DERFOR, OLA NORDMANN!

For omtrent to uker siden ble jeg, via Facebook, ledet inn på en link på YouTube, til en temmelig splitter ny sang. Jeg hørte igjennom den én gang, og tenkte at joda, den var jo helt grei den - også tenkte jeg egentlig ikke mere på den.

Halvannen uke etterpå tok jeg meg i å gå og nynne på et par strofer, som jeg i farten ikke helt forsto hva var. Jeg stoppet opp i det jeg holdt på med, spilte av strofen i hodet en gang til, og nå hørte jeg litt av teksten også: "Na-na-na, na-na-na, Ola Nordmann, na-na-na-na å se deg igjen!".

Du verden, tenkte jeg, jammen satt den likevel! Jeg hadde nemlig ikke hørt sangen igjen i løpet av denne tida, men allikevel fantes den der inne, i den musikkavspillende delen av hjernen min. Den hadde rett og slett bosatt seg der - side om side med "Møkkamann", som for lengst har flyttet inn på langtidsleie.

Så i går benket vi oss foran TV-skjermen, klare for Plumbo og Ola Nordmann, direkte fra scenen i Arena Larvik. Alle husker vi hvordan det gikk sist gutta fra landet entret en scene, men vi regnet med en saftig opptur denne kvelden.

Og låta med Plumbo gikk helt til topps og er krystallklare for hovedfinalen senere i år - som forventet. Selvfølgelig skjønner jeg at de nok fikk en god del sympatistemmer, slik som verden snudde etter Spellemannsfadesen for to uker siden. Men, tenk etter ... Hvor mange av de MGP-sangene du har hørt hittil  i år, kan du sette deg ned og nynne på i dag?

Og kveldens replikk var det nok en gang Plumbo-Lars-Erik som sto for, om enn på den udelt morsomme måten denne gangen, da han av MGP-Per ble spurt om hvordan de har tenkt å komme seg til Aserbajdsjan. Med et ordentlig enkel-gutt-fra-landet uskyldsblått blikk svarte han: "Vi må vel ta et fly, regner jeg med!".

Her i huset feiret vi seieren til gutta med en brandy eller to, opptil flere runder med yatzy og en trippelavspilling med Møkkamann.

Så, til alle kritikere som klager over at dette bandet med navn etter et avløpsmiddel gikk videre til hovedfinalen i Oslo Spektrum: Sving ditt glass, gamle venn, Ola Nordmann - det er trivelig å se deg igjen!

OMAN? HVOR ER DET?

Jeg gleder meg stort over å se at blogginnlegget "MOKKAMANN" har hatt godt over 2000 lesere! Det er en formidabel respons, og til stor inspirasjon for en vanligvis temmelig usynlig blogger som prøver å dele sin kløkt og innsikt med omverdenen.

Men når jeg kikker nærmere på statistikken, kjenner jeg at jeg blir ørlite grann urolig ... Jeg ser at jeg har hatt lesere i land jeg normalt ikke ville tro leste så mange norske blogger, og det får meg til å undre - kommer det snart noen for å ta meg nå, etter mokkamann-innleggene? Jeg registrerer nemlig at jeg har hatt 7 treff i India, 4 i Indonesia og 3 i Oman (Oman? Hvor er det?) - foruten at det har vært 8 russere og 6 spanjoler innom, i tillegg til diverse nordisk- og engelsktalende.

Kanskje er de noen kløppere i norsk, i Oman (Oman? Hvor er det?) og India og Indonesia. I Spania bor det jo drøssevis med nordmenn, så den er for så vidt grei. Det samme kan vel gjelde USA og Storbritannia - Men India - og Indonesia? Og Oman (Oman? Hvor er det?)?

Bør jeg søke dekning?

MOKKAMANN - del 2

Det er med glede jeg noterer meg at freden synes å være gjenopprettet i rosenes leir!

