Du grønne, glitrende

Tidligere historier om gamle Evensen finner du her:

1. En liten julehistorie
2. Gamle Evensens juleglede
3. Gamle Evensens juleklokkestreng

   Fjerde juledag 2014 satt gamle Evensen i gyngestolen sin og så mismodig på det som skulle vært et flott juletre. Da han kjøpte det, hadde selgeren sagt at treet var nyhugget og av beste kvalitet, og at det ville holde seg like flott langt inn i 2015, men der hadde han nok gått fem på, gamle Evensen. Han hadde betalt i dyre dommer for det som nå mest av alt så ut som en tørr kvisthaug, og ikke engang glitter og stas kunne skjule elendigheten. Til og med den blanke stjernen i toppen så ut til å ha falmet.
Det var i dette øyeblikket gamle Evensen bestemte seg - han skulle hugge neste juls juletre selv! Såpass skulle han vel klare, tross alt hadde han to ben som fortsatt bar ham, og selv om ryggen var litt skral, så skulle den vel alltids tåle en liten skogtur.
Gamle Evensen nikket fornøyd for seg selv, og dagen etter gikk 2014-juletreet av med førtidspensjon.

   Noen dager før julaften 2015 bestemte gamle Evensen seg for at nå skulle det skje. Det var en fin vinterdag, akkurat passe kaldt, og solen sendte dagens siste stråler over bygda. I tillegg hadde hans kjære samboer Marie dratt på kaffeslabberas hos en nabofrue, så tidspunktet var perfekt. Han hadde ymtet frampå om planene sine i et ubetenksomt øyeblikk tidligere på vinteren, og da hadde hun jammen ledd ham rett opp i ansiktet og bedt ham tenke over hvorfor folk omtalte ham som gamle Evensen. Akkurat det hadde ikke Evensen noe behov for å utdype, så han hadde bare snudd ryggen til henne og gått ut for å hogge ved, bare for å demonstrere litt. Og han passet seg vel for å vise henne etterpå at han faktisk ble temmelig sliten av det.

   Det var en stund siden gamle Evensen hadde vært ute i skogen vinterstid, så han brukte en god halvtime på å finne de tykkeste vinterstøvlene sine. Han var nesten i ferd med å gi opp da de til slutt dukket opp, innerst inne i en krok i kottet. Så trakk han på seg den varme vinterfrakken sin, lua med ørelapper og skjerfet som Marie hadde strikket til ham sist vinter, og med øksa under armen la han i veg nedover veien. Han passet seg vel for å passere huset han visste Marie oppholdt seg i.

   En av fordelene ved å bo på bygda, var at det var kort veg til skogen. Han brukte ikke mer enn 20 minutter før han var omgitt av trær på alle kanter - riktignok lignet ingen av dem på det juletreet han hadde sett for seg, men Evensen lot ikke det ta motet fra ham. Han hadde nemlig vært på en liten rekognoseringstur utpå høsten og sett seg ut et perfekt tre, så nå gjaldt det bare å finne det igjen. Problemet var at stien han hadde fulgt i høst var aldeles forsvunnet på grunn av snøen. Et øyeblikk ble han stående litt rådvill, men så fikk han øye på ei stor, krokete rot som han dro kjensel på, og la trøstig i vei. Han skulle forbi den, mente han å huske, og litt til venstre, og deretter ca 100 meter innover.

   Sola var gått ned, og Evensen ble litt overrasket over hvor mørkt det ble, selv om det var hvit snø på alle kanter. Alt så plutselig så likt ut - og plutselig kom han til en ny rot som så akkurat ut som den han hadde passert for litt siden. Han stoppet forundret opp - hadde han gått i ring tro, så det var den samme rota som han hadde orientert seg etter i stad? Nei, han kunne ikke se fotsporene sine noe sted, så det var tydelig at dette var ei annen rot. Han fikk dreie litt mer til venstre, trolig hadde han gått litt for strakt fram til å begynne med.

   Etter noe som virket som en hel evighet, måtte Evensen innrømme for seg selv at han nok ikke ville klare å finne igjen det treet han hadde sett seg ut. Dessuten var han kald på bena, det var mørkt, og dugelig tungt å ta seg fram i snøen. Gamle Evensen måtte rett og slett innrømme at det var nettopp det han var - gamle Evensen. Han kastet et blikk rundt seg, i tusmørket var det ikke lett å se hvordan trærne egentlig så ut, men foran seg hadde han ei gran som sikkert kunne duge som juletre. Litt pynt og stas ville gjøre susen, tenkte Evensen, og hevet øksa.

   Enda en time senere vaklet gamle Evensen inn døra hjemme. Han var både våt og kald, og de gamle bena hadde slett ikke lyst til å bære ham lenger. Han vrengte av seg klærne, slengte støvlene tilbake i kottet - de tørket sikkert til neste gang han skulle bruke dem, om den tid noensinne ville komme ...

   Bak vedskjulet lå ei pjuskete gran, som straks den fikk lyset fra utelampa over seg, var blitt forkastet som årets juletre.

   Da Marie kom hjem en liten stund senere, satt Evensen i gyngestolen foran ovnen og sov. Hun åpnet døra til kottet for å henge fra seg kåpen, og der - innerst i kroken - fikk hun øye på de våte støvlene til kjære, gamle Evensen. Hun ante straks at det var juletrehuggeren som hadde vært ute på tur, men noe juletre hadde hun ikke sett utenfor da hun kom hjem, så hun ante nok hvordan den turen hadde gått.

   Gamle Evensen gløttet på øynene da hun kom inn i stua, og mumlet:
- Hør, Marie ... det er kanskje like greit at vi kjøper et juletre i år også. Når jeg tenker etter, så er det sikkert ikke så lett å finne et fint tre i skogen her.
- Det har du helt sikkert rett i, Evensen min, sa Marie. - Jeg har hørt at de er krokete og glisne alle sammen, så det er nok ikke verdt bryet.

   Gamle Evensen smilte fornøyd, og tenkte at han aldri - noensinne! - ville fortelle henne om den flaue bomturen - så sovnet han igjen.

Gamle Evensens juleklokkestreng

Tidligere historier om gamle Evensen finner du her:
http://paahjornet.blogspot.no/2012/12/en-liten-julehistorie-fra-kjerstins.html
http://paahjornet.blogspot.no/2012/12/gamle-evensens-juleglede.html


Gamle Evensen var forbannet.

Og ikke nok med at han var forbannet, han var også temmelig irritert over at han satt her og var forbannet på selve julaften! Det verste var at den han var forbannet på, var det beste som hadde skjedd ham i hans liv de senere årene. Enkefru Andersen het hun. Marie Andersen, for å være mer presis.

Etter at han hadde avlagt henne et impulsbesøk julen før, var de blitt enige om at de likte hverandre såpass godt, at de like gjerne kunne tilbringe det de måtte ha igjen av leveår under samme tak. Som tenkt så gjort, enkefru Andersen solgte det lille huset sitt borti veien, tok med seg sine eiendeler, og flyttet inn hos gamle Evensen. Og alt var bare solskinn og glede - helt til i dag.

