at jeg har hatt lesere i land jeg normalt ikke ville tro leste så mange norske blogger, og det får meg til å undre - kommer det snart noen for å ta meg nå, etter mokkamann-innleggene? Jeg registrerer nemlig at jeg har hatt 7 treff i India, 4 i Indonesia og 3 i Oman (Oman? Hvor er det?) - foruten at det har vært 8 russere og 6 spanjoler innom, i tillegg til diverse nordisk- og engelsktalende.

Kanskje er de noen kløppere i norsk, i Oman (Oman? Hvor er det?) og India og Indonesia. I Spania bor det jo drøssevis med nordmenn, så den er for så vidt grei. Det samme kan vel gjelde USA og Storbritannia - Men India - og Indonesia? Og Oman (Oman? Hvor er det?)?

Bør jeg søke dekning?

MOKKAMANN - del 2

Det er med glede jeg noterer meg at freden synes å være gjenopprettet i rosenes leir!

Plumbo-Lars-Erik har bedt om unnskyldning mange nok ganger til at det har gått hjem hos både de mørkhudede fornærmede (heretter kalt T og Y) og artist-Terje, og sistnevnte har i tillegg oppdaget at Plumbo-Lars-Erik faktisk sto og ba hele verden om unnskyldning i det øyeblikk han fant det betimelig å vaske håret hans med øl (som ganske riktig var Carlsberg, man har sjekket videoen nærmere for ikke å bedrive usannheter av groveste slag). Han har dermed gått tilbake på sitt beinharde løfte om aldri å angre handlingen, og å stå ved det til sin død. Ja, det er jo lov å ombestemme seg når man oppdager at man har driti på draget - det var vi vel enige om i går?

T og Y har vedgått at de også har sagt dumme ting, og har mer enn godtatt unnskyldningen, kan vi lese i dagens tabloider. Og Plumbo-Lars-Erik får delta i Melodi Grand Prix med gruppa si (som tilfeldigvis heter Plumbo), det har krisemøtet i NRK bestemt.

Jeg ser vel egentlig for meg et rimelig jovialt krisemøte, med småflirende og hoderistende aktører, spesielt da de bestemte at Plumbo-gutta må gå på kurs for å lære å oppføre seg ved store tilstelninger, og opplyses om faren ved alkohol og dårlig humor.

Ellers føler jeg for å trekke fram preste-Bjørns uttalelse rett etter mokkamann-fadesen:
- De er ikke årets hit! ALDRI!!!

Jeg beklager å måtte si det, preste-Bjørn, men det ER de! Det har det norske folk bestemt! Jeg vet ikke hva slags forbindelser du for tiden har til Han der oppe, men jeg tror ikke Han heller gidder ta seg bryet med å omgjøre avstemmingen om Årets hit - jeg tror faktisk Han har viktigere ting å bruke tida si på - så derfor vil det stå for evig og alltid: Årets hit 2011 er Plumbo med "Møkkamann".

Helt til slutt ser jeg at journalist-Stein spør oss: Vil vi at Plumbo med «Ola Nordmann» og sitt vitselager fra harry-land skal representere hele Norge i et internasjonalt Melodi Grand Prix?

Til det kan jeg bare svare for meg selv, og svaret mitt er: Er låta god nok, så vil jeg selvfølgelig det! Er ikke Melodi Grand Prix en konkurranse om den beste låta, da?

Dermed avslutter vi med å konkludere at det fortsatt er lov å ha dårlig humor her i landet, men at du kan komme i alvorlig trøbbel for det.

Men det visste vi vel allerede.

MOKKAMANN

Og dermed smalt det!

For man kan da ikke si noe slik på norsk TV, midt i beste sendetid en lørdagskveld, med salen full av viktige mennesker innen norsk musikk, adressert til personer med litt mørkere hud enn han som frekt og freidig ytret ordet! Medie-Norge kastet seg over tastene, blitzer lynte, mikrofonene gikk varme og artist-Norge hylte med: - Han sa MOKKAMANN! Det går ikke an!