Plumbo-Lars-Erik har bedt om unnskyldning mange nok ganger til at det har gått hjem hos både de mørkhudede fornærmede (heretter kalt T og Y) og artist-Terje, og sistnevnte har i tillegg oppdaget at Plumbo-Lars-Erik faktisk sto og ba hele verden om unnskyldning i det øyeblikk han fant det betimelig å vaske håret hans med øl (som ganske riktig var Carlsberg, man har sjekket videoen nærmere for ikke å bedrive usannheter av groveste slag). Han har dermed gått tilbake på sitt beinharde løfte om aldri å angre handlingen, og å stå ved det til sin død. Ja, det er jo lov å ombestemme seg når man oppdager at man har driti på draget - det var vi vel enige om i går?

T og Y har vedgått at de også har sagt dumme ting, og har mer enn godtatt unnskyldningen, kan vi lese i dagens tabloider. Og Plumbo-Lars-Erik får delta i Melodi Grand Prix med gruppa si (som tilfeldigvis heter Plumbo), det har krisemøtet i NRK bestemt.

Jeg ser vel egentlig for meg et rimelig jovialt krisemøte, med småflirende og hoderistende aktører, spesielt da de bestemte at Plumbo-gutta må gå på kurs for å lære å oppføre seg ved store tilstelninger, og opplyses om faren ved alkohol og dårlig humor.

Ellers føler jeg for å trekke fram preste-Bjørns uttalelse rett etter mokkamann-fadesen:
- De er ikke årets hit! ALDRI!!!

Jeg beklager å måtte si det, preste-Bjørn, men det ER de! Det har det norske folk bestemt! Jeg vet ikke hva slags forbindelser du for tiden har til Han der oppe, men jeg tror ikke Han heller gidder ta seg bryet med å omgjøre avstemmingen om Årets hit - jeg tror faktisk Han har viktigere ting å bruke tida si på - så derfor vil det stå for evig og alltid: Årets hit 2011 er Plumbo med "Møkkamann".

Helt til slutt ser jeg at journalist-Stein spør oss: Vil vi at Plumbo med «Ola Nordmann» og sitt vitselager fra harry-land skal representere hele Norge i et internasjonalt Melodi Grand Prix?

Til det kan jeg bare svare for meg selv, og svaret mitt er: Er låta god nok, så vil jeg selvfølgelig det! Er ikke Melodi Grand Prix en konkurranse om den beste låta, da?

Dermed avslutter vi med å konkludere at det fortsatt er lov å ha dårlig humor her i landet, men at du kan komme i alvorlig trøbbel for det.

Men det visste vi vel allerede.

MOKKAMANN

Og dermed smalt det!

For man kan da ikke si noe slik på norsk TV, midt i beste sendetid en lørdagskveld, med salen full av viktige mennesker innen norsk musikk, adressert til personer med litt mørkere hud enn han som frekt og freidig ytret ordet! Medie-Norge kastet seg over tastene, blitzer lynte, mikrofonene gikk varme og artist-Norge hylte med: - Han sa MOKKAMANN! Det går ikke an!

En medartist og en forfatter gikk på festen senere på kvelden sammen om den ultimate hevn:
I full offentlighet, med TV-kameraene fokusert på en kvinnelig, blond journalist i intervju med den unnskyldende, uheldige spøkefuglen, ser vi i bakgrunnen artisten og forfatteren stå og tiske og hviske og kaste hevngjerrige blikk mot spøkefuglen. Vi ser artisten holde fram et tomt champagneglass, forfatteren gir fra seg ølboksen (var det Carlsberg, mon tro?), hvorpå artisten heller litt av innholdet over i glasset. Så trår forfatteren pent til side, mens artisten tar et par kjappe steg mot vår uheldige mann. Så tar artisten - vi kan jo kalle ham Terje, sånn for enkelhets skyld - og heller innholdet av glasset over hodet på den overraskede spøkefuglen - som vi like godt kan kalle Plumbo-Lars-Erik.