Gamle Evensen hadde bodd alene så lenge at han visste hvordan han ville ha det, også i julen. Han ville ha det lille juletreet i det nordøstre hjørnet - og det syntes enkefru Andersen var helt greit. Han ville ha julestjerna i vinduet som vendte mot veien, og han ville ha syvarmede lysestaker i alle de andre vinduene - det syntes også enkefru Andersen at var greit. Og julenisser og alskens dilldall fikk han også sette der han ville. Men da han ville henge opp den gamle juleklokkestrengen som hans avdøde hustru en gang hadde brodert, den med Rudolf og julenissen og femten juleklokker  på - da satte hun seg på bakbeina, og kom fram med sin egen klokkestreng, som hun selv hadde brodert da hun var tolv år. Der var det en temmelig skrukkete nisse med noe som trolig var et grøtfat på fanget, og en svart sjiraff (- Det er faktisk en katt! freste enkefruen, da han lurte på hva denne sjiraffen hadde der å gjøre) ved siden av seg.
Den var ikke pen.
Den var ikke det.
Men enkefru Andersen sa - som jo sant var - at litt av sitt liv ville hun også bringe inn i jula, og kanskje gamle Evensen burde innse at den avdøde fru Evensen var borte for alltid, og at Marie Andersen hadde kommet for å bli. Kanskje han burde innfinne seg med det, en gang for alle.
Da ble gamle Evensen forbannet.
Klokkestrengen hadde hengt på veggen over det gamle skatollet i alle år, og der skulle den henge. Basta.

Da Vesla og brødrene hennes kom på den sedvanlige julevisitten, merket de fort at stemingen ikke var helt som den burde være i gamle Evensens julehjem. Enkefruen smilte riktignok da de kom inn, men øynene var ikke helt med på smilet, og gamle Evensen var ikke på sitt blideste han heller. Vesla brukte all sin kvinnelist - den var nok medfødt, tenke Evensen, for Vesla var bare åtte år, og langt fra noen kvinne enda - og fikk lurt ut av dem hva som var i veien. Så gjorde de unna saftdrikking og smultringspising i full fart, før de forsvant igjen, mye tidligere enn det de pleide.
Det var vel ikke så rart, tenkte gamle Evensen. Her var det jo ikke akkurat julestemningen som rådde!
Like etter tok enkefruen på seg kåpen og mumlet noe om at hun trengte en luftetur, og borte var hun også.

Og tilbake alene satt en forbannet og ikke så rent lite irritert Evensen, og skulte bort på den tomme plassen på veggen over skatollet.

Med ett banket det på døra, tre bank, langt ifra forsiktige. I all verden, tenkte Evensen, er det ungene som kommer tilbake?
Han tuslet bort til døra og åpnet den på gløtt - og der sto de, alle fire.
- Vil du kjøpe lodd? spurte den eldste, og kikket lurt opp på gamle Evensen.
Den mellomste holdt fram en sammenbrettet papirlapp. Den minste dro votten fort under nesa - han hadde nok ikke lagt av seg den uvanen, nei!
- Ja, la meg få ti stykker da, sa Evensen, han syntes han fikk være litt raus på selve julaften, selv om han ikke var helt i julehumør.
- Det går ikke, sa Vesla. - Vi har bare ett!
- Bare ett? Kan det bli butikk av det da? undret Evensen.
- Å ja da, svarte den mellomste. - Skikkelig butikk, sa han og alle fire smilte fra øre til øre.
- Kan jeg vinne noe fint, da? spurte Evensen.
- Kjøp lodd, så får du se! ropte de i kor, og Evensen grov dypt i bukselomma, der han visste at han hadde en tier.
Den mellomste tok imot tieren og ga papirlappen til Evensen, som forsiktig brettet den ut. "Premie" sto det på lappen, og Evensen noterte seg at rettskrivningen hadde kommet seg siden de var på døra hans og solgte lodd første gangen, for åtte år siden.
- Jeg tror jammen jeg vant, jeg! sa Evensen, og kjente at smilet kom - det ekte julesmilet, som han hadde mistet tidligere på dagen.
Med et lite kniks rakte Vesla ham en liten pakke, så bukket og neide de, ønsket ham en strålende god jul, og forsvant før Evensen fikk sukk for seg.
Han ruslet inn, satte seg i stolen ved vinduet, og pakket opp. Inni papiret lå en grønn kvist, og gamle Evensen stusset. Hva skulle dette bety? Drev de gjøn med ham, disse ungene? Han så nærmere på kvisten, det var en merkelig kvist, syntes han ... og plutselig gikk det et lys opp for ham. Han spratt opp - nå gjaldt det å være kjapp så han fikk gjort det han skulle før Marie kom hjem fra turen sin!

Ti minutter senere hørte han det tuslet ute på trappa. Døra gikk opp, og inn kom Marie Andersen.
Hun bråstanset rett innenfor døra - noe så rart! Der sto gamle Evensen midt på gulvet foran skatollet - og der - på veggen bak ham - hang jammen klokkestrengen hennes. Men det var ikke alt ... rett over hodet på gamle Evensen hang det da en slags kvist i taket? Marie Andersen stusset. Var han blitt litt smårar, den gamle Evensen'en hennes? Hun gikk nærmere og kikke forundret på kvisten i taket - så smilte hun stort og hjertelig. Jammen sto han der under en misteltein, gamle mannen!

- Velkommen hjem, kjære Marie, sa gamle Evensen, og nikket blidt mot klokkestrengen som hang bak ham.

Bursdagstanker fra en nyslått 56-åring

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 56 år.

Dette medfører blant annet en hektisk trykking på "Liker"-knappen på alle gratulasjonene som strømmer inn på Facebook, dette fantastiske mediet sørger jo for at alle vet når du har bursdag. Selv om jeg vet at mange taster inn et "Gratulerer med dagen" nesten uten å tenke over hvem sin profil de skriver det på, så er det nå koselig lell. Og jeg gjør i år som i fjor - jeg leser hver eneste en, og trykker på "Liker" - og mener det.

I dag ble jeg plutselig brakt tilbake til min barndoms bursdager da jeg sto opp og kikket ut av vinduet, og så at jammen har det snødd i natt - den første ordentlige snøen som har falt her i vinter.

I god tid ble invitasjonskort behørlig skrevet, og delt ut til vennene som bodde i nabolaget. Og så, når dagen kom, husker jeg den spente følelsen jeg hadde da jeg sto ferdig pyntet og kikket ut av vinduet, for å se gjestene så tidlig som mulig - jeg hadde slett ikke tid til å vente til de ringte på døren. Og så kom de, en etter en eller to og to - og de hadde selvfølglig med seg pakker, alle sammen. Og mamma hadde bakt kake, sjokoladekake, selvfølgelig - og vi fikk is og gele, og etterpå noe av det beste vi visste - loff med banan.

Ja, tenk på det. Loff med banan. Forsatt føler jeg en helt spesiell stemning hvis jeg en sjelden gang spiser loff med banan. Det var BURSDAGSMAT - med STORE bokstaver!
Så lekte vi leker jeg tviler på at dagens barn noen gang har lært: Slå på ring, tampen brenner, avskjed på grått papir, og den aller mest spennende leken, som dog kun dugde hvis det var gutter med i selskapet - kyss, klapp eller klem. Min barndoms bursdager var nok temmelig annerledes enn barnebursdagene er nå, men slik må det jo være. Det meste er annerledes nå.

Men én ting er faktisk akkurat som da: Jeg skal hjem til min mamma, som fortsatt bor i det samme huset, se ut av de samme vinduene, og kjenne litt på den gamle spenningen, selv om gjestene denne gang blant annet er mine egne barn - og selv om jeg faktisk er på samme alder som besteforeldrene til de ungene som kom i mine barndoms bursdager den gang var.