En medartist og en forfatter gikk på festen senere på kvelden sammen om den ultimate hevn:
I full offentlighet, med TV-kameraene fokusert på en kvinnelig, blond journalist i intervju med den unnskyldende, uheldige spøkefuglen, ser vi i bakgrunnen artisten og forfatteren stå og tiske og hviske og kaste hevngjerrige blikk mot spøkefuglen. Vi ser artisten holde fram et tomt champagneglass, forfatteren gir fra seg ølboksen (var det Carlsberg, mon tro?), hvorpå artisten heller litt av innholdet over i glasset. Så trår forfatteren pent til side, mens artisten tar et par kjappe steg mot vår uheldige mann. Så tar artisten - vi kan jo kalle ham Terje, sånn for enkelhets skyld - og heller innholdet av glasset over hodet på den overraskede spøkefuglen - som vi like godt kan kalle Plumbo-Lars-Erik.

Med øl rennende nedover ansiktet ser vi det som var igjen av lys i Plumbo-Lars-Eriks øyne slukne, og Terje iler kjapt vekk. Så entrer forfatteren - Tore er vel et greit navn på ham - scenen, vi oppfatter ikke helt hva som blir sagt, men at han gir vår arme spøkefugl en skikkelig skyllebøtte, det kan vi enkelt se av TV-bildene.

Exit artist-Terje.
Exit forfatter-Tore.

Tilbake står spøkefugl-Plumbo-Lars-Erik og forteller at nå tror han at han like godt går på rommet sitt og legger seg.

Og resten av artist-Norge er opptatt med å fortelle alle som vil høre på hvor sjokkerte de er over det Plumbo-Lars-Erik fikk seg til å si på scenen tidligere på kvelden. At det var et litt uheldig ordspill var åpenbart for alle oss som selv har driti på draget en gang eller flere, vi som av og til sender ordene ut av munnen uten at vi lar dem gå omveien om hjernen. For det er veldig fort gjort, nemlig.

Plumbo-Lars-Erik er dømt. De fleste tror karrieren er over. Og deltakelse i Melodi Grand Prix vil helt sikkert være umulig etter dette. NRK varsler krisemøte, og det på en hellig søndag. For dette er alvor.

Men der ute befinner det seg heldigvis en god, gammel dansebandkonge som ser at dette bærer helt galt av sted. Han tar seg av stakkaren som har fått øl i hodet og hele verden mot seg, får ham på beina og tar ham med seg ut på byen, til alt overmål på Rune Rudberg-konsert. Men for all del, hensikten helliger midlet.

Og sakte snur stemningen. Hat-meldingene på twitter og facebook blir færre og færre, og plutselig har spøkefugl-Plumbo-Lars-Erik en masse støtte. For det finnes faktisk folk som er istand til å tenke sjæl, og som - som tidligere nevnt - har driti på draget sjøl. Og som ikke syns det er så veldig voksent å helle øl over hodet på folk, kalle folk for stygge ting som henspeiler på de kvinnelige kjønnsorganer, som en av de mørkhudede fornærmede følte for å gjøre, og skjelle og smelle og sette seg på utrolig høye hester og pidestaller. NRK velger å utsette krisemøtet sitt til mandag, for å la folk summe seg litt. Nettavisene begynner å skrive små artikler om folk som ikke syns dette mokkamann-utsagnet var så ille likevel.

Og da man i et forsøk på å vise sin sympati velger å gå inn på facebook og legge til den uheldige spøkefuglen som venn, da får man opp følgende melding:


Beklager, men denne brukeren har allerede for mange venneforespørsler.


Nå får vi håpe at et par av de overnevnte klarer å be om unnskyldning for det de har gjort, og siden Plumbo-Lars-Erik allerede har gjort det, er det vel ganske klart hvem jeg syns bør bøye hodet sitt nå ...