Med øl rennende nedover ansiktet ser vi det som var igjen av lys i Plumbo-Lars-Eriks øyne slukne, og Terje iler kjapt vekk. Så entrer forfatteren - Tore er vel et greit navn på ham - scenen, vi oppfatter ikke helt hva som blir sagt, men at han gir vår arme spøkefugl en skikkelig skyllebøtte, det kan vi enkelt se av TV-bildene.

Exit artist-Terje.
Exit forfatter-Tore.

Tilbake står spøkefugl-Plumbo-Lars-Erik og forteller at nå tror han at han like godt går på rommet sitt og legger seg.

Og resten av artist-Norge er opptatt med å fortelle alle som vil høre på hvor sjokkerte de er over det Plumbo-Lars-Erik fikk seg til å si på scenen tidligere på kvelden. At det var et litt uheldig ordspill var åpenbart for alle oss som selv har driti på draget en gang eller flere, vi som av og til sender ordene ut av munnen uten at vi lar dem gå omveien om hjernen. For det er veldig fort gjort, nemlig.

Plumbo-Lars-Erik er dømt. De fleste tror karrieren er over. Og deltakelse i Melodi Grand Prix vil helt sikkert være umulig etter dette. NRK varsler krisemøte, og det på en hellig søndag. For dette er alvor.

Men der ute befinner det seg heldigvis en god, gammel dansebandkonge som ser at dette bærer helt galt av sted. Han tar seg av stakkaren som har fått øl i hodet og hele verden mot seg, får ham på beina og tar ham med seg ut på byen, til alt overmål på Rune Rudberg-konsert. Men for all del, hensikten helliger midlet.

Og sakte snur stemningen. Hat-meldingene på twitter og facebook blir færre og færre, og plutselig har spøkefugl-Plumbo-Lars-Erik en masse støtte. For det finnes faktisk folk som er istand til å tenke sjæl, og som - som tidligere nevnt - har driti på draget sjøl. Og som ikke syns det er så veldig voksent å helle øl over hodet på folk, kalle folk for stygge ting som henspeiler på de kvinnelige kjønnsorganer, som en av de mørkhudede fornærmede følte for å gjøre, og skjelle og smelle og sette seg på utrolig høye hester og pidestaller. NRK velger å utsette krisemøtet sitt til mandag, for å la folk summe seg litt. Nettavisene begynner å skrive små artikler om folk som ikke syns dette mokkamann-utsagnet var så ille likevel.

Og da man i et forsøk på å vise sin sympati velger å gå inn på facebook og legge til den uheldige spøkefuglen som venn, da får man opp følgende melding:


Beklager, men denne brukeren har allerede for mange venneforespørsler.


Nå får vi håpe at et par av de overnevnte klarer å be om unnskyldning for det de har gjort, og siden Plumbo-Lars-Erik allerede har gjort det, er det vel ganske klart hvem jeg syns bør bøye hodet sitt nå ...

Den onde i oss

Jeg tipper vi har en sånn person inne i oss, de aller, aller fleste av oss.
En slemming som har lyst til å slenge spydige kommentarer så fort anledningen byr seg
- som har lyst til å le høyt av folk på gata som har vært over middels uheldige med dagens hårfrisyre
- som har lyst til å skrive stygge ting til alle som skriver koselige statusoppdateringer på Facebook
- skrape opp bilen til den arrogante fyren i diger BMW som tar den siste parkeringsplassen rett foran øynene dine mens du selv er på vei til å rygge pent og forsiktig inn
- kaste kaffekoppen inn i TV-en når den hersens makrell i tomat-reklamen kommer enda en gang
- skrike til avisbudet at han får jaggumeg se til å komme tidligere på morgenen, slik at du rekker å lese avisen før du drar på jobb
- oppspore og vri hodet av den selgeren som ringer deg for n'te gang den dagen
- vise fingeren til den dusten som smetter uti veien på gult lys og blir stående som en propp og stenge trafikken i alle retninger
- kjøre handlevogna hardt inni leggen på kjerringa som sniker seg foran deg i kassakøen på super'n
- søle rødvin på den hvite buksa til den fisefine damen på nabobordet
- snu deg og skrike BØ! til den sutrende ungen på setet bak deg på flyet, han som sitter og nisparker i seteryggen din.