Når et morshjerte blør

Før kunne du ta godt rundt henne når hun var lei seg. Du kunne tørke tårene hennes, stryke henne over kinnet og si trøstende ord. Du kunne legge deg ved siden av henne i sengen når hun skulle sove, stryke henne rolig over ryggen og fortelle eventyr. Du kunne kjenne hvordan den lille kroppen slappet av, høre hvordan pusten hennes ble roligere og roligere, og til slutt merke at hun sov.

Du måtte liste deg stille ut, for du visste at hun ble engstelig hvis hun merket at du gikk, tryggheten lå i en mors varme kropp inntil hennes, og rolig stryking over en spent rygg.

Før kunne du løfte henne opp om morgenen, bære både jenta og dyna ut i stua hvis hun var for trøtt til å våkne skikkelig - så kunne dere starte dagen forsiktig, slik at hun var opplagt og fornøyd når dere skulle kjøre til barnehagen. Der kunne dere møte vennlige mennesker som tok seg av henne, glade unger som ville leke med henne, og du visste at hun var i gode hender, og at du kunne være trygg for henne.

På ettermiddagen kunne du hente en sliten, men glad unge, dere kunne reise hjem og spise middag, kanskje rusle en liten tur og se på verden med et barns øyne. Alle småtingene du vanligvis ikke så fordi du var voksen ville plutselig bli synlige, og dere ville glede dere sammen over dem. Så kunne dere gå hjem, se på barne-TV sammen, og snakke om dagen som hadde vært. Og hvis hun kom til å tenke på noe vondt, kunne du ta godt rundt henne og trøste henne, fortelle om hvordan livet kunne være på både godt og vondt, og prøve å forberede henne så godt du kunne på det å møte framtiden.

Så ble hun stor ...

Grrrrrrr!

Jeg er i et ekstremt lar-meg-irritere-av-alt-humør for tiden.

Det er utrolig hva man kan la seg irritere av når en er i det lunet. Man går rundt og skuler på alt og alle og ser - mer eller mindre ubevisst - etter ting som kan irritere, og da finner man dem i bøtter og spann, det kan jeg garantere.

Postkassa mi, for eksempel. Det irriterer meg voldsomt at den er akkurat så lav at avisen får en krøll på seg i det ene hjørnet hvis avisbudet ikke legger den pent nedi. Og det irriterer meg selvsagt at han ikke gjør det! Og det irriterer meg at han kommer så sent at jeg ikke rekker å kikke på avisen før jeg drar på jobb om morgenen. Men det er kanskje like greit, så slipper jeg å irritere meg over det som står i den.

I dag, for eksempel. Vel hjemme fra jobb, setter jeg meg ned for å skumme dagens halvferske avis. Og plutselig slår det meg - det er da sabla irriterende at det står "Velkommen" i en boligsalgannonse! Ærlig talt, selgeren har vel ikke fått satt inn annonsen fordi det er kult å få bilde av huset sitt på trykk i avisen, det er da for å få folk til å komme på visning! Og selvfølgelig er man velkommen da! Ærlig talt - man kan da bli irritert av mindre!

Og så har vi alt levenet omkring meg til daglig. På jobben er det folk som snakker, hoster, ler høyt, smeller i dørene, skramler med kaffekopper og rasler med papir. Og når jeg kommer hjem er det jaggu meg en gravemaskin rett oppi veien, og den larmer og bråker så jeg ikke hører hva naboen sier til meg når vi står ute med 20 meters avstand mellom oss og prøver å føre en intelligent samtale. Og den tar ikke helgefri heller, denne gravemaskinen - neida! Hele forrige helg duret og skramlet den i ett sett her, og naboen driver forresten og pusser opp, og dermed hadde jeg bråk i begge ørene, de holder nemlig til på hver sin kant. Fred og ro er fremmedord her omkring!

Også irriterer jeg meg over den hersens tommelfingerneglen min som jeg måtte klippe helt stubbkort fordi den knakk langt innpå fingeren. Jeg måtte gå med tape på den i to uker mens jeg ventet på at den skulle bli så lang at jeg kunne klippe den, ellers hadde jeg revet den tvers over, og det hadde garantert gjort kjempevondt. For ikke å snakke om pekefingerneglen på den andre hånda, som hele tida deler seg på langs ... ja, PÅ LANGS! Er det liksom en måte å oppføre seg for en negl da!

Og kattene som løper i bena på meg hele tida og tigger mat. Spiller ingen rolle om de akkurat har spist - neida! - så fort jeg reiser meg er de der, maler og stryker seg rundt bena mine og prøver å lede meg inn på kjøkkenet og bort til skapet der maten står. Hallo! Dere har en skål med tørrfor stående, ikke sant?!

Og den damen som gikk så standhaftig rett mot meg utenfor butikken i dag, herre gud - løft blikket og se deg for da, menneske! Hadde jeg ikke vært så årvåken og fulgt med på alt omkring meg, så hadde vi gått rett på hverandre, og da hadde jeg sikkert mistet begge posene mine, og alle matvarene hadde sikkert falt ut og utover asfalten, og da hadde det sikkert kommet en bil og kjørt på dem. Eller en diger, feit fyr hadde tråkket på knekkebrødene mine, så jeg hadde måttet legge puslespill når jeg kom hjem.

Men vi gikk så vidt klar av hverandre, og jeg kom hjem med maten i god behold.
Og jeg hører faktisk ingen gravemaskin heller - kan det være at de faktisk er ferdige med å grave borti der?
Og i naboleiligheten er det helt stille ... Ferdige er de ikke, det vet jeg, men enhver pause er kjærkommen.

GOD HELG!

Det er noe rart med Eivind

- Det er noe rart med Eivind sa vi, da vi gikk i åttende klasse, og Eivind kom flyttende fra et annet sted, og begynte på vår skole, i vår klasse.

- Det er noe rart med Eivind, han snakker jo ikke til oss, han ser knapt på oss, og han har så rare klær. Hvorfor har han alltid svarte klær? Og hvorfor farger han håret helt svart, og hva skal det være godt for med piercinger i nesa, i øyebrynet og i leppa? Og hvem vet hvor han ellers har piercet seg sa vi, og lo litt beskjemmet, for vi kunne tenke oss flere steder han kunne ha piercet seg, men vi torde ikke å si det høyt.

Vi snakket helst ikke til Eivind, han var jo så annerledes enn oss, og vi var redde for at de andre ville synes at vi også var rare, hvis vi snakket for mye med ham. Vi fant ut at det beste var å overse ham, late som om han ikke fantes. Og Eivind lot seg villig overse, der han satt med bøyet hodet ved pulten sin, og prøvde så godt han kunne å bli usynlig.

- Han er sikkert både kriminell og narkoman, sa vi, når vi innimellom følte for å se ham litt. - Han er jo så rar. Og han ser aldri på oss, han drar hetta over hodet og ser ned i bakken hele tida, det er sikkert fordi han er redd vi skal se på øynene hans at han er dopet eller noe sånt, sa vi. Nei, vi kunne ikke ha noe med Eivind å gjøre, han var dårlig nytt.

Ingen av oss fikk med oss at Eivind fikk de beste karakterene av oss alle. Ingen av oss fikk med oss at Eivind hver dag gikk rett hjem fra skolen, satt over skolebøkene og leste og jobbet, med musikk på ørene, slik at han ikke skulle høre at faren banket opp moren i rommet ved siden av. Og ingen av oss visste at Eivind også av og til fikk en salig omgang juling, og at han dagene etter en slik omgang dro hetta enda lenger ned over øynene, og bøyde hodet ekstra mye mot bakken, slik at ingen skulle se at han hadde blåveis.

Og slik fortsatte det, gjennom resten av åttende klasse, og langt utover i niende. Og vi så ikke at Eivind ble tynnere og tynnere, og mer og mer usynlig for hver dag som gikk.

En dag var Eivind borte - han var død. Han hadde tatt livet sitt, fikk vi vite. Vi så på hverandre og nikket - ja, det var vel slik det måtte gå med Eivind. Det var godt vi ikke hadde hatt noe med ham å gjøre, sa vi til hverandre.

Det hadde jo helt klart vært noe rart med Eivind, det så vi fra første stund.

2013

2013 strakte på seg, gløttet litt på det ene øyet, og lurte på hva som hadde vekket ham. Så ble han vár en skikkelse i rommet, en liten, puslete krok som var i ferd med ta på seg støvlene - det var 2012 som gjorde seg klar for avreise. Han så rimelig sliten ut, det hadde nok vært en stri tørn han hadde vært igjennom - men nå var han ferdig, og kunne mønstre av. Nå var det 2013 sin tur. Med et kort nikk gikk 2012 mot døra, åpnet den, og forsvant ut.

2013 kjente at han ikke var helt i humør enda. Han trengte minst én kopp kruttsterk kaffe før han var klar for jobben som ventet ham, men det var det foreløpig ikke tid til. Det fikk komme etter hvert. Det nyttet ikke å starte jobben med å sende et ut stort ingenting, det kunne bli fatalt.

Han tok tak i blokka som lå på nattbordet ved senga, og begynte å notere:

"Kulde", skrev han. "Sykdom. Branner. Ulykker. Regn og flommer".

Så besinnet han seg, dette gikk ikke. Han ville jo ikke bare sende elendighet over verden heller, det var bare så fortærende vanskelig å tenke positivt når han ikke hatt fått den første kaffekoppen!

Han slengte bena ut på det kalde gulvet, grøsset litt, og bega seg så ut på kjøkkenet. Heldigvis - 2012 hadde hatt vett på å slenge over kaffekjelen før han dro, trolig hadde han brukt sine aller siste minutter på den jobben. 2013 sendte ham en takknemlig tanke, og kjente at han fikk et slitent smil tilbake. Så var ikke 2012 helt framme i uendeligheten enda.

Han helte kaffekoppen helt full og tok et par durabelige slurker. Så satte han seg ved det slitte kjøkkenbordet og trakk fram notatblokka igjen. Han følte seg allerede litt lysere til sinns.

"Håp", skrev han, med store, snirklete bokstaver. "Glede. Lykke. Kjærlighet".

Han satte en stor strek under det siste ordet, og føyde for sikkerhets skyld til tre utropstegn.

Så lente han seg tilbake, og kjente at styrken tok plass i kroppen. Han var klar.

Kjære 2012

Du har i sannhet vært et turbulent år.
Du har løftet meg opp, for så å rive meg ned.
Du har kastet meg hit og dit, gitt meg håp for så å ta det fra meg igjen.

Du har latt meg føle hvordan det er å kjenne isende angst.
Du har gitt meg øyeblikk med himmelstormende lykke.

Du har gitt meg innsyn og verdifull livserfaring
 - som har gitt meg styrke.
 - som har gitt meg mot.
 - som har gjort meg litt klokere enn jeg var i fjor.

Nå er du på hell, men jeg fortsetter. Jeg tar med meg alt du har gitt meg - på godt og vondt - og går mot 2013 med faste skritt, med en strofe fra en god, gammel sang som motto:

Kjemp for alt hva du har kjært!

Gamle Evensens juleglede

Det var julaften formiddag. Gamle Evensen satt og ventet. Han hadde sant og si ventet lenge allerede, enda han visste godt at de aldri kom før klokka tolv. Likevel kunne han ikke la være å tusle bort til vinduet av og til og kikke spent og litt utålmodig ut, og det hadde han holdt på med siden før ti.

Gamle Evensen gledet seg som en liten unge. I stua sto alt klart, bordet var dekket med juleduk og julelys, en stor mugge med saft sto klar, og Evensen hadde egenhendig vært på butikken og kjøpt smultringer. Fem tallerkener med nisser på, og fire glass og en kaffekopp sto klare. Det var bare gjestene som foreløpig manglet.

Evensen kikket på klokka igjen. Nå var den straks tolv, og han reise seg for å ta enda en tur bort til vinduet, men stoppet halvveis og ble stående å lytte med et smil om munnen. Der utenfra hørtes kjente lyder av noen som trampet av seg snøen på trappa - en av dem sparket litt i veggen, hørte han - og stemmer som skrålte juleglade og fulle av liv, slik bare unger kunne skråle. Så - tre bank på døra, langt ifra forsiktige, og inn tumlet de alle fire, røde i kinnene av vinterkulde og forventning, med toppluene på snei og votter fulle av snø etter snøballkasting underveis.

Vesla var først. Hun var forresten ikke så lita lenger, sju år var hun blitt, og hadde vært skolejente i halvannet år allerede. Den første gangen gamle Evensen hadde truffet brødrene hennes var hun bare noen timer gammel, da de sto på døra hans og skulle selge lodd for å finansiere julegave til den nye søsteren sin, som hadde kommet litt tidlig på dem alle sammen. Evensen hadde kjøpt alle loddene og gitt avkall på "premin" - som de for den saks skyld ikke hadde fått skaffet enda - og sørget for at Vesla fikk julegave fra brødrene sine den første jula hun levde. Etter det hadde han fått besøk av guttene hvert år på julaften formiddag, og da Vesla ble stor nok, var hun også med. Hvert år serverte Evensen saft og smultringer, og de hadde en hyggelig juleprat rundt bordet.

Nå slengte de seg ned. De fant fort sine faste plasser, Evensen ved den ene kortenden, den eldste av guttene ved den andre, Vesla så tett opp til Evensen som hun kunne komme på den ene langsiden, og de to andre på den andre langsiden. Saft og smultringer gikk ned på høykant, mens de skravlet i munnen på hverandre for å oppdatere Evensen på alt som hadde skjedd siden sist.

Plutselig ble Vesla stille, og så alvorlig på gamle Evensen.
- Hvorfor har ikke du noen dame, Evensen? spurte hun, med bekymring i blikket.
Evensen ble litt perpleks.
- Noen dame - nei, si det ... sa han tankefullt. - Jeg hadde jo en kone en gang, men hun ble syk og døde. Det er faktisk 17 år siden, når jeg tenker etter.
- 17 år! ropte Vesla. - Det er jo kjempelenge siden! Er det ikke leit å være helt alene, da?
Brødrene nikket voldsomt, jo, det måtte det være, mente de. Selv var de jo en hel gjeng, og det å være alene, kunne de aldri tenke seg å være. Iallfall ikke mer en toppen en time av gangen.
- Men hva gjør du når vi går da, i dag som det er julaften og allting? spurte den mellomste.
- Jeg rydder vekk og vasker opp dette her, sa Evensen og pekte på det som sto på bordet. - Også setter jeg meg og hviler litt, før jeg rusler en tur ut og ser etter at småfuglene har nok mat på fuglebrettet. Senere spiser jeg julemat, dere vet at det får jeg jo på døra, jeg som er så gammel. Også ser jeg litt på TV etter det. Ja, og så sovner jeg som regel i stolen. Det er jo litt stille, men jeg er jo vant til det.
- Du burde få deg dame du, Evensen, sa den største, og smilet hans tydet på at dette var noen han selv hadde nært kjennskap til. - Det ville nok blitt mye hyggeligere da!
- Joda, nikket Evensen tankefullt. Det kunne nok hende, det. Han hadde sant og si tenkt tanken selv også, fra tid til annen, men det var liksom aldri blitt til at han gjorde noe med det.