Det er godt de aller, aller fleste av oss har litt selvkontroll. Men av og til er det jammen i overkant fristende ...

Lokal fotballidiot

Jeg var en av dem som møtte opp på Hønefoss stasjon da gutta fra HBK kom hjem fra Bergen med "pokkalen" i bagasjen. Jeg var en av de som jublet og sang og klappet hendene såre på torvet etterpå. Jeg kan nesten hele teksten til "Først på ballen", og jeg kan nummer og navn på alle spillerene, sliter kanskje bare litt med de aller nyeste. Jeg gjenkjenner minst 95 % av dem (også her er det de aller nyeste som må ses litt mer på først) hvor som helst og når som helst. Jeg sitter på tribunen i all slags vær, jubler over mål, "neeeiiiii"-er når bortelaget scorer, linjemannen er offsideblind eller dommeren er ei ku, og synker ned i bunnløs fortvilelse når vi taper med ett mål i siste sekund.

Men når det gjelder resten av kulturen Fotball er jeg litt tilfeldig. Jeg har svært lite greie på hvem som for tiden spiller på landslaget, jeg ser så og si aldri på engelsk fotball, og innehar intet favorittlag der borte, ei heller i noen annen del av verden. Jeg vet at Drillo er landslagstrener og at Molde har vunnet Eliteserien i år, at Sarp er et av de lagene som rykker ned (trøsteklem til Hanne), og at Rosenborg forsatt er et godt fotballag. Det stopper omtrent der.

Men når det gjelder HBK er jeg nok et stykke over middels interessert. Jeg har vært medlem av Fosseberget i mange år - hvor mange kan jeg ikke redegjøre for i øyeblikket - jeg har fått med meg de aller fleste hjemmekampene de siste 4-5 årene, og jeg var helt euforisk over opprykket og seieren i Adeccoligaen i år.

Lokalpatriotisme utløser mange følelser, både gode og vonde. Jeg ville ikke vært foruten! For Hønefoss er byen min, og HBK laget mitt. Hurra!

Det første møtet på hjørnet

På utalllige oppfordringer (iallfall én) har jeg lekt en stund med tanken på å starte opp med blogging igjen, og da jeg var lei den gamle bloggen, og den før det, og treningsbloggen var lagt ned pga at den av åpenbare årsaker var tidsbegrenset, fant jeg ut at jeg ville starte helt på nytt. Det viste seg imidlertid å være en tidkrevende prosess.

For det første måtte jeg finne ut hvilken bloggmal jeg skulle bruke, og da jeg ikke ville ha en av de kjedelige vanlige, ble det en del letning på nettet for å finne en som kunne tilfredsstille mine krav. Vel, resultatet av letningen ser du på nå, får håpe den faller i smak. Her fant jeg den!

Så måtte jeg finne ut hva jeg skulle kalle den, noe som krevde enda mere tankevirksomhet. Jeg ville ha noe annet enn ordinære "Kjerstins verden" eller "Kjerstins hjørne av veven" eller "Kjerstins blogg" osv. Jeg ville ha noe som fenget, som ville speile det jeg ønsker å skrive, og som ville pirre nysgjerrigheten til eventuelle lesere. Så begynte jeg å skrive et innlegg på facebook for å få ideer av andre, men da kom ideen til meg helt av seg selv, som lyn fra klar himmel, eller hvor sånt pleier å komme fra.

Innstalleringen av skin-et jeg valgte var et kapittel for seg, men jeg tror det funker sånn noenlunde. Lenge siden jeg har drevet med noe slikt, men det dukker vel opp noe gammel kunnskap fra hjernens gjemmer etter hvert.

Herved erklærer jeg "På hjørnet av Spøk og Alvor" for åpnet - velkommen hit!