Så var juleseskapet slutt, ungene trakk på seg jakker, støvler, luer og votter igjen, og Evensen fikk en lang juleklem fra hver av dem, før de tumlet ut i vinterkulda igjen, glade og forventningsfulle - for nå nærmet kvelden seg, og de hadde sett at det lå et lite hav av pakker under juletreet, og enda hadde Evensen stukket til dem hver sin lille pakke idet de dro. Huiende og leende løp de bortover veien, og Evensen sto og så etter dem, og kjente at det brått ble veldig stille.

Evensen sto lenge på trappa med snøfnugg dalende ned i det grå skjegget, og kjente at han var ensom.

Han ble stående så lenge at han begynte å fryse, men da han gikk inn igjen, hadde gamle Evensen bestemt seg. Vesla og brødrene hennes hadde sagt klart og tydelig det han selv hadde tenkt i mange år, og nå fikk han jammen se og gjøre noe med det.

I morgen den dag skulle han tusle de 200 meterne nedover veien, bort til det vesle, røde huset der enkefru Andersen bodde. Han hadde hatt et godt øye til henne lenge, og så vidt han kunne skjønne, så likte hun ham også.

Det er jammen verdt et forsøk, tenkte han. Og kanskje - kanskje har jeg noen å feire jul sammen med neste år!

Og gamle Evensen kjente julegleden risle gjennom seg.

En liten julehistorie (fra "Kjerstins tankevandringer" 2005)

Siden vi atter en gang nærmer oss jul, og gamle Evensen stakk hodet innom her om dagen og antydet at det kunne komme en oppfølger, kommer julehistorien fra 2005 herved i reprise:

EN LITEN JULEHISTORIE

Tre forsiktige bank på døra, nesten ikke hørbare. Gamle Evensen reiste seg møysommelig, kroppens protester tydet på nært forestående væromslag. Ja ja, så ble det vel kaldere igjen, hva annet kunne man vente. Det var tross alt godt inn i adventstiden.
Utenfor sto tre guttunger i tripp-trapp-høyde, trolig brødre, etter utseendet å dømme.
- Skal du kjøpe lodd? spurte den høyeste, den eldste, han kunne være omtrent 10. Den mellomste holdt fram en bunke med sammenbrettede papirlapper. Den minste – trolig rundt 4-5 år gammel – dro den ene votten kjapt under nesen, ting tydet på at den manøveren hadde han utført flere ganger denne dagen.
- Hvor mye koster det, da? undret Evensen.
- To kroner loddet. Men du får tre for en femmer.
Den eldste kunne tydeligvis litt om salgsteknikk.
- Kan jeg vinne noe fint, da?
Guttene vekslet kjappe blikk.
- Det er en fruktkurv, sa den eldste, det var han som var salgssjef, skjønte Evensen.
– Men vi har den ikke med oss, altså. Du må få den senere, hvis du vinner.
- Vi ha’kke laga’n enda heller, glapp det fra den minste. Han fikk straks irettesettende blikk fra sine to eldre brødre, og kikket beskjemmet ned i bakken.
- Hvem er det til inntekt for, da?
- Hæ?
- Hvem får pengene?
Det spørsmålet kom visst overraskende på dem, for alle tre ble helt stumme, de så fra den ene til den andre før den eldste til slutt stotret fram:
- Det er til noen som trenger dem!
- Er det kanskje til tsunami-ofrene i Thailand, eller orkan-ofrene i Amerika?
- Nei …
- Foreldreløse barn i Afrika, eller kanskje hjemløse her i Norge?
Nei, det var nok ikke det heller. Guttene ble plutselig veldig urolige, den eldste sto og småsparket på en stein som lå ved inngangsdøra, og som fungerte som dørstopper om sommeren. Den mellomste dyttet borti ham og hvisket noe i rivende fart inn i øret hans, Evensen hørte to ord, ”fortelle” og ”sant”.
Den eldste trakk resignert på skuldrene.
- Jo, det er til søstera våres, nærmest hvisket han. – Hun ble født i natt, også har vi ikke penger til julegave til henne, for vi visste ikke at hun skulle bli født enda. Mamma sa at hun ikke kom til å bli født før lenge etter julaften, også ble hun det likevel …

Fem minutter senere lukket Evensen døra. I handa hadde han ti papirlapper, møysommelig nummererte fra 1 til 9. Den tiende sto det ”premi” på. De var blitt dyre, loddene, ti kroner stykket hadde han gitt for dem, og han hadde forsikret ungene om at det ikke var så farlig med den ”premin”. Han hadde så mye frukt og slikt, så han kom nok ikke til å få spist opp mer, trodde han. Og det hadde jammen vært ”premi” nok å se ansiktene til guttungene da han ga dem hundrelappen, og se dem hoppe og danse nedover veien etterpå.

Han kikket i speilet i gangen da han gikk forbi, og nikket et fornøyd ”God jul” til seg selv.
Og jammen skimtet han en liten glorie over hodet sitt også, han var iallfall nesten sikker på at det var det det var.

Mañana, mañana

Det er ingen tvil - jeg er født i feil land. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til at jeg havnet her i kalde nord, jeg vet bare at det må ha skjedd en misforståelse.
Her sitter jeg, med to par sokker, ulltrøye og tykk genser og - i tillegg - et pledd godt tullet rundt hele meg. Det er -18 celsius ute, og jeg fryser og fryser. Jeg liker ikke snø, jeg liker ikke kulde, jeg kan ikke fordra vinteren, rett og slett.
Jeg skulle vært spanjol (ja, jeg VET det om økonomien der nede, men la oss holde slike trivialiteter utenfor og late som alt er ok, om bare en stakket stund). Ikke bare er jeg et sol-og-varme-menneske, jeg er også svært god på det spanjolene er aller best til - å utsette alt til i morgen (og det er alltid en ny "i morgen").

"Mañana, mañana" sier spanjolen, og lener seg rolig tilbake og lar sola steke over allerede solbrun kropp.
"I morgen, i morgen".
Og det sier han jammen dagen etter også.

Det er utvilsomt det perfekte land for meg. Hør bare her:

Jeg skulle skifte fra vinter- til sommerdekk her i våres. Men tida gikk mens jeg tenkte "Jeg tar det i morgen. I morgen skal jeg ordne det".
Jeg slapp å bytte til vinterdekk i høst. De satt fortsatt på.
Min femarmede lysestake står julepyntet med fine, røde lys. Slik har den stått siden sist jul, og hvem vet, kanskje står den slik til neste jul også.
På kjøkkenet står tre kartonger som jeg mente å frakte bort til nærmeste post i butikk (et par minutter med bil herfra) og få sendt avgårde - de har stått der i minst to måneder.
Og bak i bilen ligger to store poser med klær som jeg skulle puttet i egnet container (også et par minutter med bil herfra), de har ligget der siden i sommer.

Men det haster ikke. Jeg kan sikkert ta det i morgen!

Finn-Gabriel og glorien

Engelen Finn-Gabriel hadde problemer med glorien sin.
I det siste hadde den lyst svakere og svakere, og nå var det bare så vidt det glødet i den.

Finn-Gabriel var dypt bekymret.

Det verste var egentlig ikke at glansen hadde falmet, nei - det verste var at han ante ikke hva det kom av. Finn-Gabriel var en meget samvittighetsfull engel, som satte sin ære i å gjøre en god jobb, uansett hva han ble satt til. Men nå måtte det jo være noe han hadde gjort galt, det var det eneste som kunne forklare den falmende glorien.

Så Finn-Gabriel satte seg ned og begynte å tenke. Så vidt han kunne huske, hadde glorien skint klart og med full styrke for vel en måned siden, så det måtte ha vært noe som hadde skjedd etter den tid.

For fire uker siden var han utplassert som skytsengel hos en mann som drev med ekstremsport. Det hadde vært en tøff tid. Finn-Gabriel hadde jobbet som en helt - eller som en engel - for å redde mannen ut av alle farene han utsatte seg for. Selv om det var tre engler som jobbet på skift, var det ikke fritt for at det ble en del overtid. Denne mannen var stadig på farten. Spesielt elsket han å kjøre som en villmann på ski, og helst nedover fjellsider der det var bratte stup og svære steiner som stakk opp av snøen, busker og kratt. En gang hadde Finn-Gabriel måtte binde seg fast i en snor i mannens anorakk for å ikke falle av under en særdeles vill ferd nedover en stupbratt fjellside der ingen av dem ante hva som lå foran dem. Det hadde gått bra, utrolig nok - og det var kun Finn-Gabriels fortjeneste. Etter den turen hadde han søkt om overflytning, han var rett og slett i ferd med å bli utbrent. Kunne det være derfor, tro? Var hans utbrenthet smittet over på glorien?
Men, nei - det kunne ikke derfor heller, det var flere av englene som hadde jobbet i lignende stillinger som hadde måtte søke om overflytning, og han kunne ikke si han hadde lagt merke til at deres glorier var blitt noe dårligere av den grunn.

Det var nok noe annet som var årsaken, avgjorde Finn-Gabriel.

Etter skytsengeljobben var han blitt plassert ut i en av de travleste gatene i New York for å passe på fotgjengerne som krysset gaten der. Det hadde slett ikke vært noen dans på roser det heller, folk svimte jo ut i gaten uten å så mye som kaste et blikk verken til høyre eller venstre, og gamle damer med rullator braste ut i veien med en klokkertro på at rullatoren var minst like stor og solid som en middels panservogn. Flere ganger hadde han måttet kaste seg inn mellom biler og busser og trive tak i folk som var i ferd med å bli knust under harde, travle bilhjul. Men han hadde gjort en utmerket jobb. Den tiden han jobbet der var det bare fem mennesker som var blitt påkjørt, og det var kun fordi han bare kunne redde en av gangen. De raste jo ut i veien fra alle kanter samtidig, og det var ikke mulig for en stakkars engel å være alle steder på en gang. Dessuten hadde Sjefen klappet ham på vingene og rost ham for en flott utført jobb da han var ferdig, så det kunne nok heller ikke være årsaken.

Finn-Gabriel sukket tungt og kikket opp på den svakt glødende glorien. Dette var ikke bra. Og nå nærmet det seg jul også, og han skulle være med i den gjengen som skulle dale ned i skjul og synge halleluja, og da måtte man ha utstyret i orden!

Den siste jobben han hadde gjort før han merket at noe var galt med glorien, var en veldig enkel jobb. Han sto rett innenfor Perleporten, der St. Peter sto og tok imot nye sjeler. Finn-Gabriel jobbet som materialforvalter, og sto og delte ut kjortler og vinger til de nye englene. Gloriene fikk de ikke før de hadde vært der i seks måneder, da var prøvetiden over. Det var en enkel, men likevel trivelig jobb. Alle som kom var lykkelige over å få komme inn i Himmelen - alternativet var ikke noe særlig å trakte etter - så det vanket bare smil og godord til den som fikk jobbe der. Nei, jobben han hadde utført i Perleporten kunne umulig ha tatt glansen ut av glorien hans.

Finn-Gabriel sparket litt irritert i den skyen han satt på, så små dotter løsnet og fòr rundt ørene på ham.

Det var en annen ting som plaget ham også, han var nemlig redd for at de andre skulle se hvordan det var fatt med glorien hans, for var det noe som var skamfullt der oppe i Himmelriket, så var det at glorien sluknet. Det var mye verre enn å få svidd vingene litt, noe som hendte en gang i blant, hvis en av englene ble litt for høy på pæra og trodde seg uovervinnelig, og tok unødlige sjanser med den de var satt til å passe på.
Men er mørklagt glorie - det var et tegn på at du var i ferd med å bli avsatt som engel, og det hadde - så vidt Finn-Gabriel kunne huske - bare skjedd én gang før. Da var det en eplekjekk engel som hadde funnet det for godt å dra skyen sin godt over seg og sove over vakten sin, da han skulle være skytsengel for en stor rockestjerne på slutten av femtitallet. Det gikk fryktelig galt, rockestjernens fly styrtet, og alle ombord ble drept. Noen dager etterpå ble engelen observert vandrende hvileløst omkring med slukket glorie, og like etter forsvant han, og ingen så ham noen gang igjen.

Finn-Gabriel hadde foreløpig klart å skjule hvordan det var fatt med glorien hans, han hadde sørget for å omhylle seg med skyer når andre var i nærheten, og foldet vingene over hodet når han skulle sove.
Men nå følte han at han måtte ha hjelp. Dette klarte han ikke å finne ut av på egen hånd, og dessuten var han fortapt uansett, om glorien sluknet helt.

Finn-Gabriel reiste seg tungt, og gikk med langsomme skritt mot skyen Sjefen holdt til i. Det var like greit å gå helt til topps, tenkte han. Det var neppe noen som kunne hjelpe ham lenger nede på rangstigen.

Sjefen satt med laptop-en på fanget da Finn-Gabriel forsiktig kikket inn. Han så fryktelig opptatt ut, men Finn-Gabriel våget seg med et lite kremt, han var allikevel så ille ute, at det neppe ville gjøre noen stor forskjell. Sjefen kikket opp på ham, litt irritert først, men så fikk han se Finn-Gabriels triste glorie.
- Min kjære Finn-Gabriel, sa han. - Hvorfor i all verden går du rundt med en halvsluknet glorie? De andre har vært borte på IT-avdelingen og fått oppgradert sin til versjon 7.2 for lengst - fort deg nå, før den slukner helt!

Fallen Engel

Engelen min falt i gulvet i dag ...

Jeg kom bare så vidt borti henne da jeg skulle flytte på noe annet, og dermed deiset hun rett i det harde gulvet med et lite brak. (Små engler lager ikke store lyder når de faller, men den lyden de lager er utrolig hjerteskjærende).
Jeg hørte at hun ble skadet. Jeg hørte lyden av noe som ble knust.

Denne lille engelen betyr noe helt spesielt for meg, jeg fikk henne av min egen Engel, en gang for mange, mange år siden. Hun har alltid hatt sin plass fremme hos meg siden hun kom i hus, selv om hun egentlig var ment kun for julen. Men denne engelen hører livet til, derfor skal hun aldri ryddes vekk.

Og nå lå hun på gulvet, og jeg visste ikke om hun ville la seg reparere.
Jeg kastet meg ned på knærne, og tok henne forsiktig opp.
Skadene var ikke så store som jeg fryktet. Noen skrubbsår, overflatiske skrammer. Men den venstre hånden var borte. Og - når jeg så etter - hele den høyre armen også. Den som holdt det lille hjerte med inskripsjonen "JOY" på.
Under stolen fant jeg hånden. Armen lå litt utpå gulvet, det lille hjertet var heldigvis fortsatt intakt.
Jeg satt og så på elendigheten, og tanken som fór gjennom hodet mitt var - hvis det er noen som helst symbolikk i dette her, så må jeg gjøre det jeg kan for å bøte på skaden, akkurat slik vi alltid gjør, når englene våre faller ned og skader seg.

Jeg fant fram lim, satte meg ned og limte henne sammen igjen. Jeg brukte god tid, og passet på å få bitene sammen igjen så nøyaktig som det overhodet lot seg gjøre. Selvfølgelig ble hun ikke like bra som før, men jeg har gjort så godt jeg kunne, mer kan man ikke gjøre.

Nå står engelen min igjen på plassen sin, nesten like god som før hun falt.
Og jeg vet at jeg har gjort mitt aller beste for å bøte på skaden.

Et liv

Det var mørkt og stille rundt meg. Jeg sto alene ute, jeg visste ikke hva som hadde fått meg til å gå ut, det var bare noe som plutselig hadde kommet over meg. Idét jeg snudde meg for å gå inn igjen, løftet jeg blikket mot himmelen, og stanset brått, forundret - og litt redd.

Det lå en sølvtråd over himmelen. Den var skinnende og blank, den skinte sterkere enn noen stjerne, og var så klar at jeg følte at jeg nesten kunne strekke meg opp og røre ved den. Jeg hadde aldri sett noe lignende, noen gang.

Plutselig var det som om den vokste og kom nærmere, og jeg så at den ikke var hel. Det var bittesmå brudd i den, og i hvert av disse bruddene var det festet noe som lignet bilder - og med ett så jeg hva det var. Det var bilder fra hendelser i livet mitt - sølvtråden var livet mitt.

Jeg så meg selv som nyfødt, med mine foreldre smilende rundt meg. Det var en kald og mørk vinterdag, men full av håp for det nye livet som var begynt.

Jeg så min første skoledag, ei lita jente med blomstrete kjole og hvite knestrømper, det hadde regnet, og jeg hoppet over søledammene og passet nøye på å ikke trå i dem. Jeg hadde jo helt nye sko! Jeg hadde rød ryggsekk og musefletter, forventningfull og spent gikk jeg mot skolen med hånden trygt i min mors.

Jeg så bilder fra ungdomsårene mine, min første kjærlighet, min første kjærlighetssorg, jeg så latter og tårer, håp og mismot, gleder og sorger.

Jeg så mine barn bli født, og bildene var så vakre at jeg nesten gråt. Jeg så deres første skoledager, min sønn full av energi, ivrig etter å få nye venner. Jeg så min datters engstelse for alt det nye og ukjente.

Jeg så min fars begravelse, med familie og venner i sorg rundt graven. Jeg så min mor som var blitt alene etter et ekteskap som hadde vart i mer enn 60 år.

Jeg så et liv.

Det var bilde etter bilde med minner. Noen var fulle av glede, andre så triste at det helt tok pusten fra meg der jeg sto. Men i den siste delen av sølvtråden var bildene blanke. Der lå min fremtids bilder, resten av livet mitt, som skal fylles, litt etter litt.

Har du en hobby som du er blitt glad i

Plutselig en dag oppdager man at man er i ferd med å gå i tiltaksløshetsfella.
Man kommer hjem fra jobb, lager seg litt mat, og etter å ha spist slår man på TV-en, setter seg i godstolen, legger bena på fotskammelen, og der blir man sittende mens kvelden skrider frem.

- Nei, dette går ikke! tenker man, når man oppdager hva man fordriver kveldene med.
Man må få seg en hobby, rett og slett. Men hva skal man finne på?

Så kommer man på at man har jo en hobby fiks ferdig i kjelleren! Man blir så ivrig at man småjogger ned kjellertrappa, inn i boden, og der! - nokså nedstøvet, men i fin stand - ligger den gode, gamle bowlingkula. Og skoene. Og håndleddstøtten man en gang trodde man hadde bruk for. Hobbyen min!

Man var faktisk tildels merittert i de gode, gamle dager, kan man opplyse om, med en tredjeplass i NM klasse B på Veitvet i Oslo i 1989 som største bragd. Noen kretsmesterskap ble det også, og deltakelse i turneringer rundt omkring i landet, man har vært på Lillestrøm og Hamar, i Fredrikstad, Bergen og Trondheim, for å nevne noe. Også så moro som man hadde det! Nei, her er det bare en ting å gjøre, tørke støv av kule og sko, og komme seg i bowlinghallen fortere enn svint!

Og lykken står en virkelig bi. Jammen viser det seg at man har en bekjent som også nylig har gjort comeback innen bowlingsporten, og plutselig har man en treningspartner også. Perfekt!

Bowling er en flott sport for en som begynner å dra litt på årene (hvilket man gjør), for den som kanskje drasser på noen kilo for mye (hvilket man også gjør), og som aldri riktig trivdes i tauene, på bukken eller i 60-metersløypa i gymtimene på skolen (hvilket man altså ikke gjorde).

Men kom ikke her og si at bowling ikke er sport ... Dagen etter første treningsrunde våkner man med en klar fornemmelse av at man har kroppen full av muskler som har ligget brakk i lengre tid, man kjenner dem i ryggen, i nakken og i alle armer og bein.

Men nå må det litt utstyrsfornying til! Den gode, gamle bowlingkula vakte allmen munterhet da den så dagens lys igjen der oppe i hallen, det var visst lenge siden kuler av den sorten hadde rullet nedover banene i Hønefoss bowlingsenter. Det viser seg rett og slett at også bowlingkuler har endret seg disse årene jeg har vært fraværende - de er fortsatt runde og har tre hull i seg, det er ikke det - men det er visst også det eneste som er som før. Og siden man har ambisjoner om å bli Skikkelig God må man selvfølgelig investere i det nyeste nye, så man har satt seg på liste for å få boret seg en ny kule snøggast råd.

Nå skal det bli vei i vellinga ... STRIKE!

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Vakkert høstvær lokket meg ut på en gåtur i dag, og som så ofte ellers gikk turen til en av byens flotteste naturperler - en oase rett utenfor byen som har alt, skog og vann, en liten badeplass, grønne plener, benker å hvile på, med fuglekvitter og fred og ro. I løpet av den timen jeg ruslet rundt der så jeg ikke et eneste menneske, og jeg hadde vært skikkelig gærn og lagt igjen mobilen hjemme, så det ble en time i full rekreasjon.

På vei tilbake mot byen gikk jeg innom ei lita slette der det står noen benker og bord, og jeg observerte at her hadde det vært folk på ferde - eller, nærmere bestemt - de evinnelige taggerne. Det ene bordet var dekorert med fargerike, kunstferdige initialer - faktisk veldig forseggjort, og på en måte fint - men like fullt temmelig malplassert midt i idyllen, der det kun skal være naturen selv som lager fargene og mønsterene.

Så var det noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var nemlig skrevet en setning der på bordet, med sølvfarge og pen håndskrift, med taggerens kunstferdige svung:

Jeg skjønner mamma fikk vondt når jeg sparka

Der hadde det altså sittet en ungdom med taggetusjer eller hva det nå heter, og satt igjen merket sitt i form av de kunstneriske og fargerike initialene, og midt oppi det hele hadde han (eller hun) kommet til den erkjennelsen at mamma hadde fått vondt da han (eller hun) sparka. Og det hadde sunket såpass inn at det var verdt å nedtegnes til allmenn beskuelse, til og med med sølvfarge.

Jeg tilga taggeren på flekken. Det må da være håp for sånne?

Hun som tapte spillet

Du har sett henne flere ganger, der hun går nedover gaten med bøyet hode og langsomme skritt. Eller kanskje har du ikke sett henne, bare observert en skygge som passerer i utkanten av synsfeltet ditt, når du kjører forbi henne på vei hjem fra jobb, med hodet fullt av hva du skal spise til middag.

Hun har slitte Converse på bena. Hun har svart bukse, svart t-skjorte og svart hettejakke, med hetten godt trukket over det svartfargede håret. Hun er tynn og blek, hun har mørke ringer under øynene, og et hardt drag rundt munnen.

Hvis du av en eller annen grunn skulle stanse og snakke til henne, ville du se at øynene er sløve og livløse, og hvis hun svarte deg, ville stemmen være lav og monoton. Hun ville unngå øyekontakt med deg, og hun ville ikke stanset, men gått videre på sin jakt etter noe å stille smerten med.

Du ville kanskje tenke - Å, enda en av disse dophuene som forsurer miljøet her, enda en av disse som ikke gidder å tilpasse seg samfunnet, som absolutt må ødelegge både seg selv og andre, og som bare driter i alt. Enda et av disse utskuddene ...
Men hun er bare en av de som har tapt i dette spillet som kalles Livet. En av de som aldri kjente seg godtatt av noen, som ble mobbet på skolen bare fordi hun var som hun var, og som aldri fant en sann venn. En av de som er blitt skuffet gang på gang, som ikke har klart å nå opp til kravene hun følte ble stilt henne, og som endte opp med å føle at den aller største skuffelsen - det var henne selv.

Så fant hun et miljø som tok imot henne. Hun fant mennesker som kalte seg venner, og som sa de kunne hjelpe henne til å få det bedre. Hun fant den langsomme veien mot tidlig død, fra et liv som likevel ikke gir henne noe.

Den dagen kommer da hun ikke går der lenger, med bøyet hode og sløvet blikk. Vil du merke at hun er borte da?

Så var det dette været, da

Ja, så var det dette været! Det er jo det vi snakker mest om alle sammen, alle har vi et forhold til været. Det kan foregå ulykker, ran og innbrudd i vårt nærområde, men når vi har snakket ferdig om det - og det tar sjelden mer enn en ti minutters tid - ristet litt på hodene våre og sukket over alt det fæle som skjer, vender vi alltid tilbake til det som tross alt opptar oss mest:
- Men dette været, da! sier vi, og drar regnjakken tettere rundt kroppen, - det regner jo hele tida! Hva er dette for slags sommer!
Og vi rister oppgitt på hodet, tømmer vannet ut av gummistøvlene, og vasser videre nedover veien.

Men samtidig merker jeg en foruroligende forandring ved meg selv.
Lørdag forrige uke åpenbarte seg med sol og varme, jeg sto opp, myste mot sola og prøvde å finne på noe lurt å bruke den fine fridagen til. Diverse ideer - gå en tur, sitte ute i sola, reise på stranda (!) - ble forkastet.
Hva jeg endte opp med?
Jeg dro på jobb.
Frivillig.
På en lørdag.
I solskinn.

Så, etter noen dager med sedvanlig grått-vått-trist vær, åpenbarte sola seg igjen her forrige dagen.
Kommer svett og varm hjem fra jobb, trekker på et plagg jeg ikke har brukt på evigheter - shorts kalles det - og setter meg på verandaen med avisen og en kopp kaffe. Nå skal jeg nyte godværet!
Det er varmt.
Ulidelig varmt!
Jeg tørker svetten, prøver å tenke at dette er jammen godt - sola steiker og jeg sitter her og koser meg, endelig et streif av sommer!
Jeg klarer nesten en time. Så er det jamnt slutt.
Jeg spurter inn, av med klærne, inn i dusjen, og kjenner normaliteten siger innover meg når vannet plasker ned over meg.

Det er bare å innse det, jeg har fått alvorlige skader forårsaket av denne våte sommeren.
Jeg har  fått solskrekk.

Til alt hell bøtter det ned igjen i dag, så jeg kan trygt bevege meg utendørs uten å bli rammet på ny.

Monsteret bak døra

Jeg har et monster bak døra. Et rødt, altetende, brølende monster med lang hals og bred munn, og en mage som rommer det utroligste - så sant det ikke er for stort til å passere gjennom dets munn. Like fullt kan det finne på å sluke gjenstander som du aldri ville tro kunne passere gjennom den tynne halsen - men monsteret har uante krefter, og en helt utrolig appetitt.

Det later som om jeg er dets herre, henger lydig etter når jeg drar det etter meg, men plutselig kaster det seg til side, dunker inn i dørkarmer, vegger og møbler, kiler seg fast mellom sofa og bord, og når det ser sitt snitt, kjører det over tærne mine og smeller med stor kraft rett inn i leggen min så jeg forgjeves prøver å overdøve dets brøl. Og det skremmer vettet av katta, som på mirakuløst vis plutselig bare er fire centimeter høy, og uten problemer klarer å smyge seg under sofaen og gjemme seg inne i det aller innerste hjørnet, der monsteret ikke når.

Rett som det er åpner det den onde kjeften sin og sluker ting jeg absolutt ikke vil det skal sluke. Ned gjennom den lange, tynne halsen glir det, gjenstander som tilfeldigvis har havnet under bordet, i sofaen eller i hjørnene. Det suger det med stor kraft ned i sin mage, som er full av smuler, støv, kattehår og dritt, og klarer alltid på bemerkelsesverdig vis å gjemme det inniblant alt dette, så jeg ikke klarer å finne det igjen, selv om jeg åpner monsterets buk og roter rundt inne i dets mage.

Dessverre er monsteret en nødvendighet i de fleste hjem. Man trenger det til å rydde unna bøss og skitt, man trenger det for å kunne vise fram et Presentabel Hjem om noen skulle forville seg på besøk, og man trenger det for å holde kaninbestanden nede i ens hjem.

Så inntil noen klarer å lage et system der jeg bare kan trykke på en knapp på fjernkontrollen, eller legge inn en kommando på PC-en, har monsteret sin trygge plass bak døra.

Men vi er ikke - og vil aldri bli - venner. Det vil jeg gjerne ha stadfestet, en gang for alle.

Til mine lesere

Bloggen min rundet totalt 3000 treff forrige dagen, etter den spede begynnelse i november 2011. Det setter jeg stor pris på! Riktignok dro Mokkamann-innlegget opp snittet kraftig med over 2000 treff, men likevel, tallene tyder på at jeg har lesere som kikker trofast innom, og det gleder en enkel skriversjel.

Jeg leste en gang en oppskrift på hvordan man skulle få mange lesere til slike blogger, og da var det blant annet nevnt at man burde ha bilder - bilder fenget alltid. Jeg har valgt å helt utelate bilder, da det er det skrevne ordet som er det essensielle med min blogg. Jeg er (meget hobbybasert) skribent, ikke fotograf.

Det er dessuten deilig å kjenne at skrivelysten og inspirasjonen er vendt tilbake, etter en lengre periode med tørke.

Så jeg håper dere fortsetter å kikke innom for å se hva jeg har å bidra med, både av spøk og alvor. Det er ikke så mange tilbakemeldinger å få på en slik blogg, men antall lesere tyder jo likevel på at noen setter pris på det jeg prøver å formidle. Så - jeg håper dere finner meg lesverdig, også i fremtiden.

Takk skal dere ha!